Enova har som mål å bidra til teknologiutvikling som på sikt skal kunne redusere klimagassutslippene. I 2017 forvalter de et budsjett på 2,5 mrd. kroner, og bruker dette til blant annet å støtte utvikling og testing av ny teknologi. Det er flere grunner til å støtte utviklingen. Forskning og utvikling av ny teknologi gir gevinster utover den usikre gevinsten som tilfaller den enkelte bedrift. For grønn teknologi er nok gapet mellom gevinsten den utviklende bedriften kan forvente seg og gevinsten for samfunnet som helhet ekstra stort fordi prisen vi betaler for klimagassutslipp er for lav.

Problemet vi støter på i praksis er å finne de riktige prosjektene og det riktige støttenivået. Mangelfull informasjon gjør slike støttemekanismer sårbare for «rent-seeking». Ordningene kan ende opp med å støtte prosjekter som selger seg godt hos Enova, men som har liten sjanse for å legge grunnlag for ny teknologi i andre deler av næringslivet.

Dani Rodrik tar opp dette i en artikkel som jeg nettopp har hatt gleden av å lese. Der mange økonomer ser argumenter mot en aktivt næringspolitikk, griper Rodrik utfordringen med å utforme støtteordninger forholder seg rasjonelt til fallgruvene.

Han trekker frem flere hensyn. Statlige støtteorganer må integreres i samarbeidsmodeller som utløser gode innovasjonsprosesser, mer det enn passiv utforming av optimale støtteordninger inspirert av en prinsipal-agenttilnærming. Det må formuleres tydelige og etterprøvbare målsetninger med prosjektene. Det kan være fristende å legge inn mange målsetninger i tillegg til selve miljøteknologiutviklingen, for eksempel sysselsetting, internasjonal konkurranseevne og lønnsomhet. Det øker risikoen for å støtte til feil prosjekt, men kanskje like viktig, det blir vanskeligere å ansvarliggjøre de involvert for resultatoppnåelse. Manglende resultatoppnåelse må få konsekvenser, både for støttemottakere og støttegivere.

Dette minner meg på en tidligere studie (dn-221107) av støtten til fjernvarmeanlegg som jeg og et par kolleger utførte for Olje- og energidepartementet for ti år siden. Den gang fremsto støtten som dårlig energi- og miljøpolitikk, uten store forhåpninger til teknologiutvikling, men som en politikk som tjente norske skogeiere.