Vi skal kjenne våre normative økonomer

NHH arrangerte nylig et symposium i forbindelse med at Victor Norman går av med pensjon fra nyttår. Hovedpersonen selv innledet sitt foredrag med å slå fast at «økonomifaget er politikk, og har vært politikk helt fra starten av». Til forskjell fra andre samfunnsfag, er økonomifaget normativt – vi ønsker ikke bare å finne ut av hvordan ting er, men også hvordan ting bør være.

Økonomer bruker ofte ordet «optimal» – for eksempel knyttet til skattepolitikk, investeringer i vei eller annen infrastruktur, næringspolitikk, handelspolitikk. Listen med problemstillinger som økonomer jobber med, og som inneholder de to ordene «politikk» og «optimal», er lang. Den normative formen forklarer nok hvorfor samfunnsøkonomer er sterkt etterspurt som eksperter hos myndighetene. Her tror jeg da også økonomene har svært mye å bidra med. I all beskjedenhet.

I vitenskapen brynes argumentene, analysene og konklusjonene. Økonomifaget er ikke noe unntak. Økonomer er uenige, og det er heller ikke slik at uenigheten forsvinner bare man samler de antatt beste økonomiprofessorene i et rom.

Da blir det desto viktigere at økonomer som deltar i samfunnsdebatten gir oss innsyn i deres ståsted. Jeg tenker ikke på en politisk selvangivelse, men deler av den økonomiske. Det er ikke så sjelden forskere uttaler seg som forskere uten å opplyse at de har mottatt økonomiske støtte eller gjennomført prosjekter for en bedrift eller organisasjon. Slike oppdrag gir økonomisk uttelling for forskeren, og det kan ikke utelukkes at det også påvirker analysene i favør av oppdragsgiveren.

Det er ikke nok å forsvare seg med at dersom analysen er feil, så kan andre tilbakevise funnene. Det er flere grunner til at det ikke holder. For det første er ikke økonomifaget slik at alle «fargede» konklusjoner er enkle å tilbakevise. For det andre koster det også å tilbakevise, og ikke alle som har interesse i saken har økonomisk evne til å finansiere motforskning. For det tredje er spredningen i mediene slik at etterfølgende korrigerer ikke nødvendigvis får like stor oppmerksomhet.

Her hviler det et stort ansvar på den enkelte forsker og universitet. Universitets- og høyskoleloven beskytter vår akademiske frihet:

Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

Forskere på universitetene og høyskolene nyter stor frihet, slik Torkel Brekke formulerte i søndagens Aftenposten: «…vi får jobbe ganske fritt med problemstillinger vi mener er viktige, og med metoder vi synes er egnet». Det er mange forskerårsverk som finansieres av skattebetalerne uten at noen, heller ikke nærmeste leder, kan gå langt i å styre «hva og hvordan».

Torkel Brekkes konklusjon var at dette forplikter. Vi må ut og delta i samfunnsdebatten med kunnskapen. Mitt poeng er at de må ut i denne debatten med full åpenhet om eventuelle økonomiske bidrag fra parter som kan tenkes å ha interesser i saken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s