Enova har som mål å bidra til teknologiutvikling som på sikt skal kunne redusere klimagassutslippene. I 2017 forvalter de et budsjett på 2,5 mrd. kroner, og bruker dette til blant annet å støtte utvikling og testing av ny teknologi. Det er flere grunner til å støtte utviklingen. Forskning og utvikling av ny teknologi gir gevinster utover den usikre gevinsten som tilfaller den enkelte bedrift. For grønn teknologi er nok gapet mellom gevinsten den utviklende bedriften kan forvente seg og gevinsten for samfunnet som helhet ekstra stort fordi prisen vi betaler for klimagassutslipp er for lav.

Problemet vi støter på i praksis er å finne de riktige prosjektene og det riktige støttenivået. Mangelfull informasjon gjør slike støttemekanismer sårbare for «rent-seeking». Ordningene kan ende opp med å støtte prosjekter som selger seg godt hos Enova, men som har liten sjanse for å legge grunnlag for ny teknologi i andre deler av næringslivet.

Dani Rodrik tar opp dette i en artikkel som jeg nettopp har hatt gleden av å lese. Der mange økonomer ser argumenter mot en aktivt næringspolitikk, griper Rodrik utfordringen med å utforme støtteordninger forholder seg rasjonelt til fallgruvene.

Han trekker frem flere hensyn. Statlige støtteorganer må integreres i samarbeidsmodeller som utløser gode innovasjonsprosesser, mer det enn passiv utforming av optimale støtteordninger inspirert av en prinsipal-agenttilnærming. Det må formuleres tydelige og etterprøvbare målsetninger med prosjektene. Det kan være fristende å legge inn mange målsetninger i tillegg til selve miljøteknologiutviklingen, for eksempel sysselsetting, internasjonal konkurranseevne og lønnsomhet. Det øker risikoen for å støtte til feil prosjekt, men kanskje like viktig, det blir vanskeligere å ansvarliggjøre de involvert for resultatoppnåelse. Manglende resultatoppnåelse må få konsekvenser, både for støttemottakere og støttegivere.

Dette minner meg på en tidligere studie (dn-221107) av støtten til fjernvarmeanlegg som jeg og et par kolleger utførte for Olje- og energidepartementet for ti år siden. Den gang fremsto støtten som dårlig energi- og miljøpolitikk, uten store forhåpninger til teknologiutvikling, men som en politikk som tjente norske skogeiere.

Eli Lilly gikk på en kraftig smell før nyttår. Etter 15 års forskning og flere titalls milliarder kroner i forskningsutgifter var selskapet nesten i mål med et nytt legemiddel (Solanezumab) som skulle bremse utviklingen av Alzheimer. Fase III er siste fasen før godkjenning og består av storskala blindtesting på pasienter. Flere tusen pasienter i 11 land og flere hundre leger deltok over 2 år. Før denne fasen hadde selskapet vært gjennom to andre faser med forsiktig testing på mennesker, og mye forskning før man kom til de kliniske studiene. Men på oppløpet stoppet det altså opp. Resultatene som kom inn viste at effekten ikke var signifikant bedre enn placeboeffekten. Snakk om brutal stopp etter 15 år og milliarder av kroner i utviklingskostnader!

Eli Lilly registrerte patentet på dette legemidlet i 2002. Fra det tidspunktet har legemidlet en beskyttelse mot kopiering i 20 år. Først 15 år senere var Eli Lilly i avsluttende utprøving før endelig godkjenning. Om de hadde lyktes, ville de risikert å møte konkurranse fra lovlige kopier allerede i 2022. Tiden med monopolmakt kan være kort.

Før de kom så langt, ble de også forsøkt stoppet av Janssen Alzheimer Immunotherapy som hevdet at Eli Lillys patent var i strid med deres eget patent. Saken ble avgjort i retten med en positiv konklusjon for Eli Lilly. Kappløpet utspiller seg altså ikke bare i laboratoriene, men også i rettssalen og på advokatkontorene. Slike forsøk på å blokkere konkurrenter med henvising til egne patenter er hyppige. Noen forsøk er godt begrunnet og vinner frem, mens andre kan karakteriseres som negativ blokkeringer av konkurranse som faller langt utenfor intensjonen med en effektiv patentordning.

Patenter blir ikke bare utfordret av konkurrerende selskaper som vil blokkere konkurranse eller kapre markedsandeler. Produsenter utfordrer også gyldigheten av patenter for å komme inn i markedet med konkurrerende kopilegemidler.

Når markedet blir stort og eksisterende behandlingsalternativer ikke eksisterer, blir kappløpet intenst. I følge en artikkel i FT er det nå 12 Alzheimerlegemidler inne i fase III. Kritikere hevder at gevinsten ved å lykkes er så stor at mange forsøker selv om det vitenskapelige grunnlaget for forsøkene er skjørt:

“They’re just throwing spaghetti at the wall in the hope that something will stick eventually,”

En annen interessant observasjon kommer fra et leserinnlegg i samme avis. Helga Refsum fra UiO og David Smith fra Oxforduniversitetet etterlyser mer forskning på forebygging av Alzheimer. Dette er langt billigere studier, men vanskelige å få finansiert. Hvorfor? Fordi forebygging ikke lar seg patentere. Da sier det seg selv at private legemiddelselskaper ikke vil prioritere slik uttesting. Det skal vi heller ikke forvente. Forskning på forebygging krever offentlig finansiering.

Over to sider i DN fikk jeg nylig kritisere helseministerens lettvinte kritikk av legemiddelindustrien. Det er ikke tvil om at industrien likte at motstanden kom fra en professor med faglig innsikt i problemstillingen, og at de ikke ble stående alene med den oppgaven. Jeg er like sikker på at mange tenkte sitt: «Nok en professor som selger sitt akademiske rennommé – til skade for hele forskerstanden». Det er en høyst relevant tanke, og peker på en svært viktig side ved samfunnsdebatten som ikke vies nok oppmerksomhet. Mitt siste betalte oppdrag fra et legemiddelselskap var i 2009 – året før jeg ble prorektor ved Handelshøyskolen BI.

I sitt nylige emeritusforedrag slo Viktor Norman fast at «økonomifaget er politikk, og har vært politikk helt fra starten av». Til forskjell fra andre samfunnsfag, er økonomifaget normativt – vi ønsker ikke bare å finne ut av hvordan ting er, men også hvordan ting bør være.

Det er nettopp derfor det er så viktig spille med åpne kort. Økonomer bruker ofte ordet «optimal» – for eksempel knyttet til skattepolitikk, investeringer i vei eller annen infrastruktur, næringspolitikk og -regulering. Listen med problemstillinger som økonomer jobber med, og som inneholder de to ordene «politikk» og «optimal», er lang. Den normative formen forklarer nok hvorfor samfunnsøkonomer er sterkt etterspurt som eksperter hos myndighetene.

I økonomifaget brynes argumentene, analysene og konklusjonene. Økonomer er uenige, og det er heller ikke slik at uenigheten forsvinner bare man samler de antatt beste økonomiprofessorene i et rom.

Da blir det desto viktigere at økonomer som deltar i samfunnsdebatten gir oss innsyn i sitt ståsted. Jeg tenker ikke på en politisk selvangivelse, men deler av den økonomiske. Jeg har en mistanke om at vi ikke så rent sjeldent ser forskere som uttaler seg og skriver kronikker uten å opplyse om at de har mottatt økonomiske støtte eller gjennomført prosjekter for en bedrift eller organisasjon med interesse i saken. Slike oppdrag gir økonomisk uttelling for forskeren, og det vil være naivt å tro at det ikke kan påvirke analysene i favør av oppdragsgiver.

Det er ikke nok å forsvare seg med at dersom analysen er feil, så kan andre tilbakevise funnene. For det første er ikke økonomifaget slik at alle «fargede» konklusjoner er enkle å tilbakevise. For det andre koster det også å tilbakevise, og ikke alle som har interesser i saken har økonomisk evne til å finansiere det vi kan kalle «motforskning». For det tredje har spredningen i de nye mediene en form som gjør det høyst krevende å nå gjennom med korrigeringer i etterkant.

Her hviler det et stort ansvar på den enkelte forsker og universitet. De forvalter et fellesgode på samfunnets vegne. Uten en grunnleggende tillitt til at forskere på universiteter og høyskoler er åpne økonomiske bindinger forvitres grunnlaget for den akademiske friheten som norsk lov beskytter. Den akademiske friheten gjør det mulig for akademiske økonomer å fritt forfølge problemstillinger de mener er viktige, med metoder de synes er egnet, uten innblanding fra instituttledere eller rektorer.

Vi må ut og delta i samfunnsdebatten med kunnskapen, og la gjerne både offentlig forvaltning, bedrifter og interesseorganisasjoner være med på å finansiere både forskning og konsulentoppdrag. Min oppfordring til alle forskerkollegaer som nyter godt av den akademiske friheten i 2017 er å delta med åpne kort om hvem som finansierer forskningen og utredningene. Det vil bygge tillitt vi er helt avhengig av, og ikke minst ha en veldig god bieffekt: det er mindre fristende å være skråsikker, hvis du samtidig må opplyse «for øvrig er forskningen/rådgivningen er finansiert av….».

Det er for mye skråsikkerhet i den forskerdrevne delen av samfunnsdebatten.

Forsker Eric Nævdal synes teknoentusiasmen er et samfunnsproblem. Den skaper falske forventninger om vekst, som får både politikere og næringslivsledere til å sløse med ressursene. Det er en lett oppgave å skyte ned fremtidsoptimistene, men ser vi bakover, finner vi heldigvis mange av dem. Det er bare å lese Dag Solstads T. Singer, der Adam Eyde, med et glass gin&tonic i hånden, entusiastisk forteller den nyansatte bibliotekaren på Notodden hvordan byens salpeterfabrikk ble bygd i 1905 for å overbevise utenlandske kapitaleiere om verdiene som de store fossefallene ved Rjukan kunne realisere. Teknooptimistene på Notodden skapte store verdier. Så får vi leve med at ambisjonene om å etablere byen som en havneby mot det store utland havarerte på grunn av jernbaneutbyggingen.

Verdiene de skapte ble synlige i nasjonalregnskapene, da disse fant sin form etter 2. verdenskrig. Det er i den samme nasjonalregnskapsstatistikken det blir vanskeligere å lete etter effekten av fremtidens teknoentusiaster, noe Erik Brynjulfson og Adam Saunders slår fast slik: «we see the influence of the information age everywhere, except in the GDP statistics».

Diane Coyles vakre, lille bok om bruttonasjonalproduktet (GDP – a brief affectionate history) gir oss noen forklaringer på hvorfor vi må endre måten vi måler økonomisk verdiskapning på. Vi får økt skreddersøm og kraftig økning i produkt- og tjenestetilbudet, og teknologien gjør det lettere for oss å navigere frem til bedre match mellom egne preferanser og leverte tjenester. Det gjelder ikke bare de «trivielle» markedene for musikk og film, men også medisinsk behandling. Mange slike nyskapninger fanges ikke opp i dagens bruttonasjonalprodukt, og skaper dermed rom for synsing om viktigheten. Hvor stor er egentlig verdien av å ha gratis tilgang til en søkemotor som Google, enten det er en bedrift som kan bli enda bedre på skreddersøm eller en norsk akademiker som planlegger sin neste sabbat i USA?

Jeg aner ikke om dette er nyskapninger som kan sammenlignes med oppfinnelsen av jernbanen. Poenget mitt er at dagens kilde for å vurdere produktivitetsutviklingen blir utdatert av teknologien. I USA er media- og datasektorens andel av bruttonasjonalprodukt beregnet til 4 prosent. I seg selv sier ikke det meg så mye, men når vi samtidig får vite at andelen har vært omtrent uforandret på 25 år, blir jeg virkelig urolig for at vi ikke helt «vet» hva som skjer. Teknologientusiastenes neste store gjennombrudd vil ikke nødvendigvis sette spor av seg i produktivitetsmålene våre.

Da er det fristende å hevde at entusiasme er viktigere enn noen gang.

NHH arrangerte nylig et symposium i forbindelse med at Victor Norman går av med pensjon fra nyttår. Hovedpersonen selv innledet sitt foredrag med å slå fast at «økonomifaget er politikk, og har vært politikk helt fra starten av». Til forskjell fra andre samfunnsfag, er økonomifaget normativt – vi ønsker ikke bare å finne ut av hvordan ting er, men også hvordan ting bør være.

Økonomer bruker ofte ordet «optimal» – for eksempel knyttet til skattepolitikk, investeringer i vei eller annen infrastruktur, næringspolitikk, handelspolitikk. Listen med problemstillinger som økonomer jobber med, og som inneholder de to ordene «politikk» og «optimal», er lang. Den normative formen forklarer nok hvorfor samfunnsøkonomer er sterkt etterspurt som eksperter hos myndighetene. Her tror jeg da også økonomene har svært mye å bidra med. I all beskjedenhet.

I vitenskapen brynes argumentene, analysene og konklusjonene. Økonomifaget er ikke noe unntak. Økonomer er uenige, og det er heller ikke slik at uenigheten forsvinner bare man samler de antatt beste økonomiprofessorene i et rom.

Da blir det desto viktigere at økonomer som deltar i samfunnsdebatten gir oss innsyn i deres ståsted. Jeg tenker ikke på en politisk selvangivelse, men deler av den økonomiske. Det er ikke så sjelden forskere uttaler seg som forskere uten å opplyse at de har mottatt økonomiske støtte eller gjennomført prosjekter for en bedrift eller organisasjon. Slike oppdrag gir økonomisk uttelling for forskeren, og det kan ikke utelukkes at det også påvirker analysene i favør av oppdragsgiveren.

Det er ikke nok å forsvare seg med at dersom analysen er feil, så kan andre tilbakevise funnene. Det er flere grunner til at det ikke holder. For det første er ikke økonomifaget slik at alle «fargede» konklusjoner er enkle å tilbakevise. For det andre koster det også å tilbakevise, og ikke alle som har interesse i saken har økonomisk evne til å finansiere motforskning. For det tredje er spredningen i mediene slik at etterfølgende korrigerer ikke nødvendigvis får like stor oppmerksomhet.

Her hviler det et stort ansvar på den enkelte forsker og universitet. Universitets- og høyskoleloven beskytter vår akademiske frihet:

Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

Forskere på universitetene og høyskolene nyter stor frihet, slik Torkel Brekke formulerte i søndagens Aftenposten: «…vi får jobbe ganske fritt med problemstillinger vi mener er viktige, og med metoder vi synes er egnet». Det er mange forskerårsverk som finansieres av skattebetalerne uten at noen, heller ikke nærmeste leder, kan gå langt i å styre «hva og hvordan».

Torkel Brekkes konklusjon var at dette forplikter. Vi må ut og delta i samfunnsdebatten med kunnskapen. Mitt poeng er at de må ut i denne debatten med full åpenhet om eventuelle økonomiske bidrag fra parter som kan tenkes å ha interesser i saken.