Eli Lilly gikk på en kraftig smell før nyttår. Etter 15 års forskning og flere titalls milliarder kroner i forskningsutgifter var selskapet nesten i mål med et nytt legemiddel (Solanezumab) som skulle bremse utviklingen av Alzheimer. Fase III er siste fasen før godkjenning og består av storskala blindtesting på pasienter. Flere tusen pasienter i 11 land og flere hundre leger deltok over 2 år. Før denne fasen hadde selskapet vært gjennom to andre faser med forsiktig testing på mennesker, og mye forskning før man kom til de kliniske studiene. Men på oppløpet stoppet det altså opp. Resultatene som kom inn viste at effekten ikke var signifikant bedre enn placeboeffekten. Snakk om brutal stopp etter 15 år og milliarder av kroner i utviklingskostnader!

Eli Lilly registrerte patentet på dette legemidlet i 2002. Fra det tidspunktet har legemidlet en beskyttelse mot kopiering i 20 år. Først 15 år senere var Eli Lilly i avsluttende utprøving før endelig godkjenning. Om de hadde lyktes, ville de risikert å møte konkurranse fra lovlige kopier allerede i 2022. Tiden med monopolmakt kan være kort.

Før de kom så langt, ble de også forsøkt stoppet av Janssen Alzheimer Immunotherapy som hevdet at Eli Lillys patent var i strid med deres eget patent. Saken ble avgjort i retten med en positiv konklusjon for Eli Lilly. Kappløpet utspiller seg altså ikke bare i laboratoriene, men også i rettssalen og på advokatkontorene. Slike forsøk på å blokkere konkurrenter med henvising til egne patenter er hyppige. Noen forsøk er godt begrunnet og vinner frem, mens andre kan karakteriseres som negativ blokkeringer av konkurranse som faller langt utenfor intensjonen med en effektiv patentordning.

Patenter blir ikke bare utfordret av konkurrerende selskaper som vil blokkere konkurranse eller kapre markedsandeler. Produsenter utfordrer også gyldigheten av patenter for å komme inn i markedet med konkurrerende kopilegemidler.

Når markedet blir stort og eksisterende behandlingsalternativer ikke eksisterer, blir kappløpet intenst. I følge en artikkel i FT er det nå 12 Alzheimerlegemidler inne i fase III. Kritikere hevder at gevinsten ved å lykkes er så stor at mange forsøker selv om det vitenskapelige grunnlaget for forsøkene er skjørt:

“They’re just throwing spaghetti at the wall in the hope that something will stick eventually,”

En annen interessant observasjon kommer fra et leserinnlegg i samme avis. Helga Refsum fra UiO og David Smith fra Oxforduniversitetet etterlyser mer forskning på forebygging av Alzheimer. Dette er langt billigere studier, men vanskelige å få finansiert. Hvorfor? Fordi forebygging ikke lar seg patentere. Da sier det seg selv at private legemiddelselskaper ikke vil prioritere slik uttesting. Det skal vi heller ikke forvente. Forskning på forebygging krever offentlig finansiering.