Pessimistene i Finansdepartementet

Om en måneds tid kommer Solbergregjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Nasjonalbudsjettet kommer alltid samtidig, som melding nr. 1 til Stortinget. Hvert år omtaler meldingen petroleumsvirksomheten, og ikke minst nettokontantstrømmen inn til staten. Det er denne kontantstrømmen som hvert år legges til Pensjonsfondet som Norges Bank forvalter.

For å vurdere utviklingen i statsfinansene og norsk økonomi må Finansdepartementet anslå den fremtidige oljeprisen. Det å spå utviklingen i oljeprisen er ikke så vanskelig. Det som er krevende, er å treffe den faktiske utviklingen.

Selv ekspertene bommer, nesten alltid. Det er mye usikkerhet knyttet til utviklingen i oljemarkedet. Hvis ekspertene har forstått de viktigste mekanismene som påvirker den fremtidige prisen, vil imidlertid prognosene over tid slå feil på litt ulike måter. Noen ganger vil de i ettertid vise seg for optimistiske, andre ganger for pessimistiske, men på en slik måte at den gjennomsnittlige bommen over tid blir liten. Hvis ekspertene bommer på denne måten, sier vi at de har rasjonelle forventninger. Rasjonelle forventninger betyr altså ikke at prognosene slår til, men at de som gjetter ikke bommer på en systematisk måte.

Har Finansdepartementet rasjonelle forventninger, i en slik betydning av ordet? Svaret er nei.

Jeg har hentet frem Finansdepartementets oljeprisforventninger slik de er publisert i nasjonalbudsjettene fra 1991 til 2014. Oljeprisforventningene i Nasjonalbudsjettet for 2014 er det siste budsjettet som kan sjekkes mot den faktiske oljeprisen året etter. Jeg ser på de kortsiktige anslagene, dvs. neste års forventede oljepris som departementet legger til grunn i sine beregninger.

Nå vet ikke jeg hvordan departementet kommer frem til denne, men gitt formuleringene de velger i stortingsmeldingen er det et innslag av skjønn med i vurderingen. De legger for eksempel ikke direkte til grunn på terminprisene (markedspriser for fremtidige leveranser og oppgjør), som de selv opplyser om i Nasjonalbudsjettet for 2015:

«I denne meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris per fat på 670 kroner i år og 650 kroner neste år (faste 2015-kroner), jf. figur 2.11. Ved tidspunktet for trykking av denne meldingen kunne terminprisene tilsi en litt lavere oljepris enn dette, noe som illustrerer usikkerheten i disse tallene.»   

Her er det snakk om å anslå prisen kun et år frem i tid, men i et så volatilt marked er det ikke dermed sagt at avvikene mellom den forventede og faktiske oljeprisen er små. Men så til saken: Hvordan treffer Finansdepartements ekspertise?

Her trenger vi ingen statistiske analyser for å overbevises. Mønsteret slår imot oss i figuren nedenfor. Figuren viser kronedifferansen mellom Nasjonalbudsjettets anslag på neste års oljepris og den faktiske – slik den rapporteres i det etterfølgende års nasjonalbudsjett.

Picture1

Kilde: Nasjonalbudsjettene.

Basert på 24 år med nasjonalbudsjettanslag kan vi trygt si at ekspertene har fremstått som pessimistiske. De bommer riktignok kraftig som optimister når vi får kraftige og overraskende oljeprisfall, slik vi fikk både i 2009 og 1998. Men dette er de to enslige unntakene.

Den første innbetalingen til Oljefondet ble foretatt i 1996. Frem til 1996 var det en mer direkte kobling mellom nettokontantstrømmen og løpende finansiering av statsbudsjettets utgiftsside. Oljeprisoptimisme kunne man da tenke seg var en fristende strategi for politisk ledelse siden det kunne forsvare et mer ekspansivt budsjett. Figuren gir, riktignok en høyst spekulativ sådan, støtte for at det var tilfellet. I en periode med stor stabilitet i oljeprisen ligger Finansdepartementets prisanslag 5-10% over den den faktiske prisen. Dette var samtidig en periode der økonomien hadde behov for finanspolitisk stimulans, og statsbudsjettet ble tilført «oljepenger» på over 70 milliarder i året (i 1993).

I 1996 ble den første innbetalingen på oljefondet foretatt, og bruken av oljepengene ble trappet kraftig ned gjennom siste halvdelen av 90-tallet. Dermed ble koblingen mellom nettokontantstrømmen og den finanspolitiske stimulansen svekket.

Neste figur inneholder den samme informasjonen, men viser i tillegg utviklingen i oljeprisnivået. Den blå kurven viser Nasjonalbudsjettets anslag på neste års oljepris, mens den oransje viser utviklingen i den faktiske prisen. Hele tiden oppgitt i norske kroner per fat.

oljepris2

Kilde: Nasjonalbudsjettene.

Med unntak av den moderate prisoptimismen tidlig på 90-tallet, har prispessimismen preget den lange perioden med kraftig prisvekst. Vi kan kalle det en vekstpessimisme. Finansdepartementets prisanslag klatrer riktignok oppover fra år 2000, men er stort sett «bakpå» sammenlignet den faktiske prisveksten.

Nå har markedet snudd og oljeprisen faller kraftig. Vi får snart se om Finansdepartementets vekstpessimisme snus til en nedgangsoptimisme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s