Over to sider i DN fikk jeg nylig kritisere helseministerens lettvinte kritikk av legemiddelindustrien. Det er ikke tvil om at industrien likte at motstanden kom fra en professor med faglig innsikt i problemstillingen, og at de ikke ble stående alene med den oppgaven. Jeg er like sikker på at mange tenkte sitt: «Nok en professor som selger sitt akademiske rennommé – til skade for hele forskerstanden». Det er en høyst relevant tanke, og peker på en svært viktig side ved samfunnsdebatten som ikke vies nok oppmerksomhet. Mitt siste betalte oppdrag fra et legemiddelselskap var i 2009 – året før jeg ble prorektor ved Handelshøyskolen BI.

I sitt nylige emeritusforedrag slo Viktor Norman fast at «økonomifaget er politikk, og har vært politikk helt fra starten av». Til forskjell fra andre samfunnsfag, er økonomifaget normativt – vi ønsker ikke bare å finne ut av hvordan ting er, men også hvordan ting bør være.

Det er nettopp derfor det er så viktig spille med åpne kort. Økonomer bruker ofte ordet «optimal» – for eksempel knyttet til skattepolitikk, investeringer i vei eller annen infrastruktur, næringspolitikk og -regulering. Listen med problemstillinger som økonomer jobber med, og som inneholder de to ordene «politikk» og «optimal», er lang. Den normative formen forklarer nok hvorfor samfunnsøkonomer er sterkt etterspurt som eksperter hos myndighetene.

I økonomifaget brynes argumentene, analysene og konklusjonene. Økonomer er uenige, og det er heller ikke slik at uenigheten forsvinner bare man samler de antatt beste økonomiprofessorene i et rom.

Da blir det desto viktigere at økonomer som deltar i samfunnsdebatten gir oss innsyn i sitt ståsted. Jeg tenker ikke på en politisk selvangivelse, men deler av den økonomiske. Jeg har en mistanke om at vi ikke så rent sjeldent ser forskere som uttaler seg og skriver kronikker uten å opplyse om at de har mottatt økonomiske støtte eller gjennomført prosjekter for en bedrift eller organisasjon med interesse i saken. Slike oppdrag gir økonomisk uttelling for forskeren, og det vil være naivt å tro at det ikke kan påvirke analysene i favør av oppdragsgiver.

Det er ikke nok å forsvare seg med at dersom analysen er feil, så kan andre tilbakevise funnene. For det første er ikke økonomifaget slik at alle «fargede» konklusjoner er enkle å tilbakevise. For det andre koster det også å tilbakevise, og ikke alle som har interesser i saken har økonomisk evne til å finansiere det vi kan kalle «motforskning». For det tredje har spredningen i de nye mediene en form som gjør det høyst krevende å nå gjennom med korrigeringer i etterkant.

Her hviler det et stort ansvar på den enkelte forsker og universitet. De forvalter et fellesgode på samfunnets vegne. Uten en grunnleggende tillitt til at forskere på universiteter og høyskoler er åpne økonomiske bindinger forvitres grunnlaget for den akademiske friheten som norsk lov beskytter. Den akademiske friheten gjør det mulig for akademiske økonomer å fritt forfølge problemstillinger de mener er viktige, med metoder de synes er egnet, uten innblanding fra instituttledere eller rektorer.

Vi må ut og delta i samfunnsdebatten med kunnskapen, og la gjerne både offentlig forvaltning, bedrifter og interesseorganisasjoner være med på å finansiere både forskning og konsulentoppdrag. Min oppfordring til alle forskerkollegaer som nyter godt av den akademiske friheten i 2017 er å delta med åpne kort om hvem som finansierer forskningen og utredningene. Det vil bygge tillitt vi er helt avhengig av, og ikke minst ha en veldig god bieffekt: det er mindre fristende å være skråsikker, hvis du samtidig må opplyse «for øvrig er forskningen/rådgivningen er finansiert av….».

Det er for mye skråsikkerhet i den forskerdrevne delen av samfunnsdebatten.