Forsker Eric Nævdal synes teknoentusiasmen er et samfunnsproblem. Den skaper falske forventninger om vekst, som får både politikere og næringslivsledere til å sløse med ressursene. Det er en lett oppgave å skyte ned fremtidsoptimistene, men ser vi bakover, finner vi heldigvis mange av dem. Det er bare å lese Dag Solstads T. Singer, der Adam Eyde, med et glass gin&tonic i hånden, entusiastisk forteller den nyansatte bibliotekaren på Notodden hvordan byens salpeterfabrikk ble bygd i 1905 for å overbevise utenlandske kapitaleiere om verdiene som de store fossefallene ved Rjukan kunne realisere. Teknooptimistene på Notodden skapte store verdier. Så får vi leve med at ambisjonene om å etablere byen som en havneby mot det store utland havarerte på grunn av jernbaneutbyggingen.

Verdiene de skapte ble synlige i nasjonalregnskapene, da disse fant sin form etter 2. verdenskrig. Det er i den samme nasjonalregnskapsstatistikken det blir vanskeligere å lete etter effekten av fremtidens teknoentusiaster, noe Erik Brynjulfson og Adam Saunders slår fast slik: «we see the influence of the information age everywhere, except in the GDP statistics».

Diane Coyles vakre, lille bok om bruttonasjonalproduktet (GDP – a brief affectionate history) gir oss noen forklaringer på hvorfor vi må endre måten vi måler økonomisk verdiskapning på. Vi får økt skreddersøm og kraftig økning i produkt- og tjenestetilbudet, og teknologien gjør det lettere for oss å navigere frem til bedre match mellom egne preferanser og leverte tjenester. Det gjelder ikke bare de «trivielle» markedene for musikk og film, men også medisinsk behandling. Mange slike nyskapninger fanges ikke opp i dagens bruttonasjonalprodukt, og skaper dermed rom for synsing om viktigheten. Hvor stor er egentlig verdien av å ha gratis tilgang til en søkemotor som Google, enten det er en bedrift som kan bli enda bedre på skreddersøm eller en norsk akademiker som planlegger sin neste sabbat i USA?

Jeg aner ikke om dette er nyskapninger som kan sammenlignes med oppfinnelsen av jernbanen. Poenget mitt er at dagens kilde for å vurdere produktivitetsutviklingen blir utdatert av teknologien. I USA er media- og datasektorens andel av bruttonasjonalprodukt beregnet til 4 prosent. I seg selv sier ikke det meg så mye, men når vi samtidig får vite at andelen har vært omtrent uforandret på 25 år, blir jeg virkelig urolig for at vi ikke helt «vet» hva som skjer. Teknologientusiastenes neste store gjennombrudd vil ikke nødvendigvis sette spor av seg i produktivitetsmålene våre.

Da er det fristende å hevde at entusiasme er viktigere enn noen gang.