Jeg vet ikke om prisene på innovative kreftlegemidler er for høye eller for lave. Det vet ikke overlegene Brustugun og Fløtten fra henholdsvis Radiumhospitalet og Haukeland heller. Ingen vet det.

I DN sist fredag (30/10) stilte de to overlegene spørsmål ved om legemiddelindustrien er sitt samfunnsansvar bevisst. Bakgrunnen er de høye prisene på nye kreftlegemidler som medfører at store pasientgrupper stenges ute fra de beste behandlingsalternativene. Samfunnet har, eller tar seg ikke råd til å dekke slike kostnader.

Det er bare ett sted å sende regningen på medisinsk behandling, og det er til skattebetaler eller pasientene. I Norge står folketrygden og offentlig helsetilbud sterkt, noe som gjør skattebetaleren til den desidert største betaleren – ikke pasientene. Det er best slik.

En kollektiv organiseringen av helsetjenestefinansieringen gir politikerne et stort samfunnsansvar. Gjennom budsjettvedtak, lovvedtak og reguleringer må de bestemme hvor mye samfunnet skal betale for behandlinger, både livsforlengende og helbredende. Det er ingen andre de kan skyve ansvaret over på, så lenge vi holder fast ved en offentlig helsetjeneste.

Myndighetenes formell forhandlingsposisjon vis-a-vis legemiddelindustrien er sterk. De kan diktere høyeste tillatte pris for å få finansiering og markedsadgang. Den reelle forhandlingsmakten derimot er ikke like sterk. Produsentene kan true med å ikke levere til norske sykehus dersom maksimalprisene settes for lavt.

Der ligger kilden til overlegenes ønske om økt samfunnsansvar i industrien: Industrien presser prisene opp til urimelige høyder, og bruker pasientene som gissel. Med industriens sentrale plass i helsetjenesten, mener overlegene at dette avslører mangel på samfunnsansvar. Legemiddelprodusentene burde avstå fra disse inntektene og heller senke prisene.

Det er en sammenheng mellom lønnsomheten i en slik industri og den samlede FoU-innsatsen. Blir overskuddene av å selge innovative legemidler lavere, kanaliseres det også mindre kapital til nyutvikling av legemidler.  Det er det pasientene som taper på i det lange løp.

Like lite som vi kan be energibedrifter om å selge «ren energi» billig for å ta et samfunnsansvar for klimaproblemet, kan vi be legemiddelindustrien om å selge kreftmedisin billig for å løse helseproblemer.

Igjen, jeg vet ikke hva som er billig eller dyrt. Men politikken må forholde seg til realitetene, og den består av kommersielle legemiddelprodusenter og en offentlig finansiert helsetjeneste. Som om ikke det var nok. Legemiddelindustrien er global, mens politikken er lokal.

Det jeg ønsker meg er samfunnsansvarlige politikere og gode helsebyråkrater som jobber med å utvikle rammebetingelser, finansieringsløsninger og patentsystemer. Det krever internasjonalt samarbeid, og nasjonale prioriteringer. Det blir for enkelt å henstille til samfunnsansvar gjennom å selge billigere.

Det er stas å skryte av egne prestasjoner. Problemet er bare at det ikke alltid er like stor stas å lytte til. Effekten på mottaker svarer sjelden til avsenders intensjoner. Derfor synes jeg janteloven har en positiv kulturell bivirkning. Det ville rett og slett vært uutholdelig dersom vi skulle gå rundt, ikke bare å tro, men å fortelle at og hvorfor vi er noe. Nei, kom med fakta, så får andre evaluere og eventuelt skryte. Det blir bedre slik.

Og det det har jeg tenkt å gjøre nå.

I 1996 fikk BI støtte av Utenriksdepartementet til å etablere et Master of Managementprogram i Endringsledelse i Shanghai i samarbeid med Fudanuniversitetet. Et av Kinas ledende universiteter. Det er lenge siden. I hvert fall i økonomisk forstand for Kina.

Programmet ble senere videreutviklet til et MBA-program, fremdeles i tett partnerskap med Fudanuniversitetet. Studentene på programmet er stort sett kinesiske mellomledere i store internasjonale bedrifter i Kina. Gjennomsnittsalderen på studentene er 35 år. Siden oppstarten har BI har utdannet over 2000 kinesiske MBA-kandidater, som nå har et mangfold av karrierer i det kinesiske og internasjonale næringslivet.

Hva medfører et slikt samarbeid i praksis. Flere ting. BI-Fudan programmer har et eget kontor på Fudanuniversitetet i Shanghai med 10 ansatte. I 2 år har vi hatt en egen fagansvarlig fra BI bosatt i Shanghai, og det håper vi å fortsette med i fremtiden. Hver eneste måned reiser BI-professorer til Shanghai for å undervise, veilede og diskutere med studentene.

Dette har BI klart til tross for store kulturelle, markedsmessige, politiske, ressursmessige og ledelsesmessige utfordringer. Når amerikanske handelshøyskoler nå kan vise til programmer i partnerskap med både Fudan og andre eliteuniversiteter i Kina, er det basert på en modell som BI var først ute med i Kina. Hvis noen har kopiert, så er det de amerikanske skolene – ikke BI.

Den årlige Executive MBA-rangeringen til Financial Times ble annonsert på mandag denne uken. I år klatret BI-Fudan MBA opp til 48. plass – opp 7 plasser fra i fjor.

Denne uken har jeg sammen med mange av de nordiske universitetene vært i Shanghai for å markere 20-årsjubileet til det Nordiske senteret på Fudanuniversitetet. I den anledning inviterte BI deltakerne til en kveldskonferanse om entreprenørskap. Der lanserte vi også Nordic Hub, som vi håper vi skal bli en møteplass i Shanghai for bedrifter, studenter og akademikere. De første Hub-partnerne er Innovasjon Norge, Jotun, Wilh. Wilhelmsen, Icefresh, Kongsberg Automotive.

Jeg fikk også besøkt BIs nye tilskudd av kinesiske partnerskoler. School of Management på Zhejiang University i Hangzhou rangerer blant de beste i Kina, og er nå partner med BI i QTEM. QTEM er et nytt nettverk av handelshøyskoler som samarbeider om et masterprogram i kvantitative businessfag. Studentene studenter ved flere av skolene i nettverket, før de kommer hjem og avslutter masterprogrammet på to år (ta en titt på qtem.org).

Dette er nok fakta. I denne omgang.

Det er vanskelig å ta opp helseøkonomiske problemstillinger uten å berøre vanskelige temaer. Det handler bokstavelig talt om liv og død. Det vil si om livet.

Sett at det dukket opp en mystisk sykdom som rammer personer som begynner å nærmes seg pensjonsalder. Det finnes ingen kur, og utfallet av sykdommen er i de aller fleste tilfeller akutt død. Det viser seg at 1 % av får sykdommen.

Legemiddelindustrien ser umiddelbart at det er gode penger å tjene hvis de lykkes med å utvikle en pille som forlenger livet. Utfordringen er selvsagt at det ikke er noen enkel oppgave å utvikle denne pillen. Det er en kostbar affære, med et høyst usikkert utfall.

Etter mange års forskning og utprøving lykkes ledemiddelfirmaet Frisk med å utvikle denne pillen. Produsenten setter i gang arbeidet med å få det godkjent for refusjon på blå resept. Det er helt kritisk siden legemidlet var svært dyrt å utvikle, og i tillegg kostbart å produsere. Behandlingskostnaden vil være høy.

Blåreseptforskriften har flere krav til legemidler som skal kunne refunderes av staten, blant annet følgende:

Kostnadene ved bruk av legemidlet står i et rimelig forhold til den behandlingsmessige verdi og til kostnader forbundet med alternativ behandling.

Dette er syretesten. Hvor mye er samfunnet villig til å betale for legemidlet på vegne av disse pasientene? Eller sagt på en annen måte: Hvordan verdsettes en slik medisinsk innovasjon?

En etablert fremgangen er å beregne hvor mange såkalt ekstra kvalitetsjusterte leveår pasientene får som følge av behandlingen. Det er disse ekstra leveårene som skal stå i et rimelig forhold til kostnadene, slik myndighetene har etablert sitt beslutningskriterium.

Det er ingen absolutt grense for høye hvor behandlingskostnadene kan være, men helsemyndighetene har lagt til grunn at grensen ligger et sted mellom 300.000 til 800.000 kroner per kvalitetsjusterte leveår (http://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/04/23/har-strukket-qaly-grensen-langt/).

Det viktige her er ikke akkurat hvor denne grensen skal ligge, men heller det faktum at behandlingskostnadene vurderes opp mot helsegevinsten til de pasientene som nyter godt av behandlingen.

Det er fanger bare opp deler av den samfunnsmessige gevinsten av den nye behandlingen. En viktig gevinst av innovasjonen er forsikringseffekten for hele befolkningen. Det er ikke bare pasientene som blir syke som nyter godt av at legemidlet kommer på blåreseptlisten. Vissheten om at legemidlet til Frisk eksisterer redusere helserisikoen for alle, og det er noe vi har gleden av hver eneste dag frem mot pensjonsalderen.

Betalingsviljen for en slik trygghet kan være betydelig. Forskertrioen Lakdawalla, Malani og Reif har nylig publisert en artikkel i rapportserien til National Bureau of Economic Research (NBER) der de identifiserer forsikringsverdien av medisinske innovasjoner. I deres beregninger gir forsikringsverdien av en innovasjon et tillegg i den samlede samfunnsøkonomiske verdien på hele 166 %. Forsikringsverdien kan altså være vesentlig større enn verdien av selve behandlingen som pasientene mottar.

Til tross for det er den i dagens helseøkonomiske beslutningskriterier helt oversett.

Kilde: The Insurance Value of Medical Innovation. Darius Lakdawalla, Anup Malani og Julian Reif. NBER Working Paper No. 21015. March 2015.

Folk lever lengre og de som blir syke får tilgang til bedre behandling enn før. En titt inn i helsestatistikken er avslørende. Forventet levealder i Norge har økt med 10 år de siste 50-60 årene. Hvor kommer denne forbedringen fra? Er det legevitenskapen og legemiddelindustrien som har sørget for teknologiske fremskritt, eller er det sunnere livsstil som bidrar mest?

Et hjerteproblemer på 40-50-tallet kunne ikke gis noen effektiv behandling. David M. Cutler fra Harvard beskriver det levende i sin bok «Your Money or Your Life». President Roosevelt slet med hjerteproblemer frem til sin død våren 1945, kort tid etter å ha deltatt på Jaltakonferansen i februar. Churchills personlige lege på stedet skal ha uttalt:

“I doubt, from what I have seen, whether he is fit for his job here”.

Flere skal ha spekulert på hvilken vei historien ville tatt dersom dagens behandlingsmetoder hadde vært tilgjengelige på den tiden.

Underholdende spekulasjoner, men viktigst illustrerer det verdien av medisinsk teknologisk utvikling. Paret Churchill og Roosevelt kan vel hver på sin måte illustrere verdien av både nye medisin og endret livsstil:

Men hva har hatt størst effekt på folkehelsa? Livsstil eller medisinsk teknologi? Det har forskere forsket på.

I en artikkel av Amitabh Chandra og Jonathan Skinner oppsummeres en studie av hva som forklarer nedgangen i dødsfall som skyldes hjerte- og karsykdommer med følgende tabell:

Redusert røyking, blodtrykk, kolesterol og inaktivitet forklarer hele 60 % av nedgangen i dødsfall. Økende problemer med overvekt trekker i motsatt retning (17%) slik at det samlede bidraget fra redusert risikofaktorer utgjør 44 %.

Forbedret behandling av hjerteproblemer forklarer 47 % av nedgangen i dødeligheten. Det er ikke de mer avanserte behandlingene med stent og «by-pass» som bidrar mest. Det er de store blockbuster-legemidlene som aspirin, betablokker og statiner som har hatt størst helseeffekt. Patentene på disse er historie, og «hvem som helst» produsere disse. Det blir ikke store marginer til industrien av slikt.

Kilder:

David M Cutler: Your Money or Your Life. Oxford University Press 2004.

Amitabh Chandra og Jonathan Skinner. 2012. «Technology Growth and Expenditure Growth in Health Care.» Journal of Economic Literature, 50(3): 645-80.

Samler du en gruppe handelshøyskoleledere i et rom, starter alltid samtalene med spørsmålene: er din skole privat eller offentlig, stand-alone eller del av et universitet, hvor mange studenter og faglige ansatte?

Etter slike oppvarmende «small talk»-øvelser kommer svetteperlene frem i rektorpannene. Da dreier nemlig diskusjonen seg over til de store utfordringer vi står overfor i høyere utdanning. Skal jeg være helt ærlig er dette vanskelige problemstillinger, hvor jeg kjenner det ofte er lett å være enig med siste taler. Det er ikke alltid spådommene baseres på solide analyse.

Noen fristes til å lukke den tunge døra inn til rektorkontoret for å vente der til støyen har lagt seg. I den trygge stillheten, bare forstyrret av et klenodium av et veggur og kanskje litt klassisk musikk i bakgrunnen, kan rektoren planlegge neste års undervisning, telle publikasjonspoengene og sjekke prognosene for neste års studieinntekter.

Andre rektorer selger vegguret for å finansiere toppkonsulenter, teknologer og fremtidsspekulanter, som alle stimulerer rektorens tro på at vi nå står foran store endringer, og at nettopp «vår» høyskole skal lykkes i omstillingen.

Den siste gruppen blir stadig større, og dominerer når de store handelshøyskolenettverkene som EFMD og AACSB samler skoleledere fra hele verden. Slike utviklingsdebatter må gjennom en modningsfase før de blir gode. For 3 år siden ble det holdt dommedagstaler på rekke og rad fordi gratis onlinekurs kunne melde om tusener av studenter fra hele verden. Disse kursene vil skylle bort «brick-and-mortar» høyskolen som ved en tsunami. Det skjer ikke. Trur eg.

På et AACSB-møte nylig hørte fikk jeg med meg et interessant foredrag av Betzy Ziegler fra Kellogg School of Management ved Northwestern University. Hun var tidligere partner i Chicago-kontoret til McKinsey. Ingen merittert fagperson, men derimot en med mange års erfaring fra konsulentselskapets finans- og forsikringsrådgiving. Hun går nå inn i en nyopprettet stilling på Kellogg med ansvar for å lede skolens innovasjon og utvikling av undervisningsformene.

Som inngang til den nye jobben, oppsummerte hun noen av endringene og utfordringene vi står overfor:

1. Prisen på business-programmene er skyhøye (og da er det særlig det amerikanske MBA-markedet hun sikter til)
2. Studentens makt øker siden tilgangen på forskjellige kunnskapsleverandører øker.
3. Er skolen fremdeles en fysisk plass når mangfoldet av digitale innholdsleverandører øker? Svaret hennes er ja, men på en helt annen måte en den som ble formet av såkalt innholdsleveranser.
4. Vitnemålene som kunnskapsverifikasjon møter konkurranse fra sertifikater og diplomer som ikke er basert på universitetenes bachelor og mastergrader. Ernst & Young er sist ut i rekken av store arbeidsgivere som sier at de ikke lenger krever en akademisk grad. Realkompetansen kan skaffes på så mange måter, og slike selskaper har ressurser til å avdekke disse – dels basert på egne tester og dels basert på andre dokumenterte ferdigheter.
5. Kravene til ferdigheter ute i arbeidslivet endres også av teknologien, og stiller større krav til sosial kompetanse. Dagens fredagskronikk av Mari Rege i DN dreide seg om akkurat dette.

Det som driver denne utviklingen er mulighetene for å øke læringsutbyttet, og ikke minst studentenes ønske om en mer digital studiehverdag. Kellogg har allerede begynt opptrappingen av videostøttet undervisning i sine svært kostbare MBA-programmer. Ikke videoundervisning, men videostøttet undervisisning. De er i godt selskap – med BI. Det henger for øvrig ikke veggur på BI-rektors kontor.