Da er førsteårsstudentene i gang, i hvert fall med inntrykksuke og mentorgrupper. I dag har mange sin første forelesning som student. Veiene til studieplass er mangfoldige. Noen suste rett inn på sitt førstevalg med toppkarakterer fra videregående skole. Andre kommer tilbake med tilleggspoeng etter jobb og «friår».  Mange tar en ekstrarunde på privatskoler for å forbedre karakterene og sjansene for å komme inn på sitt drømmestudium.

Tidligere i sommer kunne vi lese (DN 21. juli) om privatskoler som sto klare til å ta imot ungdom som hadde fått avslag på sine søknader til høyskole- eller universitetsstudier. Ifølge oppslaget fikk 40 % av søkerne avslag på sitt førstevalg, og dette får mange til å ta opp enkeltfag som privatister på skoler som Bjørknes og Sonans.

En professor fra NTNU uttalte til NRK samme dag at dette er sløsing med ressurser. Jeg synes det blir en for unyansert konklusjon. Forøvrig noe som er vanskelig å unngå når man får inn én setning.

Interessen for privatskolenes tilbud oppstår fordi det er knapphet på attraktive studieplasser. Det er langt flere søkere til studier i medisin, psykologi, jus og enkelte økonomistudier enn det er studieplasser.

En vanlig måte å håndtere knapphet på er å bruke markedsmekanismen. Bare ta en titt inn i boligmarkedet. Hvis etterspørselen etter boliger overstiger tilbudet, stiger prisen slik at «køene» forsvinner. Selv om tilbudet av boliger på kort sikt er absolutt begrenset, har alle nordmenn tak over hodet til enhver tid. Ingen ligger i kø utenfor eiendomsmeglernes lokaler før åpningstid. Markedsbaserte boligpriser sørger for det.

I utdannings-Norge er det annerledes. Statlig utdanning er gratis, uansett søkermengde. NTNU kan ikke heve prisen på sitt populære studium i industriell økonomi selv om de hvert år avviser mange søkere. Slik bør det også være, men dermed blir rasjonering og avslag uunngåelig.

Så lenge studieavgiften ikke økes for å fjerne køen, vil viljen til ekstrainnsats for å rykke frem i køen bli i sterkeste laget. Den private gevinsten ved å kvalifisere seg til et populært studium er høyere enn den samfunnsøkonomiske gevinsten. Grunnen er at andre nødvendigvis må vike plassen dersom andre rykker opp i køen. Den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å sanke opptakspoeng er positiv kun dersom kvalifiseringsaktivitetene gjør vedkommende til en bedre student, dvs. dersom karakterene på fagene fra videregående skole er en indikator på studiesuksess.

En ting er å fastslå at studentene konkurrerer for hardt om studieplassene, en annen er å komme opp med et praktisk fungerende alternativ.

Hva kan så alternativet, gitt at vi ikke skal bruke prismekanismen? Her er tre muligheter:

1. Gi ungdommene kun én sjanse her i livet. Det gjøres ved å fjerne privatist- og «konte»mulighetene. Denne blir for brutal etter min smak. Da vil alt stå og falle på vitnemålet slik det ble ved første forsøk. Det ville sikkert endret russefeiringen og ført til sterkere innsats på videregående, men samtidig ført til at mange motiverte studenter ville mistet de ønskede studiemulighetene. Sykdom og sosiale problemer i ungdomstiden ville straffes, og straffen ville bokstavelig talt blitt livsvarig. Ikke bare er det brutalt, vi ville mistet mange gode studenter.
2. Gå bort fra å bruke karakterer fra videregående skole som rangeringsgrunnlag, og heller basere seg på opptaksprøver og intervjuer. Det ville fått dramatiske negative konsekvenser for innsatsen på videregående skole, og flyttet ressursinnsatsen over på målrettede forberedende kurs for opptaksprøver.
3. Øke antall studieplasser. Dette høres besnærende ut, men både den faglige kostnadene ved økt kapasiteten, og arbeidsmarkedets behov for kompetansen tilsier at dette ikke er god løsning. Så lenge utdanning er gratis, må vi leve med at en del populære studier må avvise studenter.

Ingen av disse peker seg ut som gode alternativer dersom de fullt ut skulle erstattet dagens system. Jeg foretrekker dagens system med vektlegging av vitnemålet fra videregående skole, slik det også blir til med prøving og feiling, framfor ett av disse tre.

En bedre mulighet kan imidlertid være å kombinere alternativene. Studiekompetanse og karakterer på fagene fra videregående skole er et grovkalibret mål på studieevne. Studietilbudene på høyskolene er mange og de stille ulike krav til studieferdigheter. Psykologi og nanoteknologi vil jeg tro er svært ulike studier. En mulighet er derfor å kombinere karakterer fra videregående skole med egne opptaksprøver og/eller intervjuer, slik det gjøres for eksempel i England.

Da opprettholdes motivasjonen til å satse på videregående skole, samtidig som kvalifikasjonene til søkerne også avsløres gjennom måten de gjennomfører opptaksprøvene på. Disse kan høyskoler og universiteter utforme på en måte som er mer målrettet mot utfordringene som studentene vi møte i det enkelte studium.

Den samfunnsøkonomiske verdien av å fange opp motiverte og dyktige studentene til studier med knapphet på plasser («rett student på riktig studium») tror jeg er større enn «ulempen» ved at Sonans og Bjørknes får pågang av studenter som ønsker forbedre karakterene.

Men kanskje bør slik privatskoler få sterkere konkurranse fra høyskoler og universiteter i kampen om søkernes oppmerksomhet før de forhåpentligvis immatrikuleres på det rette studiet.