Patent kreftbehandling

I dag ga NRK sine lesere og lyttere en brutal start på dagen. Bakgrunnen var lovende resultater fra utprøving av en ny livsforlengende behandling av føflekkreft. Behandlingen retter seg mot pasienter med alvorlige kreftdiagnoser, der friskmelding dessverre ofte er utenfor rekkevidde. Det blir brutalt når vi møter menneskene bak denne statistikken, slik NRK lot oss gjøre i dag.

Det har kommet flere nye legemidler de siste årene som er godkjent for livsforlengende behandling av alvorlige kreftdiagnoser. Disse skaper debatt siden de er svært kostbare og livsforlengelsen utgjør måneder – ikke år.

I en studie som ble publisert i American Economic Review i juli i år, går forskertrioen Eric Budish (Chicago), Benjamin Roin (MIT) og Heidi Williams (MIT), heretter omtalt som BRW, grundig til verks for å studere legemiddelindustriens økonomiske insentiver til utvikle nye kreftmedisiner.

Observasjonen som motiverte forskningsprosjektet illustreres godt av NRK-oppslaget. Statistikken viser at industrien i stor grad retter FoU-aktivitetene mot medisiner som virker livsforlengende for langt fremskredne kreftdiagnoser. Det er langt mindre FoU-innsats for å utvikle helbredende behandling i en tidligfase. I følge BRW er det godkjent åtte nye behandlinger av lungekreft de siste fem årene, hvorav legemidlet Avastin er det ene. Avastin var estimert til å forlenge livet for personer med den aktuelle lungekreftdiagnosen med 2 måneder.

NRK-oppslaget gjaldt behandling av føflekkreft, men også her er det snakk for livsforlengende behandling på måneder.

Ingen legemidler er ennå utviklet for å forhindre kreft. Hvorfor ikke? En åpenbar grunn er at det rett og slett er et vanskeligere utviklingsprosjekt for medisinsk forskning. Likevel bør vi være opptatt av om de økonomiske insentivene for å forske på dette er sterke nok. Forskes det for mye på disse livsforlengende behandlingene, på bekostning av forskning på helbredende behandling av tidligfasediagnoser? BRWs empiriske resultater er konsistente med at det er tilfelle. Grunnen ligger i patentsystemets utforming og kravene til dokumentert behandlingseffekt.

Ta det første først – patentsystemet. Patentene må registreres fra det tidspunkt oppdagelsen av et potensielt legemiddel finner sted. Her er det førstemann til patentkontoret som gjelder. Hvis det ikke er søkt om patent for en idé, kan i prinsippet andre snappe den opp og sikre seg eierskapet til patentet – selv om altså andre hadde idéen først. Kommersialiseringen derimot skjer først på et senere tidspunkt – når legemidlet er godkjent og har fått markedsføringstillatelse. Patenttiden på 20 år gjelder fra registrering av patentet, ikke fra det tidspunktet det er ute i markedet. Hvis det tar lang tid å få produktet ut i markedet, blir den økonomiske innovasjonsbelønningen i form av patentbeskyttelse tilsvarende mindre.

Og det bringer oss til det andre – krav til dokumentert effekt.

For å få et nytt kreftlegemiddel godkjent, må det dokumenteres at behandlingen øker den forventede levetiden. Det krever kliniske studier som gjør det mulig å følge pasienter med og uten det nye legemidlet gjennom et behandlingsforløp.

Det er dessverre slik at det lettest lar seg gjøre for kreftdiagnoser med kort forventet levetid. Her kan legemiddelprodusentene ha forhåpninger om raskt utprøving og dokumentasjon av effekten. Da tror jeg dere ser poenget selv; Det å teste ut effekten av en behandling av kreft i tidligfase, der forventet levetid er langt lengre, kan fort spise opp store deler av patenttiden – og det før legemidlet i det hele får en mulighet til å nå ut i markedet.

Basert på et omfattende datasett med data fra kliniske studier i perioden 1973-2009 får de resultater som bekrefter at denne mekanismen kan ha bidratt til å vri industriens utviklingsressurser mot senfasekreftdiagnoser.

Forfatterne ser på tre mulige tiltak:

  1. Endre patentsystemet slik patenttiden løper fra det tidspunktet legemiddelet kommersialiseres.
  2. Redusere kravene til dokumentert effekt. Fremfor å kreve direkte bevis på dødelighet, kan godkjenningen baseres på såkalte andre effektmålinger som vurderes å korrelere med dødelighet («surrogate endpoints»)
  3. Subsidiering av forskning mot tidligfasekreftbehandling.

Den optimale politikken i forfatternes modeller innebærer bruk av alle tre virkemidlene.

Den praktiske konklusjonen som gjenstår er at de relativt hyppige gjennombruddene for mindre livsforlengende behandling ikke er en ren tilfeldighet. Det er på dette området dagens legemiddelpolitikk og –regulering belønner FoU-innsats. Den samme politikk som i neste instans skaper en debatt om bruk av kostbare legemidler som forlenger verdifulle liv med noen måneder. Brutalt er det.

Kilder:

  1. Budish, B. N. Roin og H. Williams (2015): Do firms underinvest in long-term research? Evidence from cancer clinical trials. American Economic Review.
  2. http://www.nrk.no/livsstil/_-noe-av-det-storste-innen-kreftforskning-pa-lenge-1.12487063

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s