Arild Tjeldvoll hadde en oppsiktsvekkende tittel på sitt debattinnlegg i DN i dag (29. august): «Vi kan lære skole av Kina». Det har jeg ingen forutsetninger for å mene noe om, men Tjeldvoll mener at skolen har en viktig rolle i å bevisstgjøre elevene om vår kulturelle arv, filosofiske røtter, og gjennom det lære elevene arbeidsmoral og pågangsmot. Uansett hva man måtte mene om akkurat det, viser argumentasjonen at felles skolegang er en viktig samfunnsformende institusjon.

Det var det som fikk meg til å tenke på Chigaco-økonomen og nobelprisvinneren Milton Friedman sin analyse av myndighetens rolle i utdanningen. Den finner dere som et eget kapittel i hans bok Capitalism and Freedom, som utkom første gang i 1962.

Selv om Friedman er kjent som talsmann for bruk av markedet, med liten offentlig innblanding, konkluderer han med at myndighetene har en viktig rolle i utdanningssektoren. Han har to grunner til å trekke det offentlige inn i utdanningssektoren, og for så vidt også på andre områder. Den første er den positive «naboeffekten» og den andre er «paternalisme» som setter grenser for individuell frihet.

Den enkelte forelders beslutning om å gi sine barn utdanning, tar ikke tilstrekkelig hensyn til verdien denne utdanningen har for samfunnet. Det er dette Friedman omtaler som naboeffekten, og den tilsier at både subsidiering og obligatorisk utdanning er nødvendig:

“A stable and democratic society is impossible without a minimum degree of literacy and knowledge on the part of most citizens and without widespread acceptance of some common set of values”

(Capitalism and Freedom, s. 86 i 2002-utgaven).

Her er Friedman og norske utdanningspolitikere enige. Både barnehage og grunnskole har en viktig samfunnsformende funksjon, i tillegg til å være svært viktig for barns utvikling. En annen nobelprisvinner fra Chicago, James Heckman, har bidratt med mye forskning som viser nettopp det. Ta en titt på heckmanequation.org.

Når det kommer til høyere utdanning er det imidlertid slutt på enigheten mellom Friedman og norske politikere. Friedman konkluderer med at positive naboeffekter (oftere omtalt som eksterne virkninger) er fraværende i høyere utdanning. Utdanningen innen teknologi, økonomi og helse vil øke produktiviteten til den enkelte, og det vil belønnes med høyere lønn sammenlignet med de som ikke velger slik utdanning. Studenten høster gevinsten av utdanning argumenterer Friedman. Da skal heller ikke studiene subsidieres, og studieavgiftene skal dekke kostnadene ved å drive universitetene. Riktignok mente han at studentene kan få problemer med å lånefinansiere studiene og at studielånsordninger derfor kan være fornuftige.

Det er gode grunner til å subsidiere utdanningen. Jeg ser minst to grunner. Den ene er de positive eksterne virkningene av et høyt utdanningsnivå for samfunnsutviklingen. Her tror jeg Friedman tok feil når han avviste positive naboeffekter. Den samfunnsmessige gevinsten av utdanning er høyere enn lønnsøkningen ved å ta utdanning. Dette er det forsket på. En studie av professor Enrico Moretti ved University of California, Berkeley analyserer effekten av høyere utdanning på lønnsnivået til de som ikke har tatt utdanning. Hans amerikanske data viser at 1 % økning i antall collegekandidater øker lønnen til «high school drop outs» med 1.9 %. Som all forskning av denne typen, er ikke resultatene sikre, men den støtter likevel hypotesen om at det er verdi i utdanning utover lønnsøkningen til den enkelte kandidat. Naboeffekten kan være enda sterke i Norge siden vi har en mer sammenpresset lønnsstruktur og sentralisert lønnsdannelse.

En annen grunn til å subsidiere høyere utdanning er vi ikke ønsker at foreldrenes inntekt skal være for avgjørende for de unges utdanningsmulighet. Like muligheter til utdanning er noe å strekke seg etter, og subsidiert utdanning drar oss i riktig retning.

I Norge har vi gått til et ytterpunkt. Subsidiesatsen er 100 %, og dette gratisprinsippet er det stor politisk enighet om i Norge. Studieavgifter som inntektskilde for universiteter og høyskoler er helt fraværende i norsk debatt om finansiering av høyere utdanning, også i den nylige ekspertutredningen om finansieringssystemet for høyere utdanning. Et lite tilløp til debatt fikk vi riktignok da regjeringen i statsbudsjettet for 2015 foreslo å innføre studieavgifter for studenter utenfor EØS-området og Sveits. Etter forhandlinger på Stortinget ble forslaget tatt ut av det endelige budsjettvedtaket. Det vil overraske meg om det kommer på nytt i 2016-budsjettet.

Og bra er det. Jeg liker overhodet ikke tanken på diskriminering av studenter fra for eksempel Asia og Øst-Europa. Det generelle inntektsnivået er høyere i EØS-området enn i de fleste andre land. Da blir det vanskelig å forsvare at studentene fra andre regioner skal subsidiere studenter fra EØS-området og Sveits.

Det er diskrimeringen jeg er kritisk til – ikke det å innføre studieavgifter. Studieavgift bør innføres i statlige universiteter og høyskoler, men da for alle studenter, både for norske, sveitsiske og asiatiske. I den grad det skal diskrimineres, ville jeg heller diskriminert i favør av studenter fra fattige land med et sterkt utdanningsbehov. Slik dagens kvotestipender allerede gjør. Positive eksterne virkninger av høyere utdanning er et godt argument for subsidiering, men ikke for gratisstudier til alle.

Regjeringen jobber for tiden med en stortingsmelding om studiekvalitet. Der kommer sikkert studentgjennomstrømning og studieprogresjon til å få mye oppmerksomhet. Jeg har tidligere argumentert for at gjennomføring på lengre tid enn den normerte ikke nødvendigvis er så galt, men desto viktigere blir det at studentene konfronteres med noe av kostnadene ved å bli «liggende på universitetet».

En moderat studieavgift på 25.000 kroner i året ville gitt UH-sektoren en inntektsøkning på 6-7 mrd. kroner. Legger vi det på toppen av dagens inntekter, kan vi virkelig snakke om en gylden mulighet for å «booste» studiekvaliteten.

Det er to grunner til å at jeg ikke våger å gi universitetene mer enn dette: De positive «naboeeffektene» og ønsket om at studier skal være innenfor økonomisk rekkevidde for de fleste.

Mange vil sikkert mene at et slikt standpunkt kunne bare komme fra en BI-ansatt. Det tror jeg de har helt rett i. Vi må alle stå et sted for å skue utover – også de som jobber og studerer på høyskoler og universiteter som tilbyr alle studier gratis.

Kilder: Enrico Moretti (2004): «Estimating the Social Return to Higher Education: Evidence From Longitudinal and Repeated Cross-Sectional Data», Journal of Econometrics 121(1-2).