En nettbasert mediehverdag har ikke tatt fra meg gleden av å plukke opp en lokalavis når jeg er ute og reiser. Gjerne på vei inn til hotellfrokosten. Ekstra stas er det i helgene, når storbyavisene der ute er tykke, og dufter av litervis med trykksverte. Dagens søndagsfrokost delte jeg med Chicago Tribune, sammen med pannekaker og varm sirup. Jeg elsker lange søndagsfrokoster.

Førstesiden av søndagsavisen ble viet en stavkirke som ble bygget av norske håndverkere for verdensutstillingen i 1893. Kirken har navnet Norway Building, og skal være av de siste restene fra utstillingen. Nå har nordmannen Olav Sigurd Kvaale, som er i slekt med en av håndverkerne som bygde kirken på 1800-tallet, skaffet penger til å flytte bygget «hjem» til Norge. Uten redningsoperasjonen til Kvaale, ville kirken snart vært tapt på grunn av dårlig vedlikehold. I disse dager pakkes bygget ned, slik at det kan gjenreises i Orkdal. Prisen på flytteprosessen oppgis å være 600.000 USD, finansiert av Orkdal kommune og private donasjoner.

Dette sitter nå avislesende Chicagobeboere og leser i sensommersola.

Om en måneds tid kommer Solbergregjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Nasjonalbudsjettet kommer alltid samtidig, som melding nr. 1 til Stortinget. Hvert år omtaler meldingen petroleumsvirksomheten, og ikke minst nettokontantstrømmen inn til staten. Det er denne kontantstrømmen som hvert år legges til Pensjonsfondet som Norges Bank forvalter.

For å vurdere utviklingen i statsfinansene og norsk økonomi må Finansdepartementet anslå den fremtidige oljeprisen. Det å spå utviklingen i oljeprisen er ikke så vanskelig. Det som er krevende, er å treffe den faktiske utviklingen.

Selv ekspertene bommer, nesten alltid. Det er mye usikkerhet knyttet til utviklingen i oljemarkedet. Hvis ekspertene har forstått de viktigste mekanismene som påvirker den fremtidige prisen, vil imidlertid prognosene over tid slå feil på litt ulike måter. Noen ganger vil de i ettertid vise seg for optimistiske, andre ganger for pessimistiske, men på en slik måte at den gjennomsnittlige bommen over tid blir liten. Hvis ekspertene bommer på denne måten, sier vi at de har rasjonelle forventninger. Rasjonelle forventninger betyr altså ikke at prognosene slår til, men at de som gjetter ikke bommer på en systematisk måte.

Har Finansdepartementet rasjonelle forventninger, i en slik betydning av ordet? Svaret er nei.

Jeg har hentet frem Finansdepartementets oljeprisforventninger slik de er publisert i nasjonalbudsjettene fra 1991 til 2014. Oljeprisforventningene i Nasjonalbudsjettet for 2014 er det siste budsjettet som kan sjekkes mot den faktiske oljeprisen året etter. Jeg ser på de kortsiktige anslagene, dvs. neste års forventede oljepris som departementet legger til grunn i sine beregninger.

Nå vet ikke jeg hvordan departementet kommer frem til denne, men gitt formuleringene de velger i stortingsmeldingen er det et innslag av skjønn med i vurderingen. De legger for eksempel ikke direkte til grunn på terminprisene (markedspriser for fremtidige leveranser og oppgjør), som de selv opplyser om i Nasjonalbudsjettet for 2015:

«I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris per fat på 670 kroner i år og 650 kroner neste år (faste 2015-kroner), jf. figur 2.11. Ved tidspunktet for trykking av denne meldingen kunne terminprisene tilsi en litt lavere oljepris enn dette, noe som illustrerer usikkerheten i disse tallene.»   

Her er det snakk om å anslå prisen kun et år frem i tid, men i et så volatilt marked er det ikke dermed sagt at avvikene mellom den forventede og faktiske oljeprisen er små. Men så til saken: Hvordan treffer Finansdepartements ekspertise?

Her trenger vi ingen statistiske analyser for å overbevises. Mønsteret slår imot oss i figuren nedenfor. Figuren viser kronedifferansen mellom Nasjonalbudsjettets anslag på neste års oljepris og den faktiske – slik den rapporteres i det etterfølgende års nasjonalbudsjett.

Kilde: Nasjonalbudsjettene.

Basert på 24 år med nasjonalbudsjettanslag kan vi trygt si at ekspertene har fremstått som pessimistiske. De bommer riktignok kraftig som optimister når vi får kraftige og overraskende oljeprisfall, slik vi fikk både i 2009 og 1998. Men dette er de to enslige unntakene.

Den første innbetalingen til Oljefondet ble foretatt i 1996. Frem til 1996 var det en mer direkte kobling mellom nettokontantstrømmen og løpende finansiering av statsbudsjettets utgiftsside. Oljeprisoptimisme kunne man da tenke seg var en fristende strategi for politisk ledelse siden det kunne forsvare et mer ekspansivt budsjett. Figuren gir, riktignok en høyst spekulativ sådan, støtte for at det var tilfellet. I en periode med stor stabilitet i oljeprisen ligger Finansdepartementets prisanslag 5-10% over den den faktiske prisen. Dette var samtidig en periode der økonomien hadde behov for finanspolitisk stimulans, og statsbudsjettet ble tilført «oljepenger» på over 70 milliarder i året (i 1993).

I 1996 ble den første innbetalingen på oljefondet foretatt, og bruken av oljepengene ble trappet kraftig ned gjennom siste halvdelen av 90-tallet. Dermed ble koblingen mellom nettokontantstrømmen og den finanspolitiske stimulansen svekket.

Neste figur inneholder den samme informasjonen, men viser i tillegg utviklingen i oljeprisnivået. Den blå kurven viser Nasjonalbudsjettets anslag på neste års oljepris, mens den oransje viser utviklingen i den faktiske prisen. Hele tiden oppgitt i norske kroner per fat.

Kilde: Nasjonalbudsjettene.

Med unntak av den moderate prisoptimismen tidlig på 90-tallet, har prispessimismen preget den lange perioden med kraftig prisvekst. Vi kan kalle det en vekstpessimisme. Finansdepartementets prisanslag klatrer riktignok oppover fra år 2000, men er stort sett «bakpå» sammenlignet den faktiske prisveksten.

Nå har markedet snudd og oljeprisen faller kraftig. Vi får snart se om Finansdepartementets vekstpessimisme snus til en nedgangsoptimisme.

Arild Tjeldvoll hadde en oppsiktsvekkende tittel på sitt debattinnlegg i DN i dag (29. august): «Vi kan lære skole av Kina». Det har jeg ingen forutsetninger for å mene noe om, men Tjeldvoll mener at skolen har en viktig rolle i å bevisstgjøre elevene om vår kulturelle arv, filosofiske røtter, og gjennom det lære elevene arbeidsmoral og pågangsmot. Uansett hva man måtte mene om akkurat det, viser argumentasjonen at felles skolegang er en viktig samfunnsformende institusjon.

Det var det som fikk meg til å tenke på Chigaco-økonomen og nobelprisvinneren Milton Friedman sin analyse av myndighetens rolle i utdanningen. Den finner dere som et eget kapittel i hans bok Capitalism and Freedom, som utkom første gang i 1962.

Selv om Friedman er kjent som talsmann for bruk av markedet, med liten offentlig innblanding, konkluderer han med at myndighetene har en viktig rolle i utdanningssektoren. Han har to grunner til å trekke det offentlige inn i utdanningssektoren, og for så vidt også på andre områder. Den første er den positive «naboeffekten» og den andre er «paternalisme» som setter grenser for individuell frihet.

Den enkelte forelders beslutning om å gi sine barn utdanning, tar ikke tilstrekkelig hensyn til verdien denne utdanningen har for samfunnet. Det er dette Friedman omtaler som naboeffekten, og den tilsier at både subsidiering og obligatorisk utdanning er nødvendig:

“A stable and democratic society is impossible without a minimum degree of literacy and knowledge on the part of most citizens and without widespread acceptance of some common set of values”

(Capitalism and Freedom, s. 86 i 2002-utgaven).

Her er Friedman og norske utdanningspolitikere enige. Både barnehage og grunnskole har en viktig samfunnsformende funksjon, i tillegg til å være svært viktig for barns utvikling. En annen nobelprisvinner fra Chicago, James Heckman, har bidratt med mye forskning som viser nettopp det. Ta en titt på heckmanequation.org.

Når det kommer til høyere utdanning er det imidlertid slutt på enigheten mellom Friedman og norske politikere. Friedman konkluderer med at positive naboeffekter (oftere omtalt som eksterne virkninger) er fraværende i høyere utdanning. Utdanningen innen teknologi, økonomi og helse vil øke produktiviteten til den enkelte, og det vil belønnes med høyere lønn sammenlignet med de som ikke velger slik utdanning. Studenten høster gevinsten av utdanning argumenterer Friedman. Da skal heller ikke studiene subsidieres, og studieavgiftene skal dekke kostnadene ved å drive universitetene. Riktignok mente han at studentene kan få problemer med å lånefinansiere studiene og at studielånsordninger derfor kan være fornuftige.

Det er gode grunner til å subsidiere utdanningen. Jeg ser minst to grunner. Den ene er de positive eksterne virkningene av et høyt utdanningsnivå for samfunnsutviklingen. Her tror jeg Friedman tok feil når han avviste positive naboeffekter. Den samfunnsmessige gevinsten av utdanning er høyere enn lønnsøkningen ved å ta utdanning. Dette er det forsket på. En studie av professor Enrico Moretti ved University of California, Berkeley analyserer effekten av høyere utdanning på lønnsnivået til de som ikke har tatt utdanning. Hans amerikanske data viser at 1 % økning i antall collegekandidater øker lønnen til «high school drop outs» med 1.9 %. Som all forskning av denne typen, er ikke resultatene sikre, men den støtter likevel hypotesen om at det er verdi i utdanning utover lønnsøkningen til den enkelte kandidat. Naboeffekten kan være enda sterke i Norge siden vi har en mer sammenpresset lønnsstruktur og sentralisert lønnsdannelse.

En annen grunn til å subsidiere høyere utdanning er vi ikke ønsker at foreldrenes inntekt skal være for avgjørende for de unges utdanningsmulighet. Like muligheter til utdanning er noe å strekke seg etter, og subsidiert utdanning drar oss i riktig retning.

I Norge har vi gått til et ytterpunkt. Subsidiesatsen er 100 %, og dette gratisprinsippet er det stor politisk enighet om i Norge. Studieavgifter som inntektskilde for universiteter og høyskoler er helt fraværende i norsk debatt om finansiering av høyere utdanning, også i den nylige ekspertutredningen om finansieringssystemet for høyere utdanning. Et lite tilløp til debatt fikk vi riktignok da regjeringen i statsbudsjettet for 2015 foreslo å innføre studieavgifter for studenter utenfor EØS-området og Sveits. Etter forhandlinger på Stortinget ble forslaget tatt ut av det endelige budsjettvedtaket. Det vil overraske meg om det kommer på nytt i 2016-budsjettet.

Og bra er det. Jeg liker overhodet ikke tanken på diskriminering av studenter fra for eksempel Asia og Øst-Europa. Det generelle inntektsnivået er høyere i EØS-området enn i de fleste andre land. Da blir det vanskelig å forsvare at studentene fra andre regioner skal subsidiere studenter fra EØS-området og Sveits.

Det er diskrimeringen jeg er kritisk til – ikke det å innføre studieavgifter. Studieavgift bør innføres i statlige universiteter og høyskoler, men da for alle studenter, både for norske, sveitsiske og asiatiske. I den grad det skal diskrimineres, ville jeg heller diskriminert i favør av studenter fra fattige land med et sterkt utdanningsbehov. Slik dagens kvotestipender allerede gjør. Positive eksterne virkninger av høyere utdanning er et godt argument for subsidiering, men ikke for gratisstudier til alle.

Regjeringen jobber for tiden med en stortingsmelding om studiekvalitet. Der kommer sikkert studentgjennomstrømning og studieprogresjon til å få mye oppmerksomhet. Jeg har tidligere argumentert for at gjennomføring på lengre tid enn den normerte ikke nødvendigvis er så galt, men desto viktigere blir det at studentene konfronteres med noe av kostnadene ved å bli «liggende på universitetet».

En moderat studieavgift på 25.000 kroner i året ville gitt UH-sektoren en inntektsøkning på 6-7 mrd. kroner. Legger vi det på toppen av dagens inntekter, kan vi virkelig snakke om en gylden mulighet for å «booste» studiekvaliteten.

Det er to grunner til å at jeg ikke våger å gi universitetene mer enn dette: De positive «naboeeffektene» og ønsket om at studier skal være innenfor økonomisk rekkevidde for de fleste.

Mange vil sikkert mene at et slikt standpunkt kunne bare komme fra en BI-ansatt. Det tror jeg de har helt rett i. Vi må alle stå et sted for å skue utover – også de som jobber og studerer på høyskoler og universiteter som tilbyr alle studier gratis.

Kilder: Enrico Moretti (2004): «Estimating the Social Return to Higher Education: Evidence From Longitudinal and Repeated Cross-Sectional Data», Journal of Econometrics 121(1-2).

Da er førsteårsstudentene i gang, i hvert fall med inntrykksuke og mentorgrupper. I dag har mange sin første forelesning som student. Veiene til studieplass er mangfoldige. Noen suste rett inn på sitt førstevalg med toppkarakterer fra videregående skole. Andre kommer tilbake med tilleggspoeng etter jobb og «friår».  Mange tar en ekstrarunde på privatskoler for å forbedre karakterene og sjansene for å komme inn på sitt drømmestudium.

Tidligere i sommer kunne vi lese (DN 21. juli) om privatskoler som sto klare til å ta imot ungdom som hadde fått avslag på sine søknader til høyskole- eller universitetsstudier. Ifølge oppslaget fikk 40 % av søkerne avslag på sitt førstevalg, og dette får mange til å ta opp enkeltfag som privatister på skoler som Bjørknes og Sonans.

En professor fra NTNU uttalte til NRK samme dag at dette er sløsing med ressurser. Jeg synes det blir en for unyansert konklusjon. Forøvrig noe som er vanskelig å unngå når man får inn én setning.

Interessen for privatskolenes tilbud oppstår fordi det er knapphet på attraktive studieplasser. Det er langt flere søkere til studier i medisin, psykologi, jus og enkelte økonomistudier enn det er studieplasser.

En vanlig måte å håndtere knapphet på er å bruke markedsmekanismen. Bare ta en titt inn i boligmarkedet. Hvis etterspørselen etter boliger overstiger tilbudet, stiger prisen slik at «køene» forsvinner. Selv om tilbudet av boliger på kort sikt er absolutt begrenset, har alle nordmenn tak over hodet til enhver tid. Ingen ligger i kø utenfor eiendomsmeglernes lokaler før åpningstid. Markedsbaserte boligpriser sørger for det.

I utdannings-Norge er det annerledes. Statlig utdanning er gratis, uansett søkermengde. NTNU kan ikke heve prisen på sitt populære studium i industriell økonomi selv om de hvert år avviser mange søkere. Slik bør det også være, men dermed blir rasjonering og avslag uunngåelig.

Så lenge studieavgiften ikke økes for å fjerne køen, vil viljen til ekstrainnsats for å rykke frem i køen bli i sterkeste laget. Den private gevinsten ved å kvalifisere seg til et populært studium er høyere enn den samfunnsøkonomiske gevinsten. Grunnen er at andre nødvendigvis må vike plassen dersom andre rykker opp i køen. Den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å sanke opptakspoeng er positiv kun dersom kvalifiseringsaktivitetene gjør vedkommende til en bedre student, dvs. dersom karakterene på fagene fra videregående skole er en indikator på studiesuksess.

En ting er å fastslå at studentene konkurrerer for hardt om studieplassene, en annen er å komme opp med et praktisk fungerende alternativ.

Hva kan så alternativet, gitt at vi ikke skal bruke prismekanismen? Her er tre muligheter:

1. Gi ungdommene kun én sjanse her i livet. Det gjøres ved å fjerne privatist- og «konte»mulighetene. Denne blir for brutal etter min smak. Da vil alt stå og falle på vitnemålet slik det ble ved første forsøk. Det ville sikkert endret russefeiringen og ført til sterkere innsats på videregående, men samtidig ført til at mange motiverte studenter ville mistet de ønskede studiemulighetene. Sykdom og sosiale problemer i ungdomstiden ville straffes, og straffen ville bokstavelig talt blitt livsvarig. Ikke bare er det brutalt, vi ville mistet mange gode studenter.
2. Gå bort fra å bruke karakterer fra videregående skole som rangeringsgrunnlag, og heller basere seg på opptaksprøver og intervjuer. Det ville fått dramatiske negative konsekvenser for innsatsen på videregående skole, og flyttet ressursinnsatsen over på målrettede forberedende kurs for opptaksprøver.
3. Øke antall studieplasser. Dette høres besnærende ut, men både den faglige kostnadene ved økt kapasiteten, og arbeidsmarkedets behov for kompetansen tilsier at dette ikke er god løsning. Så lenge utdanning er gratis, må vi leve med at en del populære studier må avvise studenter.

Ingen av disse peker seg ut som gode alternativer dersom de fullt ut skulle erstattet dagens system. Jeg foretrekker dagens system med vektlegging av vitnemålet fra videregående skole, slik det også blir til med prøving og feiling, framfor ett av disse tre.

En bedre mulighet kan imidlertid være å kombinere alternativene. Studiekompetanse og karakterer på fagene fra videregående skole er et grovkalibret mål på studieevne. Studietilbudene på høyskolene er mange og de stille ulike krav til studieferdigheter. Psykologi og nanoteknologi vil jeg tro er svært ulike studier. En mulighet er derfor å kombinere karakterer fra videregående skole med egne opptaksprøver og/eller intervjuer, slik det gjøres for eksempel i England.

Da opprettholdes motivasjonen til å satse på videregående skole, samtidig som kvalifikasjonene til søkerne også avsløres gjennom måten de gjennomfører opptaksprøvene på. Disse kan høyskoler og universiteter utforme på en måte som er mer målrettet mot utfordringene som studentene vi møte i det enkelte studium.

Den samfunnsøkonomiske verdien av å fange opp motiverte og dyktige studentene til studier med knapphet på plasser («rett student på riktig studium») tror jeg er større enn «ulempen» ved at Sonans og Bjørknes får pågang av studenter som ønsker forbedre karakterene.

Men kanskje bør slik privatskoler få sterkere konkurranse fra høyskoler og universiteter i kampen om søkernes oppmerksomhet før de forhåpentligvis immatrikuleres på det rette studiet.

I dag ga NRK sine lesere og lyttere en brutal start på dagen. Bakgrunnen var lovende resultater fra utprøving av en ny livsforlengende behandling av føflekkreft. Behandlingen retter seg mot pasienter med alvorlige kreftdiagnoser, der friskmelding dessverre ofte er utenfor rekkevidde. Det blir brutalt når vi møter menneskene bak denne statistikken, slik NRK lot oss gjøre i dag.

Det har kommet flere nye legemidler de siste årene som er godkjent for livsforlengende behandling av alvorlige kreftdiagnoser. Disse skaper debatt siden de er svært kostbare og livsforlengelsen utgjør måneder – ikke år.

I en studie som ble publisert i American Economic Review i juli i år, går forskertrioen Eric Budish (Chicago), Benjamin Roin (MIT) og Heidi Williams (MIT), heretter omtalt som BRW, grundig til verks for å studere legemiddelindustriens økonomiske insentiver til utvikle nye kreftmedisiner.

Observasjonen som motiverte forskningsprosjektet illustreres godt av NRK-oppslaget. Statistikken viser at industrien i stor grad retter FoU-aktivitetene mot medisiner som virker livsforlengende for langt fremskredne kreftdiagnoser. Det er langt mindre FoU-innsats for å utvikle helbredende behandling i en tidligfase. I følge BRW er det godkjent åtte nye behandlinger av lungekreft de siste fem årene, hvorav legemidlet Avastin er det ene. Avastin var estimert til å forlenge livet for personer med den aktuelle lungekreftdiagnosen med 2 måneder.

NRK-oppslaget gjaldt behandling av føflekkreft, men også her er det snakk for livsforlengende behandling på måneder.

Ingen legemidler er ennå utviklet for å forhindre kreft. Hvorfor ikke? En åpenbar grunn er at det rett og slett er et vanskeligere utviklingsprosjekt for medisinsk forskning. Likevel bør vi være opptatt av om de økonomiske insentivene for å forske på dette er sterke nok. Forskes det for mye på disse livsforlengende behandlingene, på bekostning av forskning på helbredende behandling av tidligfasediagnoser? BRWs empiriske resultater er konsistente med at det er tilfelle. Grunnen ligger i patentsystemets utforming og kravene til dokumentert behandlingseffekt.

Ta det første først – patentsystemet. Patentene må registreres fra det tidspunkt oppdagelsen av et potensielt legemiddel finner sted. Her er det førstemann til patentkontoret som gjelder. Hvis det ikke er søkt om patent for en idé, kan i prinsippet andre snappe den opp og sikre seg eierskapet til patentet – selv om altså andre hadde idéen først. Kommersialiseringen derimot skjer først på et senere tidspunkt – når legemidlet er godkjent og har fått markedsføringstillatelse. Patenttiden på 20 år gjelder fra registrering av patentet, ikke fra det tidspunktet det er ute i markedet. Hvis det tar lang tid å få produktet ut i markedet, blir den økonomiske innovasjonsbelønningen i form av patentbeskyttelse tilsvarende mindre.

Og det bringer oss til det andre – krav til dokumentert effekt.

For å få et nytt kreftlegemiddel godkjent, må det dokumenteres at behandlingen øker den forventede levetiden. Det krever kliniske studier som gjør det mulig å følge pasienter med og uten det nye legemidlet gjennom et behandlingsforløp.

Det er dessverre slik at det lettest lar seg gjøre for kreftdiagnoser med kort forventet levetid. Her kan legemiddelprodusentene ha forhåpninger om raskt utprøving og dokumentasjon av effekten. Da tror jeg dere ser poenget selv; Det å teste ut effekten av en behandling av kreft i tidligfase, der forventet levetid er langt lengre, kan fort spise opp store deler av patenttiden – og det før legemidlet i det hele får en mulighet til å nå ut i markedet.

Basert på et omfattende datasett med data fra kliniske studier i perioden 1973-2009 får de resultater som bekrefter at denne mekanismen kan ha bidratt til å vri industriens utviklingsressurser mot senfasekreftdiagnoser.

Forfatterne ser på tre mulige tiltak:

1. Endre patentsystemet slik patenttiden løper fra det tidspunktet legemiddelet kommersialiseres.
2. Redusere kravene til dokumentert effekt. Fremfor å kreve direkte bevis på dødelighet, kan godkjenningen baseres på såkalte andre effektmålinger som vurderes å korrelere med dødelighet («surrogate endpoints»)
3. Subsidiering av forskning mot tidligfasekreftbehandling.

Den optimale politikken i forfatternes modeller innebærer bruk av alle tre virkemidlene.

Den praktiske konklusjonen som gjenstår er at de relativt hyppige gjennombruddene for mindre livsforlengende behandling ikke er en ren tilfeldighet. Det er på dette området dagens legemiddelpolitikk og –regulering belønner FoU-innsats. Den samme politikk som i neste instans skaper en debatt om bruk av kostbare legemidler som forlenger verdifulle liv med noen måneder. Brutalt er det.

Kilder:

1. Budish, B. N. Roin og H. Williams (2015): Do firms underinvest in long-term research? Evidence from cancer clinical trials. American Economic Review.
2. http://www.nrk.no/livsstil/_-noe-av-det-storste-innen-kreftforskning-pa-lenge-1.12487063