Jeg setter pris på en kunnskapsminister som setter av tid til å skrive interessante kommentarer i Morgenbladet. Inspirert av NHOs årskonferanse, var det teknologiske endringer som var temaet denne uken. Konklusjonen var ikke lystig på middelklassens vegne:

«Jeg frykter […] en langsom forvitring av den middelklassen som helt siden Aristoteles er blitt sett som det beste grunnlaget for moderasjon og stabilitet.»

Jeg tror kunnskapsministeren er for pessimistisk.

Bakgrunnen for pessimismen er de teknologiske endringene som automatiserer produksjonsvirksomheter og i økende grad også serviceyrker. Symbolet på verdien av den digitale revolusjonen er selskaper som Facebook, Google og Twitter. Google har en markedsverdi på i underkant av 340 mrd. USD, og har med det den nest høyeste børsverdien i verden. En verdi skapt av en søkemotor og nettbasert tjenesteutvikling. Twitter, med sine 140 tegn var på det meste verdsatt til nesten 40 mrd. USD

Nettbaserte tjenester utvikles i et stort tempo, endrer en rekke bransjer og skaper nye. Det er kun fantasien som setter grenser for de som pønsker ut nye tjenester og produkter. Entreprenørene popper opp over alt – ikke minst ser vi disse innenfor høyere utdanning, der «ed tech» har stort utviklingstempo både innenfor universitetene og i egne ed tech selskaper.

Sintef-rapporten som ble utarbeidet i forbindelse med NHOs årskonferanse gir en nyttig oppsummering av teknologiske utviklingstrender innenfor avansert materiale, nanoteknologi, fotonikk, bioteknologi, programvare, internett og «big data».

Det som er slående med rapporten, er at utviklingspotensialet som skisseres vanskelig kan realiseres dersom middelklassen forvitrer. Det er fremveksten av en kjøpekraftig middelklasse som har vært motoren for utviklingen i internasjonal handel og den enorme forbruksveksten, og den samme middelklassen er nok like viktig for markedsverdien av selskaper som i dag lykkes med nettbaserte tjenester.

Hva ville Airbnb og Über vært uten en relativt velstående middelklasse som reiser i jobb og ferier, og koster på seg en bil med betalt sjåfør etter et restaurantbesøk? Jeg tror ikke vi vil få smarte byer, biler, bygg og velferdstjenester for å betjene en stor lavinntektsklasse og en liten høyinntektsgruppe. Avkastningen på de private investeringene som teknologismarte løsninger krever, blir rett og slett for lav. Det må en etterspørselsside til for å realisere teknologipotensialet. Uten den forsvinner  tilbudssiden også.

Røe Isaksen henviser til USA, der middelklassen allerede er betydelig svekket. Om det er et resultat av teknologiske endringer, er ikke opplagt. I USA har lønnsnivået til de med høyere utdanning rykket fra de uten høyere utdanning. En tolkning av det er basert på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet: det er mindre etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft fordi den automatiseres bort. En annen tolkning, som får støtte av Harvard-økonomene Golding og Katz (i boken The race between Education and Technology), er basert på tilbudssiden: Det amerikanske utdanningssystemet har de siste 30 årene i økende grad stengt mange ute fra høyere utdanning. Det har skapt en knapphet på kompetanse som skaper et lønnspress for denne arbeidsgruppen, og økt inntektsforskjellene mellom utdannede og ufaglærte arbeidstakere.

De teknologiske endringene som Sintef-rapporten beskriver, vil ikke i seg selv fjerne middelklassen. Tvert imot, den er helt nødvendig dersom teknologien skal skaleres opp i markedene.

Men omstillingene kommer, og vil endre mye, og mange arbeidsgruppes vil rammes. De som latterliggjør Luddittene i 1800-tallets England for deres motstand mot teknologien, har ikke skjønt alvoret i omstillingene som kan komme. Det ville vært merkelig dersom utviklingen i England tidlig på 1800-tallet ikke skapte opprør og protester. De var sikkert ikke naïve. De var opptatt av arbeidsvilkår og lønn. Akkurat som de som vil rammes av omstilling og ny teknologi de neste 10 årene.