Jeg vet ikke om prisene på innovative kreftlegemidler er for høye eller for lave. Det vet ikke overlegene Brustugun og Fløtten fra henholdsvis Radiumhospitalet og Haukeland heller. Ingen vet det.

I DN sist fredag (30/10) stilte de to overlegene spørsmål ved om legemiddelindustrien er sitt samfunnsansvar bevisst. Bakgrunnen er de høye prisene på nye kreftlegemidler som medfører at store pasientgrupper stenges ute fra de beste behandlingsalternativene. Samfunnet har, eller tar seg ikke råd til å dekke slike kostnader.

Det er bare ett sted å sende regningen på medisinsk behandling, og det er til skattebetaler eller pasientene. I Norge står folketrygden og offentlig helsetilbud sterkt, noe som gjør skattebetaleren til den desidert største betaleren – ikke pasientene. Det er best slik.

En kollektiv organiseringen av helsetjenestefinansieringen gir politikerne et stort samfunnsansvar. Gjennom budsjettvedtak, lovvedtak og reguleringer må de bestemme hvor mye samfunnet skal betale for behandlinger, både livsforlengende og helbredende. Det er ingen andre de kan skyve ansvaret over på, så lenge vi holder fast ved en offentlig helsetjeneste.

Myndighetenes formell forhandlingsposisjon vis-a-vis legemiddelindustrien er sterk. De kan diktere høyeste tillatte pris for å få finansiering og markedsadgang. Den reelle forhandlingsmakten derimot er ikke like sterk. Produsentene kan true med å ikke levere til norske sykehus dersom maksimalprisene settes for lavt.

Der ligger kilden til overlegenes ønske om økt samfunnsansvar i industrien: Industrien presser prisene opp til urimelige høyder, og bruker pasientene som gissel. Med industriens sentrale plass i helsetjenesten, mener overlegene at dette avslører mangel på samfunnsansvar. Legemiddelprodusentene burde avstå fra disse inntektene og heller senke prisene.

Det er en sammenheng mellom lønnsomheten i en slik industri og den samlede FoU-innsatsen. Blir overskuddene av å selge innovative legemidler lavere, kanaliseres det også mindre kapital til nyutvikling av legemidler.  Det er det pasientene som taper på i det lange løp.

Like lite som vi kan be energibedrifter om å selge «ren energi» billig for å ta et samfunnsansvar for klimaproblemet, kan vi be legemiddelindustrien om å selge kreftmedisin billig for å løse helseproblemer.

Igjen, jeg vet ikke hva som er billig eller dyrt. Men politikken må forholde seg til realitetene, og den består av kommersielle legemiddelprodusenter og en offentlig finansiert helsetjeneste. Som om ikke det var nok. Legemiddelindustrien er global, mens politikken er lokal.

Det jeg ønsker meg er samfunnsansvarlige politikere og gode helsebyråkrater som jobber med å utvikle rammebetingelser, finansieringsløsninger og patentsystemer. Det krever internasjonalt samarbeid, og nasjonale prioriteringer. Det blir for enkelt å henstille til samfunnsansvar gjennom å selge billigere.