Den som sier at roboter, delingsøkonomi, Uber og Airbnb krever ny tenkning og nye analyser, kan like gjerne si: «Jeg ser hva som skjer og skjønner ikke bæret – hjelp meg!».

Jeg tror vi kommer et langt stykke på vei med å tenke og analysere, hvis vi bare henter det beste ut av økonomiske, sosiologiske eller psykologiske forklaringsmodeller. Det er gull i gammelt, godt tankegods.

En påstand om det motsatte, servert uten analyser som viser på hvilken måte modellene kommer til kort, har liten verdi. Vi ser alle at store ting er på gang, som på kort sikt skaper både vinnere og tapere. Dere skal forvente mer av økonomene både på BI og andre høyskoler enn bare å få det påpekt.

Midt under dot-com boomen på slutten av 1990-tallet kom økonomene Carl Shapiro og Hal Varian ut med boken Information Rules. Den leses fortsatt, og står på pensumlistene på handelshøyskoler verden over, også på MIT-kurset til McAfee som nylig gjestet Norge i forbindelse med NHOs årskonferanse. Den gang var samfunnsdebatten preget av påstander om at nå er det nye økonomiske lover som gjelder, og at nye forklaringsmodeller må til.

Shapiro og Varian parerte dette synet med boken som skulle:

“reveal that many classic economic concepts can provide the insight and understanding necessary to succeed in the information age.”

Varian er i dag sjeføkonom i Google.

Boken The Second Machine Age som McAfee har skrevet sammen med Erik Brynjolfsson er nok en bekreftelse på at grunnleggende innsikt fra økonomifaget er et godt utgangspunkt for forstå hvordan den teknologiske utviklingen endrer markedene, hvilke økonomiske mekanismer som trer i kraft, og ikke minst hva politikken kan bidra med.

Akademikere skal bruke sin kløkt til å forklare oss hvordan den teknologiske utvikling endrer sentrale bedriftsbeslutninger, markedene og økonomiske politikk. Heller det enn å kaste inn håndkleet, og si at her trenges det helt nye modeller og analyser. Det er der jeg synes McAfee og Brynjolfsson lykkes utrolig godt.

De er observatører som gjennom grundig feltarbeid kommer tett på den digitale og teknologiske utviklingen, samtidig som de vender seg til gammelt tankegods som preger innføringskursene i samfunnsøkonomi på MIT, Harvard og BI når de skal forklare og analysere. Det legger de ikke skjul:

“Across good Econ 101 (dvs. innføringskurs i samfunnsøkonomi) text books, and across good economists, there’s far more agreement about governments’s role in promoting economic growth than you might expect from the vitriolic public debates in the media. We agree with this Econ 101 playbook as well, and think it will remain central to any appropriate response as machine continue to race ahead.” (p. 208)

Med andre ord, skal vi ha ambisjoner om å gi gode råde til bedriftsledere og forstå den økonomiske utviklingen i en digital tid, bør vi oppsøke gammelt, godt, tankegods. Vi trenger det kanskje mer enn noen gang. Ikke fordi alt er ved det gamle. Tvert i mot, etter å ha lest boken risikerer du å entusiastisk overbevist om det motsatte. Arbeidsmarkedet endrer seg, og med det typen kompetanse og ferdigheter vi skal stimulere frem på høyskolene og universitetene.

Så har det skjedd igjen. Et selskap har annonsert at de ikke lenger krever fullført akademisk grad ved ansettelse. Denne gangen var det forlaget Penguin Random House. Tidligere har Ernst&Young og PricewaterhouseCoopers gjort det samme. Vi som jobber i høyere utdanning bør tenke gjennom hva som ligger bak slike beslutninger.

De fleste som deler slike nyheter på sosiale medier ser ut til å mene at dette er starten på noe helt nytt, der læring og kompetanseutvikling individualiseres. Istedenfor å binde seg til en fast studiegjennomføring ved en bestemt utdanningsinstitusjon, vil ungdommene i fremtiden utnytte nettbaserte kurs, digitale læringsressurser med avanserte læringsteknologier, og ikke minst arbeidserfaring. Slik skal den enkelte kunne snekre sin egen kompetanseprofil. Det skal bli både billigere og bedre kompetanse på den måten.

Før vi hopper på en slik konklusjon, bør vi tenke gjennom hvorfor bedriftene i stort omfang har sett seg tjent med å finne sine fremtidige ansatte på universitets- og høyskolene. Det er vel særlig to grunner til det. Den første er at fagmiljøene har klart å fylle bachelor- og masterprogrammer med kursinnhold, undervisning og veiledning som gir studentene kompetanse av verdi for bedriftene. Den andre er at eksamener og arbeidskravene bak vitnemålene får studenter som er motiverte, talentfulle og disiplinerte frem i lyset. Det er disse alle bedriftene jakter på.

Jeg tror ikke bedriftene i fremtiden vil snu ryggen til universitetene og høyskolene når de i fremtiden skal finne talentene og kompetansen. Her er noen grunner til det:

• Studiemiljøet som formes rundt et program er et godt utgangspunkt for trivsel, læring og ikke minst nødvendig for å komme seg opp om morran. Vi er alle en gjeng prokrastinatorer!
• Mange bedrifter jakter på de samme kompetanseprofilene. Det er effektivt å konsentrere læringen i større utdannings- og forskningsmiljøer, fremfor å spre denne på mange små arbeidsgivere.
• Fagmiljøene har et fortrinn i å evaluere kompetanse og læringsutbytte, vitnemålet oppsummerer denne evalueringen.

Jeg ser ikke at ny utdanningsteknologi i seg undergraver betydningen av vitnemål og akademiske grader. Det betyr ikke at ting ikke vil endre seg.

Oppbyggingen av studier og grader kan endre seg. De kan bli mer fleksible, skillet mellom heltid og deltid kan viskes ut. Normert studietid kan få mindre betydning, og selve kompetansebevisene få større betydning.

Det som virkelig kan true posisjonen til akademiske grader, er manglende relevans for arbeidslivet der ute. Dersom de ikke fanger opp sentrale kompetansebehov, eller dersom studiene ikke stiller store nok krav til innsats og talent, vil bedriftene i økende grad fristes til å finne talentene selv og satse på egne «on-the-job-training».

Klarer vi ikke å holde studiene relevante, ja da tror jeg mange vil følge i fotsporene til Penguin. Men det er jo veldig opplagt.

Det brukes store ord når næringsliv og akademia titter inn i krystallkula og predikerer samfunnsutvikling, behovet for ny kompetanse og det stadig økende behovet for omstilling.

Min egen bransje er intet unntak.

For et par år siden gikk bølgen på konferanser og seminarer som samlet handelshøyskoleledere fra hele verden for å diskutere effekten av ny teknologi, og da særlig MOOCs (Massiv Open Online Courses). I mangel av andre dekkende ord, eller mer fristende, i mangel av god forståelse, ble det hevdet at utviklingen ville ta universitetssektoren som en tsunami: Store globale aktører vil overta viktige deler av høyere utdanning med sine sterke merkenavn og fleksible, lett tilgjengelige nettkurs.

Det er ingen tvil om at MOOCs allerede har endret på mye. Siden de første MOOCs for 3-4 år siden, har nå 24 millioner nysgjerrige tatt slike nettbasert kurs. Tilbudene øker både i antall og antall fagområder. I tillegg jobbes det stadig med å utvikle undervisnings- og eksamensformene for ordinære studenter på campusene.

I store organisasjoner, som universitetene og høyskolene ofte er, vil synet på fremtiden være mangfoldig – og ikke sjelden med sterke kontraster mellom de som kan kalles utviklingsentusiaster og de utviklingsreserverte. Jeg har møtt representanter fra begge artene. Utviklingsentusiastene er ofte sikre på at store endringer tvinger seg frem, de utvikler stadig nye argumenter for at det vil skje, og ikke minst, er de som sporhunder i jakten på nye teknologiske muligheter, app-er og andre bevis på utviklingen.

De utviklingsreserverte vil ofte etterlyse mer nøkterne bevis for at ny teknologi i undervisningen faktisk hever studiekvaliteten, og de vil minne oss på kvalitetene ved den gode forelesningen, som har vist seg svært levedyktig gjennom flere hundre år. Det er ikke vanskelig å forestå at spenning oppstår i møtet mellom entusiastene og de reserverte, og gjensidige karikaturer har solid grobunn.

Høyskoler og universiteter som gir begge arter taletid der beslutninger tas, er ikke bare dyktige organisasjonsutviklere – jeg tror også de vil også være dyktige innovatører.
Nobelprisvinneren Jean Tirole, og en av hans mange medforfattere, Mathias Dewatripont, publiserte i 1999 artikkelen med den noe åpne tittelen «Advocates». Her gir de en, men selvsagt ikke den eneste, forklaringen på hvorfor organisasjoner kan være tjent med å etablere slike spenninger gjennom det de kaller «advokater» – fremfor å organisere bort spenningene i avdelinger som får ansvar for å «alle sidene».

Hvorfor? Gode beslutninger, krever godt beslutningsgrunnlag, og de kommer ikke av seg selv. Det krever innsats, tid og prioriteringer. Engasjementet, og mot-engasjementet, som partenes «advokater» utløser, fremskaffer innsikt i et potensielt utviklingsprosjekt som en mer upartisk aktør ikke ville klart.

Det er få som klarer å grave frem alle argumentene for en beslutning, for så å snu seg om og grave frem alle motargumentene. For de fleste av oss trer det inn et filter som sorterer ut det som ikke støtter vårt opprinnelige ståsted. Daniel Kahneman omtaler det som «cognitive bias».

Så hvordan gjør for eksempel Handelshøyskolen BI seg best i stand til å ta gode beslutninger om fremtidens undervisning og pedagogikk? Vi ansette fremtidsentusiaster rundt omkring på institutter og avdelinger. Og ikke minst i Learninglab, som består av en gruppe entusiaster med kompetanse på nye undervisningsformer og –teknologi. En slik avdeling er ikke etablert for å produsere motforestillingene – tvert i mot. De lykkes når de finner de gode argumentene for.

Men hva så med fremtiden til universiteter og høyskoler? The jury is out – and always will be.
Heldigvis.

Jeg setter pris på en kunnskapsminister som setter av tid til å skrive interessante kommentarer i Morgenbladet. Inspirert av NHOs årskonferanse, var det teknologiske endringer som var temaet denne uken. Konklusjonen var ikke lystig på middelklassens vegne:

«Jeg frykter […] en langsom forvitring av den middelklassen som helt siden Aristoteles er blitt sett som det beste grunnlaget for moderasjon og stabilitet.»

Jeg tror kunnskapsministeren er for pessimistisk.

Bakgrunnen for pessimismen er de teknologiske endringene som automatiserer produksjonsvirksomheter og i økende grad også serviceyrker. Symbolet på verdien av den digitale revolusjonen er selskaper som Facebook, Google og Twitter. Google har en markedsverdi på i underkant av 340 mrd. USD, og har med det den nest høyeste børsverdien i verden. En verdi skapt av en søkemotor og nettbasert tjenesteutvikling. Twitter, med sine 140 tegn var på det meste verdsatt til nesten 40 mrd. USD

Nettbaserte tjenester utvikles i et stort tempo, endrer en rekke bransjer og skaper nye. Det er kun fantasien som setter grenser for de som pønsker ut nye tjenester og produkter. Entreprenørene popper opp over alt – ikke minst ser vi disse innenfor høyere utdanning, der «ed tech» har stort utviklingstempo både innenfor universitetene og i egne ed tech selskaper.

Sintef-rapporten som ble utarbeidet i forbindelse med NHOs årskonferanse gir en nyttig oppsummering av teknologiske utviklingstrender innenfor avansert materiale, nanoteknologi, fotonikk, bioteknologi, programvare, internett og «big data».

Det som er slående med rapporten, er at utviklingspotensialet som skisseres vanskelig kan realiseres dersom middelklassen forvitrer. Det er fremveksten av en kjøpekraftig middelklasse som har vært motoren for utviklingen i internasjonal handel og den enorme forbruksveksten, og den samme middelklassen er nok like viktig for markedsverdien av selskaper som i dag lykkes med nettbaserte tjenester.

Hva ville Airbnb og Über vært uten en relativt velstående middelklasse som reiser i jobb og ferier, og koster på seg en bil med betalt sjåfør etter et restaurantbesøk? Jeg tror ikke vi vil få smarte byer, biler, bygg og velferdstjenester for å betjene en stor lavinntektsklasse og en liten høyinntektsgruppe. Avkastningen på de private investeringene som teknologismarte løsninger krever, blir rett og slett for lav. Det må en etterspørselsside til for å realisere teknologipotensialet. Uten den forsvinner  tilbudssiden også.

Røe Isaksen henviser til USA, der middelklassen allerede er betydelig svekket. Om det er et resultat av teknologiske endringer, er ikke opplagt. I USA har lønnsnivået til de med høyere utdanning rykket fra de uten høyere utdanning. En tolkning av det er basert på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet: det er mindre etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft fordi den automatiseres bort. En annen tolkning, som får støtte av Harvard-økonomene Golding og Katz (i boken The race between Education and Technology), er basert på tilbudssiden: Det amerikanske utdanningssystemet har de siste 30 årene i økende grad stengt mange ute fra høyere utdanning. Det har skapt en knapphet på kompetanse som skaper et lønnspress for denne arbeidsgruppen, og økt inntektsforskjellene mellom utdannede og ufaglærte arbeidstakere.

De teknologiske endringene som Sintef-rapporten beskriver, vil ikke i seg selv fjerne middelklassen. Tvert imot, den er helt nødvendig dersom teknologien skal skaleres opp i markedene.

Men omstillingene kommer, og vil endre mye, og mange arbeidsgruppes vil rammes. De som latterliggjør Luddittene i 1800-tallets England for deres motstand mot teknologien, har ikke skjønt alvoret i omstillingene som kan komme. Det ville vært merkelig dersom utviklingen i England tidlig på 1800-tallet ikke skapte opprør og protester. De var sikkert ikke naïve. De var opptatt av arbeidsvilkår og lønn. Akkurat som de som vil rammes av omstilling og ny teknologi de neste 10 årene.

De er mange og lett synlige. De bekymrer seg for at de nok en gang har brukt litt vel mye penger på julepresanger, at pengene ikke kommer til å strekke til for en velfortjent ferie neste sommer, at rammelånet aldri minker, og at de røyker og drikker for mye. Hvor ser vi dem? Over alt. Ta en titt i speilet, så kan jeg nesten garantere deg synet av en. Men de kommer selvsagt i mange varianter. Noen ser du i disse dager gatelangs med nyinnkjøpte piggsko, med en sann treningsglede som de selv (endelig) tror skal vare livet ut. Nyt synet – du ser dem ikke i slutten av februar.

Noen er tilsynelatende svakere enn andre, og foretar seg ting som åpenbart er destruktive. Noe av det tristeste jeg har opplevd er å sjekke inn på et hotell i Las Vegas (første, og forhåpentligvis siste gang) en sen lørdag kveld. Synet av spillehallene på Caesar’s Palace, fulle av småfulle amerikanske pensjonister som leverer inn trygden til de enarmede bandittene, fikk meg nesten til å sjekke ut samme kveld.

De regulerte markedsøkonomiene har fremvist en imponerende evne til å skape økonomisk vekst og velstand. I gjennomsnitt lever vi lengre, bedre og friskere liv enn før. En viktig grunn til det er at vi har organisert samfunnet slik at det er mulig å tjene penger på å forbedre levekår. Det er ukontroversielt.

Det er de samme markedsmekanismene som gjør det mulig å tjene penger på å utnytte svake mennesker – det vil si oss alle. Det er profittmulighetene som har skapt spillemaskinene i Las Vegas, tax-free utsalgene, sigaretter, rammelån og forbrukslån.  Noen vil sikkert si at disse ideene og produktene har skapt velstand, men for mange har produktene bragt dem i en situasjon som NO-ONE-COULD-POSSIBLY-WANT, slik nobelprisvinnerne i økonomi, Akerlof og Shiller, hevder i boken Phishing for Phools: The economics of manipulation and deception.

Markedsøkonomien skaper store muligheter for å utnytte og bli utnyttet, også på en måte som er fullt forenlig med tilsynelatende økt økonomisk verdiskapning. Forfatterne kommer med mange overbevisende eksempler fra finansmarkedene og matvare-, legemiddel-, tobakks- og spilleindustrien.

Politikk og reguleringer skal beskytte det svake mennesket. Norske politikere kan begynne med å avskaffe Norsk Tipping. Lavthengende frukt er søt.