En sjelden uetisk legemiddelpris?

Staten og Biogen forsøker å bli enige om prisen på Spinraza, legemiddelet som har vist gode behandlingsresultater for pasienter med den sjeldne og alvorlige diagnosen Spinal Muskelatrofi (SMA). I overkant av 50 personer har denne diagnosen i Norge, og legemiddelverket bekrefter i sine vurderinger at legemidlet kan ha god effekt, men at usikkerheten er stor siden det er snakk om en liten og heterogen pasientgruppe.

Statens beslutningstakere er ikke nådige i sin omtale av forhandlingsmotparten Biogen. I protokollen fra møtet 23. oktober kom helseforetakenes Beslutningsforum for Nye Metoder med følgende uttalelse:

«Pristilbudet for legemiddelet er klart uakseptabelt og oppfattes som uetisk. Dette gjelder både vurdert mot effekt og leverandørens behov for inntjening og fortjenestemargin.

Beslutningsforum for nye metoder oppfordrer leverandøren snarest mulig om å vurdere etikken som ligger til grunn for pristilbudet og redusere prisen vesentlig.»

Jeg blir nysgjerrig på hva som ligger bak en slik statlig kraftsalve, og ikke minst hva som har potensiale i seg til karakteriseres som en uetisk pris. Det siste tør jeg ikke svare på før jeg har snakket med noen eksperter på forretningsetikk.

Det er forståelig at prisen på Spinraza vekker sterke reaksjoner. På grunn av hemmelige avtalepriser kjenner vi ikke tilbudet som lå på bordet i oktober, men det har tidligere vært snakk om en behandlingskostnad opp mot 7 millioner kroner per pasient det første året, og deretter 2 millioner per etterfølgende år.

De sitter fremdeles ved forhandlingsbordet. I et ekstraordinært møte 8. desember vurderte beslutningsforumet et nytt pristilbud, men også dette ble avvist. Det er ingen en særnorsk konflikt mellom Biogen og legemiddelinnkjøpere. Selskapet har fått oppmerksomhet i flere land på grunn av det som omtales som verdens mest kostbare legemiddel.

Hvorfor blir prisen så høy akkurat for dette legemidlet? Det mest åpenbare svaret er at det er snakk om en svært sjelden og alvorlig sykdom, og at det dermed er få pasienter som bærer de høye utviklingskostnadene. Etter «serviettøvelsen» nedenfor blir jeg usikker på om den forklaringer drar oss helt i mål.

Det offentliggjøres ikke kostnader for utvikling av det enkelte legemiddel, men både forskere og konsulentselskaper gis tilgang til data som gjør det mulig å beregne hva det i gjennomsnitt koster å utvikle et legemiddel frem til godkjenning, der det tas hensyn til at mange av forsøkene feiler. Anslagene øker jevnt og trutt, og det ferskeste anslaget kom nettopp fra Deloitte, og ligger på 2 milliarder amerikanske dollar.

Da er det fristende å foreta noen veldig enkle regnestykker. La oss si at det koster 16 mrd. norske kroner å utvikle et godkjent legemiddel. Hvor store salgsinntekter må selskapet ha for at en slik investering skal gi 10 prosent avkastning ved å komme inn i det europeiske og det amerikanske markedet? La oss si at selskapet er sikre på markedsdominans i fem år før nye aktører forventes å overta med neste generasjons behandling. Vi forutsetter som vanlig at løpende produksjonskostnader er så lave at vi like godt kan se bort fra dem. Et slikt selskap må sikre seg en årlig inntekt på 3,7 mrd kroner gjennom femårsperioden for å få 10 prosent avkastning.

Hva må da legemidlet koste i året per pasient?

I Norge er det ca 50 pasienter som kan få behandling, og legger vi til grunn samme utbredelse i Europa og Nord-Amerika, er det snakk om et maksimalt pasientgrunnlag på 13.000 personer. Hvis alle disse sikres tilgang, må gjennomsnittlig pris i USA og Europa ligge i underkant av 300.000 kroner per pasient, per år. I USA er mange uten forsikring, og noen av de europeiske landene vil vurdere dette som en for kostbar behandling. Hvis vi derfor antar at bare 50 % av de som har diagnosen i Europa og Nord-Amerika får behandling, vil den årlige behandlingskostnaden for de 6.500 behandlede pasientene måtte være 570.000 kroner dersom selskapet skal dra i havn en avkastning på 10 %.

Dette er ikke Biogen, men et fiktivt selskap som utvikler en gjennomsnittlig kostbar behandling for en like sjelden diagnose som SMA. Skulle dette fiktive selskapet begrunne en årlige behandlingskostnad til 3 millioner per år med behovet for å sikre seg 10 % avkastning, måtte det samlede pasientvolumet globalt ligget på kun 1200 personer.

Utviklingen innenfor biopharma, med presisjonsmedisin og muligheten for behandling av sjeldne sykdommer utfordrer de tradisjonelle metodene for prisfastsettelse, prioriteringer og finansiering av FoU. Det tror jeg kraftsalven fra statens forhandlere er et uttrykk for.

Fra SSB til universitetene

Mens den egentlige «SSB-saken» nå tar en pause, i påvente av Statistikklovutvalget og forhandlinger om SSB-direktørens sluttpakke, kan vi som jobber på universiteter og høyskoler la oss inspirere av Christine Meyers uredde krav om internasjonale publikasjoner for å forbli SSB-forsker.  Forstår jeg Meyers mange kritikere rett, er innvendingene mot omorganiseringen i vesentlig grad begrunnet i SSBs oppdrag, slik det er formulert i statistikkloven og etablert i praksis som sentral leverandør av analyser og utredninger for Finansdepartementet og offentlig forvaltning.

Oppdraget til SSB skiller SSB-forskeren fra professoren på universitetet. Selv om SSB-forskerne ikke skal styres politisk, vil SSBs formål snevre inn forskernes frihet til selv å bestemme hvilke forskningstemaer som skal forfølges.  Universitets- og høyskoleloven gir derimot professoren fantastiske privilegier. Deres forskning er helt fri, i hvert fall slik lovens vern av den akademiske friheten rettmessig kan tolkes. Ikke bare er forskning fri, den enkelte vitenskapelig ansatt nyter en stor grad av frihet til selv å innrette sin forskningshverdag. Tiden brukes på å undervise og veilede, forske, delta i komiteer i inn- og utland og formidle egen og andres forskning i debatter, kronikker og utredninger.

Den ærverdige universitetstradisjonen dyrker akademiske prestasjoner, kritikk og selvkritikk. En professortittel tildeles først etter at en tilstrekkelig mengde forskningsarbeider har sluppet gjennom publiseringsnåløyet – et nåløye som det internasjonale forskerkollegium selv bestemmer størrelsen på. Privilegiene som professorer nyter godt av kan bare forsvares dersom forskerkollegiet har en kollegial selvdisiplin som sikrer den vitenskapelige kvaliteten på forskningen.

En økonomiprofessor i Norge forventes å levere mellom 100 til 150 timer undervisning i året. Resten er ikke bare tid til egen forskning, men tradisjonelt er det kun undervisningstiden som direkte styres og følges opp av nærmeste leder. Hva klarer så norske økonomiprofessorer å levere av internasjonale publikasjoner innenfor disse frie rammene? I gjennomsnitt vil vitenskapelig ansatte samfunnsøkonomer i Norge publisere mellom 1 til 1,5 artikkel på nivå 2 (avhengig av på hvilket universitetet eller høyskole vedkommende er ansatt) – i løpet av en femårsperiode. Er det bra eller dårlig? Vel, gjennomsnittet blant samfunnsøkonomene på universitetene ligge med dette «hårfint» over det foreslåtte minstekravet i SSB. Ingen tvil om at Meyer hadde ambisiøse mål på vegne av SSBs forskningsavdeling.

Hva skjer dersom en professor ikke leverer på nivå med minstekravet til SSB? Svært lite. Vedkommende vil kanskje bli bedt om å ta litt mer undervisning, og sitte i noen flere interne komiteer, men ellers svært lite. Det som garantert ikke skjer er at vedkommende mister sin professortittel eller blir omplassert.

Hvorfor er slik akademisk ledelse problematisk? Jo av samme grunn som SSB ville kreve publiseringsresultater fra sine forskere. Internasjonale publiseringer er ikke et perfekt mål på kvalitet i forskningen, men det er det beste blant kjente alternativer. Det betyr ikke, som noen av og til synes å tro, at forskningen dermed ikke vil kunne være direkte relevant for næringsliv og offentlig forvaltning. Relevant forskning er alltid god, vitenskapelig forskning, men god, vitenskapelig forskning vil ikke alltid oppleves som direkte relevant forskning.

Universitetsprofessorer som leverer forskningsrapporter uten å publiserer disse i vitenskapelige tidsskrifter er derfor en høyst problematisk praksis, utfra nøyaktig samme grunn som Meyers tilhengere fremholder i det pågående ordskiftet: De er ikke underkastet kritisk, anonymisert vurdering av andre forskere. Jeg tror faktisk det er mer problematisk at en professor leverer «upublisert» forskning enn at en forsker på andre type institusjoner gjør det. Professortittelen oppfattes som en garanti i seg selv, og bidrar til å gi upublisert forskning større innflytelse enn det den kanskje fortjener.

Siden frontene i debatten er skapt av SSBs spesielle oppdrag, er min gjetning er at de fleste faglige debattantene i «SSB-saken» ville funnet sammen i en harmonisk enighet dersom det var kravet til forskere på universitetene – og ikke i SSB det var snakk om. Da er det kanskje paradoksalt at gjennomsnittet her er lik det foreslått minstekravet i SSB.

Attraktive og tilgjengelige portvoktere

DNs Eva Grinde kommenterer Forbrukerrådets undersøkelse som viser at fastlegene ikke er tilgjengelige. De møter ikke sine pasienter på nettet, de har lite brukervennlige kontakttider på telefon, og mange er sene med å svare på eposter og sms’er. Grinde har kanskje rett i at «monopolets velmaktsdager for offentlig ansatte leger er over».

I de fleste markeder er konkurranse nødvendig for å utvikle gode tjenester, med og uten nettbaserte løsninger. Fastlegene har imidlertid en helt spesiell rolle i det norske helsesystemet. De skal ikke bare utrede, gi råd og behandle. De skal også vokte porten inn til en helt gratis spesialisthelsetjeneste og den rause folketrygden. Konkurranse mellom portvoktere er en langt mer komplisert affære enn konkurranse mellom bedrifter i mange andre markeder. Hvis legene, etter «monopolets velmaktsdager» i økende grad må konkurrere om å tiltrekke seg pasienter som ønsker seg gjennom porten, står konkurranseregulatorene i forvaltningen overfor spennende og viktige utfordringer. Hvordan myndighetene og legene løser den oppgaven vil ha stor betydning for den norske velferdsstaten.

Les bare hva økonomene Simen Markussen og Knut Røed skriver i sammendraget til en artikkel de nylig publiserte i Journal of Health Economics (Volume 55, September 2017, Pages 244-261):

“In many countries, general practitioners (GPs) are assigned the task of controlling the validity of their own patients’ insurance claims. At the same time, they operate in a market where patients are customers free to choose their GP. Are these roles compatible? Can we trust that the gatekeeping decisions are untainted by private economic interests? Based on administrative registers from Norway with records on sick pay certification and GP-patient relationships, we present evidence to the contrary: GPs are more lenient gatekeepers the more competitive is the physician market, and a reputation for lenient gatekeeping increases the demand for their services.”

Jeg er helt enig med Grinde: Det nok å ta tak i.

Formidling og tellekanter

Kongsberg er en fin by å kjøre gjennom. Byen som, takket være Dag Solstad, ansatte sosialøkonom og frivilling rullestolbruker, Bjørn Hansen som kemner. Byen som blir delt på midten av et kraftfullt elveløp, og som møter alle vinterbilister fra Oslo med et lysende skianlegg når de bikker over kanten ved Plantasjen. Denne søndagen ble bilturen gjennom Kongsberg annerledes. Glemt var sosialøkonomen, og ikke fikk jeg sett om Numedalslågen var stor. Bare fordi NRK P2s søndagsprogram «Ytring» kjørte en debatt om det tellekantsystemet. Det var først da debatten var ferdig, sånn cirka ved Saggrenda, at det gikk opp for meg at jeg allerede hadde passert Kongsberg.

Når noe blir omtalt som «tellekantystemet» er det ikke vær godt ment, og dets kritikere våknet til liv med Frank Aarebrots bortgang. Aarebrot var en synlig akademiker som villig delte sine synspunkter med journalister og avislesere, og ble hele Norges historieforeleser. Heldig var Universitetet i Bergen som hadde en slik formidler.

Aarebrot var derimot ikke god til å sanke publiseringspoeng i tellekantsystemet. En professor får slike poeng dersom vedkommende skriver ut et forskningsbidrag som en artikkel, og får denne antatt i et vitenskapelig tidsskrift etter evaluering av anonyme fagfeller. Noen slike tidsskrifter er ekstremt krevende å komme på trykk i, mens andre har rykte på seg for å ta inn mye, for ikke å si det meste. Fagmiljøene vet hvilke tidsskrifter som henger høyt, og hvilke som nærmest gir forskeren et renomméproblem å publisere i. Det at en folkekjær professor og formidler som Frank Aarebrot ikke hadde mange slike publiseringspoeng, mener noen viser hvor galt det bærer av sted når publiseringspoeng får så mye å si for karriere, lønn og opprykk ved universiteter og høyskoler. Alt som er bra er ikke perfekt, og her mener jeg kritikerne blir for kritiske.

En faglig ansatt på et universitet har en fantastisk fri stilling. I løpet av et år er det ikke uvanlig å gi mellom 100 og 150 timer undervisning og veiledning av studenter. De resterende timene av et normalt årsverk styrer den enkelte selv på oppgaver som å forberede undervisning, delta i diverse komiteer og ikke minst organisere sine egne forskningsaktiviteter. I tillegg er friheten til den enkelte vitenskapelig ansatte beskyttet av loven. Den pålegger universitetene å fremme og verne om den akademiske frihet. Med så mye fri akademisk tid er det er lite ved de ytre rammebetingelsene, bortsette fra budsjettenes størrelse, som avgjør om et forskningsmiljø blir godt eller dårlig. Det er fagmiljøenes egne ønsker om å lykkes med forskning som er avgjørende, eller som den fremdeles sittende kunnskapsministeren ville sagt det: den handler om «kultur for kvalitet». Hvorfor trenger vi da disse tellekantene? Det er ikke universitetene som etterspør dem. De vet hva kvalitet er, og kan ansette, motivere og utsette seg for ekstern evaluering på en måte som gir samfunnet og studentene mye igjen for pengene og innsatsen.

Alle sitter imidlertid ikke på slik innsideinformasjon. Langt vanskeligere er det for dem som står på utsiden, for eksempel journalister, avislesere, lærere og elever, og ikke minst politikerne som deler ut skattekroner til forskning. Hvordan skal de vite at de lytter til forskere som gjennom vitenskapelige studier bringer til torgs tvil og analyser som både er verdt å lytte til og bruke skattepengene på å lønne?

Da tror jeg det er få alternativer til et tellekantsystem. Vitenskapelig ansatte som over tid ikke publiserer sine arbeider i vitenskapelige tidsskrifter, tror jeg enten ikke driver med forskning eller leverer forskning som rett og slett ikke holder mål. Publiseringssystemet har sine utfordringer, og som kanal for forskningsformidling står det til stryk. Likevel har vi ikke råd til å velge bort et tellekantsystem som kvalitetsgarantist for skattebetalerne. Det vi derimot har råd til, er å videreutvikle tellekantene slik at de gir best mulig informasjon om kvalitet og kvantitet i forskningen.

Forskningsformidling har heldigvis fått økt oppmerksomhet på universitetene og høyskolene, men dersom gode formidlere blir brukt som et bevis på at vi klarer oss uten et system som teller publiseringspoengene til de vitenskapelig ansatte, vil universitetene undergrave sin samfunnsrolle og den frie rollen vi nyter blir krevende å forsvare.

Uten forskning av god kvalitet blir forskningsformidlerne bare formidlere og samfunnsdebattanter. De er mange, de er gode, både med og uten professortitler, men vi skal ikke bruke for stor del av forskningsbudsjettet på å finansiere dem.

Solid forskning krever tid

Solid forskning krever tid. Det er forskningen til Dave Donaldson et godt eksempel på. Han har gjort superkarriere etter doktorgraden fra LSE i 2009, og er nylig ansatt som økonomiprofessor ved MIT, og forlot med det fast stilling ved Stanford-universitetet. I år fikk han den høyt hengende Clark Medal, som går til forskere under 40 år som fremhever seg med banebrytende forskningsbidrag.

Han har gått grundig til verks, både i metodeutvikling og datagraving, for å avdekke samfunnsøkonomiske effekter av infrastrukturprosjekter. Han studerte effekten av de store jernbaneprosjektene i India under kolonitiden. Nå har jeg bestemt meg for å sette meg inn i disse arbeidene, og følgende fotnote var en kraftig påminnelse om den store avstanden mellom rastløs blogging og tvitring, og hva som kreves av tålmodighet for å komme med virkelig banebrytende bidrag:

«First draft: November 2008. [..] I am extremely grateful to Timothy Besley, Robin Burgess and Stephen Redding for their encouragement and support throughout this project. My thesis examiners, Richard Blundell and Chang-Tai Hsieh, and discussants, Costas Arkolakis and Samuel Kortum, provided detailed and valuable advice, and seminar audiences at Berkeley, BU, Brown, the CEPR (Development Economics Conference), Chicago, CI-FAR, the Econometric Society European Winter Meetings, Harvard, the Harvard-Hitotsubashi-Warwick Economic History Conference, IMF, LSE, MIT, Minneapolis Federal Reserve (Applied Micro Workshop), NBER Summer Institute (ITI), Northwestern, Nottingham, NYU, Oxford, Penn, Penn State, Philadelphia Federal Reserve, Princeton, Stanford, Toronto, Toulouse, UCL, UCLA, Warwick, Wharton, World Bank, and Yale, as well as two anonymous referees, made thoughtful comments that improved this work. I am also grateful to Erasmus Ermgassen, Rashmi Harimohan and Sritha Reddy for their help with the data; to the British Academy, CIFAR, the Nuffield Foundation, the Royal Economic Society, and STICERD for funding the data collection; and to the Bagri Fellowship and the DFID Program on Improving Institutions for Pro-Poor Growth for financial support.”

Det er ikke noe ekstraordinært med selve fotnoten, før vi ser hvor artikkelen nå befinner seg. Den er under utgivelse i American Economic Review, over 10 år etter at arbeidet pågikk og snart ti år siden førsteutkastet forelå.

En tankevekker for akademiske ledere om hvordan virkelig god forskning stimuleres når unge forskere i midlertidige stillinger skal konkurrere om å bevise sine forskertalent på kort tid. Det er ikke bare forskeren som må være tålmodig. Det må også universitetene og høyskolene være, uten at tiden samtidig blir et behagelig sikkerhetsnett for dem som bør finne på noe annet her i livet enn å forske.

Nå gjenstår det bare å se om jeg får tid til å lese hele artikkelen grundig.

Riktig legemiddelpris – nok en gang

Helseminister Bent Høie kritiserer legemiddelfirmaet Roche for å ha brukt svært lang tid på akseptere en prisreduksjon på brystkreftlegemidlet Kadcyla. Etter nesten tre år med forhandlinger og gjentatte forsøk har omsider det såkalte Beslutningsforumet godkjent bruk av legemidlet ved norske sykehus. Verken Roche eller staten er fornøyd med den langdryge prosessen, og kritiserer hverandre fra hvert sitt ståsted.

Legemiddelindustrien forsvarer høye priser med høye utviklingskostnader. Selv om det er et godt forsvar, som også finner politisk gehør, tror jeg faktisk ikke utviklingskostnadene får mye oppmerksomhet på bakrommet når industrien utvikler sin prisstrategier for nye og godkjente legemidler. Hvorfor i all verden skulle de det?

Ingen i selskapet vet hva disse kostnadene har summert seg opp til, og beslutningen om å bruke utviklingsressurser på det som nå kommer i markedet ligger mange år og konsernsjefer tilbake i tid. Kostnadene er brutalt ugjenkallelige, og tynger kun regnskap som historikerne er opptatt av. De store utviklingskostnadene som dagens styre og selskapsledelse er ansvarlige for kan bare begrunnes med de svært usikre anslagene på salgsinntekter 10-20 år frem i tid, og salgsinntektene de da kan oppnå vil garantert ikke være bestemt av utviklingsbudsjettet i 2017.

Så hvordan vil et legemiddelselskap som i dag sitter på et godkjent og patentbeskyttet legemiddel finne frem til en fornuftig pris? De må starte med å se seg rundt, bare ikke bakover.

Her er noen av de opplagte sjekkpunktene. Hvilke andre legemidler eksisterer allerede for samme pasientgruppe, og hvilket prisnivå har disse? Er det snakk om et nytt legemiddel som åpner opp en ny behandlingsform, letter den pasientenes og legenes administrering av legemidlet, eller vil det bli ansett som nok et legemiddel som bare forsøker å kapre «lukrative» pasienter – såkalte «me-too» legemidler?

De forhandler med myndigheter og forsikringsselskaper i ulike land. Hemmelighold av avtalepriser gjør det lettere å gi ulike pristilbud i ulike markeder, og inntektsnivå og finansieringsform er med på å bestemme hvor høyt prisnivå de kan forsøke seg på i ulike land.

Ofte vil det være et utviklingskappløp mellom flere selskaper. Et slikt kappløp pågår for nye migrenemedisiner, der det nå er fire «finalister» som kan få markedsadgang i USA de neste to til tre årene. De som er først ute må tenke grundig gjennom hvordan lanseringsprisen påvirker etterspørselen og dermed priskonkurransen, når konkurrentene dukker opp på et senere tidspunkt.

Det som gjør dette svært krevende, for både myndighetene og industrien, er at pasientene står på sidelinjen og observerer forhandlingene. I noen tilfeller, som med Kadcyla, vil disse pasientene, godt hjulpet av media, være tilskuer til et forhandlingsspill, der deres mulighet til forlenget liv med kreftdiagnose ligger i potten. Der er grunn god nok til at forskere, industrien og myndighetene bør bruke krefter på å utvikle gode forhandlingsmodeller, beslutningskriterier og finansieringsløsninger.

En start ville være å erkjenne at det ikke behøver å være konflikt mellom statens samfunnshensyn og industriens lønnsomhetsmål i synet på antall pasienter som skal få behandling. Så lenge verdien av helsegevinsten overstiger den ofte svært lave produksjonskostnaden, bør pasientene få tilgang. Så kan industrien og staten krangle om fordelingen av den største kaka som kan oppdrives.

 

Utydelighet i valgkampen

Vi trenger ikke mer tydelighet i valgkampen, og selv ønsker jeg meg utydelige statsministerkandidater. Behovet for tydelighet i valgkampen er oppskrytt. Verden, og selv det egalitære og oljesmurte norske samfunnet, er for komplekst til å kreve tydelighet i valgkampen. Politikere som er tydelige vil med stor sannsynlighet overforenkle.

Politikerne har stor makt. De kan flytte fjell for å få frem en firefelts motorvei til Svinesund, milliardbeløp ut av landet og arbeidsplasser ut på landet, men den makten får de ikke før de kommer i posisjon eller blir valgt inn på Stortinget. Før det, nå i valgkampen, er det som oftest bare ord, uten noen direkte kobling mellom det som sies og hva de eventuelt kommer til å gjøre i posisjon. Valgkampprat kan påvirke politiske handlinger i posisjon, hvis de blir veldig tydelige før valget. Da kan de lettere konfronteres med løftene. Slike bindinger ønsker jeg altså ikke.

Jeg åpner litt for kategorisk. Statsministerkandidaten som får min stemme må si klart og tydelig at vi ikke skal tre ut av verken EØS eller NATO. Det er en tydelighet jeg setter pris på, men den koster da heller ikke en god politiker noe å skape. Politikken er imidlertid full av det som ikke er så opplagt, og jeg vil helst slippe politikerne som har malt seg opp i et hjørne, og gjort det ekstra vanskelig for seg å ta gode beslutninger basert på oppdatert informasjon fra byråkratiet og samfunnet forøvrig.

Jeg ønsker også en tydelig formidling av det ideologiske ståstedet til partiene og kandidatene. Siden jeg vil at politikerne skal utnytte oppdatert informasjon til å ta gode beslutninger i posisjon, blir det desto viktigere at jeg kjenner til de ideologiske instrumentene de navigerer etter, og heller ikke det er vanskelig for politikerne. Partihistorien gjør jobben for dem. De fleste partiene forvalter lange partihistorier og praktiserer en eller annen form for partidemokrati. Vi vet stort sett hvor vi har dem, partier som KrF og Rødt, og alle de andre. De har en historie å ta vare på.

Utover det velkjente og opplagte, som ideologi og saker som faller i «EØS og NATO-kategorien», ønsker jeg meg stort sett utydelighet. Grunnen er at den politiske uenigheten som dominerer den politiske agenda i Norge stort sett bunner i uenighet om synet på, eller kanskje rettere håpet om, hvordan samfunnet faktisk fungerer. Som andre økonomiprofessorer får jeg full årslønn for å forsøke å forstå hvordan økonomien fungerer, hva som påvirker prisutvikling og etterspørsel etter varer, hva som påvirker omfanget av sykefravær i bedriftene, hvordan formueskatten påvirker investeringer og økonomisk vekst, hva som får folk til å velge noen utdanninger fremfor andre. Listen over spørsmål som økonomer og andre samfunnsforskere stiller seg er lang, sikkert lengre enn noen gang.

Samfunnsforskere finner ikke ofte sikre svar, og i hvert fall ikke svar som bør bli stående uprøvd lenge. Mangelen på gode og skråsikre samfunnsforskere gjør livet lettere for politikerne. De kan velge et syn på hvordan verden fungerer som passer politikken de ønsker å gjennomføre, og de er ikke kjent for sine mange forbehold. Ikke minst må det være fristende å velge et verdenssyn som demper konfliktene knyttet til de politiske valgene de kan komme til å ta i posisjon. Slik kan viktige særinteresser få politisk gjennomslag uten at de samme politikerne må målbære kostnaden som andre må bære. Der forskerne melder pass, overtar politikken, med en langt større selvsikkerhet om hvordan politiske valg påvirker ulike deler av samfunnet.

Til tross for dette liker jeg partilederdebatter, og jeg ser gjerne på mange av dem. Ikke fordi jeg vil finne ut av hvilken politikk de kommer til å føre, men etter en 5-6 debatter innbiller jeg meg liksom at jeg lærer å kjenne personen som spiller valgkamprollen; hvordan de vil egne seg som ledere av landet. Vi trenger nemlig en statsminister kan være en tydelig og god leder. Det må ikke forveksles med tydelige løsninger på stort og smått i valgkampen.