Samler du en gruppe handelshøyskoleledere i et rom, starter alltid samtalene med spørsmålene: er din skole privat eller offentlig, stand-alone eller del av et universitet, hvor mange studenter og faglige ansatte?

Etter slike oppvarmende «small talk»-øvelser kommer svetteperlene frem i rektorpannene. Da dreier nemlig diskusjonen seg over til de store utfordringer vi står overfor i høyere utdanning. Skal jeg være helt ærlig er dette vanskelige problemstillinger, hvor jeg kjenner det ofte er lett å være enig med siste taler. Det er ikke alltid spådommene baseres på solide analyse.

Noen fristes til å lukke den tunge døra inn til rektorkontoret for å vente der til støyen har lagt seg. I den trygge stillheten, bare forstyrret av et klenodium av et veggur og kanskje litt klassisk musikk i bakgrunnen, kan rektoren planlegge neste års undervisning, telle publikasjonspoengene og sjekke prognosene for neste års studieinntekter.

Andre rektorer selger vegguret for å finansiere toppkonsulenter, teknologer og fremtidsspekulanter, som alle stimulerer rektorens tro på at vi nå står foran store endringer, og at nettopp «vår» høyskole skal lykkes i omstillingen.

Den siste gruppen blir stadig større, og dominerer når de store handelshøyskolenettverkene som EFMD og AACSB samler skoleledere fra hele verden. Slike utviklingsdebatter må gjennom en modningsfase før de blir gode. For 3 år siden ble det holdt dommedagstaler på rekke og rad fordi gratis onlinekurs kunne melde om tusener av studenter fra hele verden. Disse kursene vil skylle bort «brick-and-mortar» høyskolen som ved en tsunami. Det skjer ikke. Trur eg.

På et AACSB-møte nylig hørte fikk jeg med meg et interessant foredrag av Betzy Ziegler fra Kellogg School of Management ved Northwestern University. Hun var tidligere partner i Chicago-kontoret til McKinsey. Ingen merittert fagperson, men derimot en med mange års erfaring fra konsulentselskapets finans- og forsikringsrådgiving. Hun går nå inn i en nyopprettet stilling på Kellogg med ansvar for å lede skolens innovasjon og utvikling av undervisningsformene.

Som inngang til den nye jobben, oppsummerte hun noen av endringene og utfordringene vi står overfor:

1. Prisen på business-programmene er skyhøye (og da er det særlig det amerikanske MBA-markedet hun sikter til)
2. Studentens makt øker siden tilgangen på forskjellige kunnskapsleverandører øker.
3. Er skolen fremdeles en fysisk plass når mangfoldet av digitale innholdsleverandører øker? Svaret hennes er ja, men på en helt annen måte en den som ble formet av såkalt innholdsleveranser.
4. Vitnemålene som kunnskapsverifikasjon møter konkurranse fra sertifikater og diplomer som ikke er basert på universitetenes bachelor og mastergrader. Ernst & Young er sist ut i rekken av store arbeidsgivere som sier at de ikke lenger krever en akademisk grad. Realkompetansen kan skaffes på så mange måter, og slike selskaper har ressurser til å avdekke disse – dels basert på egne tester og dels basert på andre dokumenterte ferdigheter.
5. Kravene til ferdigheter ute i arbeidslivet endres også av teknologien, og stiller større krav til sosial kompetanse. Dagens fredagskronikk av Mari Rege i DN dreide seg om akkurat dette.

Det som driver denne utviklingen er mulighetene for å øke læringsutbyttet, og ikke minst studentenes ønske om en mer digital studiehverdag. Kellogg har allerede begynt opptrappingen av videostøttet undervisning i sine svært kostbare MBA-programmer. Ikke videoundervisning, men videostøttet undervisisning. De er i godt selskap – med BI. Det henger for øvrig ikke veggur på BI-rektors kontor.