Helseforetakene kjøper inn legemidler for nesten 6 mrd. kroner og har i lang tid benyttet anbud som konkurranseform for å presse prisene (www.lisnorway.no). For mange legemidler er det konkurranse, enten mellom produsenter av samme virkestoff (generisk konkurranse) eller mellom legemiddelprodusenter av ulike legemidler som retter seg mot samme diagnosegruppe (terapeutisk konkurranse).

Med generisk konkurranse er det grunn til å tro at anbudene presser prisen lavt. Anbudskonkurransen virker også terapeutisk konkurranse, men her vil priskonkurransen kunne dempes siden pasientgrunnlaget ikke avhenger av prisen alene.

Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) har tidligere praktisert åpenhet om prisene som avtales etter anbudene, men etter innlemmelsen av LIS i Helseforetakenes Innkjøpsservice er det nå innført hemmelighold. Det er kun behandlende lege og grossistene som skal ha innsyn i avtaleprisene.

Reaksjonene på hemmelighold har vært sterke, både fra medisinsk-faglig og juridisk hold, og viser at en slik beslutning har flere sider. En annen side som ikke trekkes særlig frem er effekten på legemiddelprisene – trolig den siden som utløste hemmelighold: Det kan forventes at hemmelighold skjerper priskonkurransen og dermed reduseres legemiddelutgiftene i sykehusene. Her er to grunner til det:

1. Det er eksempler at konkurransen dempes når tilbyderne observerer hverandres priser. I dette markedet er det hyppige anbud på et stort antall legemidler, og de samme produsentene møtes over tid og i ulike delmarkeder. I andre markeder har slike markedsbetingelser skapt grunnlaget for såkalt stilltiende prissamarbeid, der de observerte priser holder «samarbeidet» intakt. Jeg har ingen holdepunkter for at dette har vært tilfelle i det norske legemiddelmarkedet. Det har kun status som skrivebordøkonomi fra min side, men andre økonomer har brakt det fra skrivebordet til empirien i andre markeder.
2. Legemiddelprodusentene er store globale aktører som selger i en rekke land. Nasjonale myndigheter legger økende press på produsentens prissetting. Hvordan dette foregår varierer fra land til land, fra en mer regelbasert variant som i Norge til mer forhandlingsbaserte. Aggressiv prisstrategi i et markedet kan smitte over på prisene i andre land. Det blir mer krevende å sette seg til forhandlingsbordet i land X dersom myndighetene i dette landet er kjent med en produsentenes lave vinnerbud i Norge. Siden Norge er et relativ lite marked, kan en slik smitteeffekt dempe priskonkurransen her. Ved hemmelighold derimot, vil de bare avsløre at de har vunnet uten å avsløre avtaleprisen. Det er godt mulig at dette skrur til konkurransen, og er vel også grunnen til at de har valg hemmeligholslinjen.

Kilder:

http://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/04/28/har-vi-mistet-gangsynet/?x=MjAxNi0wNS0wOSAxMToxNTo1Ng==

http://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/04/28/-tvilsomt-om-lovlig/

Statsråd Rød-Isaksen har invitert universiteter og høyskoler til å komme med innspill til departementets arbeid med stortingsmeldingen om utdanningskvalitet. Initiativet er godt, men krevende. Teknologiske endringer vil endre sektoren, ikke bare på måten de faglige vil møte studentene. Den vil også endre selve produktet «utdanning» og gjennom det løfte kvaliteten til nye høyder. Her er tre eksempler.

1. Det utvikles stadig nye digitale læringsmaskiner, der studentene kan jobbe interaktivt med hyppige og individuelle tilbakemeldinger og nye oppgaver. Faglig ekspertise lager systemene sammen med it-eksperter, og systemene overtar læringsaktivitetene med studentene. Et eksempel er Dreambox, som har utviklet et digitalt læringsprogram som trener opp matematikkferdighetene til studentene. Dette er adaptive systemer som gir tilbakemeldinger basert på analyse av valgene som alle de tidligere brukerne har foretatt i programmet. Lignende systemer er også utviklet for å evaluere tekst, for å gi rask tilbakemelding på effektiv skriving.
2. Vi kan følge opp studenter gjennom karrieren på helt nye måter. Ikke bare ved å invitere dem tilbake til høyskolen for et nytt kurs, men for oppdatering av ferdigheter. Livslang læring får en ny betydning. I dag slipper vi studentene umiddelbart etter eksamen. Litt paradoksalt, siden det er på selve eksamensdagen at studentene har mest innsikt i hva de ikke mestrer. Med digitale test- og læringssystemer kan grensene mellom nåværende og tidligere studenter viskes ut. Tidligere studenter kan teste og friske opp ferdigheter, og får re-sertifisert disse.
3. Teknologien vil også utvide gruppen av eksperter som kan delta i læringsaktivitetene. BI har over 2000 tidligere studenter i Kina, og mange gjør karriere i næringslivet der. Med solide bredbånd kan vi aktivisere dem i liveseminarer med grupper av nåværende studenter i Kina og i Norge og faglige i Nydalen. Tidligere studenter får bidra med sine erfaringer i diskusjonene som løper live frem og tilbake mellom Norge og Kina.

Den teknologiske utviklingen endrer ikke bare utdanningsproduktene. Utviklingen skapes dels i et marked for nye typer selskaper, som ligger langt utenfor rekkevidden av universitets- og høyskoleloven.

Nettverkseffektene er sterke og utviklingskostnadene for store å bære for den enkelte høyskole. Jo flere brukere de digitale systemene har, jo bedre vil systemene fungere som læringsmaskiner. Vi vet fra andre markeder at det er nøkkelen til store, globale aktører. Fremtidens «forlag», som har tjent penger akademisk lesestoff, vil være edtech-selskaper som lykkes både med teknikken og markedsstrategien. Disse vil skape produkter som vi i høyskolesektoren ikke vil klare oss uten. De som lykkes, vil gi høy avkastning til sine investorer.

Selv om vi som bygger akademiske fagmiljøer og utvikler forskningsbasert utdanningsprogrammer skal la pengene komme studentene til gode, kommer nå nye aktører opp som både utvikler utdanningskvaliteten og ser gode avkastningsmuligheter. De vil ha oss og studenter som kunder. La oss bare håpe at vi får nyte godt av et mangfold av konkurranse i edtech-markedet. Både av hensyn til utdanningskostnaden og –kvaliteten.

Penger er ikke alt. Heller ikke pengene som kom med Marshallhjelpen. Det amerikanske utviklingsprogrammet etter annen verdenskrig tilførte 16 europeiske land 13 milliarder dollar i direkte pengestøtte og lån. Norge mottok 426 mill. dollar i perioden 1948-1952. Det tok ikke lang tid før amerikanerne syntes produktivitetsresultatene var i overkant beskjedne. Konsulentene rykket inn, og konkluderte med at svake ledelses- og organisasjonsmodeller, heller enn manglende teknologisk nivå var forklaringen (fra boken «The Americanisation of European Business»). Med en slik konklusjon ble Marshallhjelpen utvidet med et program som skulle skolere europeiske bedriftsledere i amerikanske ledelse og bedriftsorganisering. Mange ledere dro over til USA for å få lederutdanning, og amerikanske lederkonsulenter kom til Europa.

Var amerikanske ledelse- og virksomhetsorganisering bedre, og klarte europeerne som fikk ledertrening å tilegne seg nye ferdigheter som de kunne implementere hjemme? I følge et rykende ferskt doktorgradsarbeid fra Stanford, er svaret ja. Bak svaret ligger en empirisk analyse av et overbevisende naturlig, italiensk eksperiment.

Mange italienske bedrifter søkte seg til disse programmene, og de kunne søke både på et rent ledelsesprogram, et teknologioverføringsprogram eller begge deler. Doktorgradsstudenten har samlet detaljert bedriftsdata for bedrifter som søkte og fikk tilslag og de som søkte, men fikk avslag. Det ville normalt ikke være tilstrekkelig for å identifisere effekten av å delta i programmet, siden bedrifter som fikk avslag sannsynligvis vil skille seg fra de som fikk tilslag. Da kan vi ikke vite om det er denne forskjellen, eller selve ledelsesprogrammet, som forklarer ulik produktivitetsutvikling i årene etterpå.

Amerikanske myndigheter kuttet imidlertid budsjettet til programmet midt i søknadsprosessen, og det ble håndtert ved å redusere antall regioner i Italia som skulle kvalifiserte for støtte. Søknadene var allerede sendt fra bedrifter i de andre regionene, og dermed eksisterer det mye detaljert søknadsinformasjon fra bedrifter som plutselig lå utenfor støttekriteriet. Det er nok til at doktorgradsstudenten klarer å utvikle en empirisk modell som kan påberope seg å «lirke» ut effekten på produktivitetsutviklingen av å delta i det amerikanske lederprogrammet. Så hvilken effekt hadde amerikansk ledelsesmodeller anno 1950 på italienske små- og mellomstore bedrifter? Det kan den unge Stanford-økonomen selv få beskrive:

“Using a survival analysis and a difference-in-differences approach, I document that firms that received the US transfers were more likely to survive and have larger sales, employment, and productivity. Moreover, management transfer produced larger and more persistent effects than technology transfer and that the impact of receiving received both transfers simultaneously is broader than the sum of the two separate transfers.”

Kilder:

The Long-Term Effects of Management and Technology Transfer: Evidence from the US Productivity Program. Job Market Paper. Michela Giorcelli, Stanford University (http://web.stanford.edu/~michelag/)

The Americanisation of European Business. (1989). M. Kipping og O. Bjarnar (red.). Routledge International Studies in Business History

Da jeg arbeidet med doktoravhandlingen min, bodde jeg et år i Toulouse i Frankrike. Det var et fantastisk sted for en doktorgradsstudent i økonomi på 1990-tallet. Her bygde Jean-Jacques Laffont opp et forskningsinstitutt som trakk franske økonomer hjem igjen fra USA, deriblant nobelprisvinner Jean Tirole. Stedet har siden etablert seg som et av de sterkeste forskningssentrene i økonomi i Europa.

Sommeren 1995 kom jeg hjem med en nesten ferdig avhandling med i kofferten, men det er ikke poenget her. Jeg hadde noe annet med meg også. Det er det som er poenget: Telefonlisten med kontaktinformasjon for alle som var ansatt på Institute d’economie industrielle (IDEI) lå også i kofferten.

Dokumentet var i glanset papir, og jeg behandlet det som et verdipapir. Den som var i besittelse av dokumentet kunne lett kontakte forskerne i Toulouse, og be høflig om å få tilsendt deres siste, ennå upubliserte arbeider, og kanskje driste seg til å sende dem noe av sitt eget, i håp om noen kommentarer. Ikke dårlig, når en satt på et mørkt kontor på Blindern!

Det er over 20 år siden, og vi var i startgropa for spredningen av internett. Frem til da var fysisk mobilitet og gjesteopphold helt nødvendig for å få komme i kontakt med den ferskeste og mest lovende forskningen. De som leste forskningsnytt i tidsskriftene, var akterutseilt. Der leste de om forskningsideene som ble diskutert på de beste universitetene for fem lange år siden.

Nå derimot – med twitter, hjemmesider og blogger, har alle som vil, direkte adgang til forskningsfronten – live! Jeg skulle gjerne sett studier av hvordan dette har endret forskningen og forskningsmiljøene – kall dem gjerne forskningsklynger. Har forskningsproduktiviteten økt? Har forskningsnettverkene endret seg, vokser de frem på andre måter? Har det endret de såkalte «job markets» for ferske phd-kandidater? Det er vanskelig å forestille seg at slik utvidelse av og åpning av forskningsnettverkene ikke har hatt stor effekt på produktivitet og innovasjonsevnen – selv om det kan være utfordrende å identifisere effekten empirisk.

Siden det fremdeles er påske kan vi hoppe litt tilbake i tid for å se effekten av noe som ikke var helt uten sammenligning. Vi må stoppe opp i 1450 i Mainz. Trykkeriteknologien til Gutenberg mener mange er av de viktigste nyvinningene gjennom tidene. Ideer og kunnskap kunne spres på en helt annen og billigere måte enn før. Bøker ble produsert i mange eksemplarer og ble raskt billige å få tilgang på. Men enn så lenge var kunnskapsspredningen lokal. Du måtte bo i en by med trykkeri for å få lett tilgang til bøker, og forfatterne samlet seg i byer med bokproduksjon. Ikke så ulikt byer med kunnskapsproduksjon frem til 2000-tallet, da du måtte oppsøke byer med gode universiteter for å henge med.

Hvilke bøker var det som gikk først i trykken?

Bibelen var en bestselger, men ikke langt etter kom det vi kan kalle «business books». Det var altså Gutenberg som skapte denne sjangeren, ikke ansatte på amerikanske handelshøyskoler. Forskere har koblet fremveksten av business-bøker til lokal økonomisk vekst i byene som fikk installert trykkerier.

Hvordan lykkes som handelsmann? Man måtte kunne føre regnskap, beregne priser, regne ut avkastning og renter. Det var slike bøker som kom raskt i produksjon på slutten av 1400-tallet. I følge Dittmar (2011) var den første trykte boken i matematikk en bok i det vi kan kalle «Matematikk for forretningsmenn», der forfatteren innledet slik:

«I have often been asked by certain youths…who look forward to mercantile pursuits, to put into writing the fundamental principles of arithmetic…Here beginneth a Practica, very helpful to all who have to do with that commercial art..” Treviso Arithmetic (1478) – slik det er gjengitt i Dittmar (2011).

Dittmars empiriske analyser viser at byer som fikk trykkerier, og dermed lokal bokproduksjon, opplevde en raskere økonomisk vekst enn andre byer i perioden 1500 til 1600. Forklaringene kan ligge i den lokale kunnskapsspredningen bøker som Treviso Arithmetic skapte.

Små lokale «handelshøyskoler», á la det BI ble startet opp som under andre verdenskrig, poppet opp i denne perioden, og studentene hadde ulike varianter av matematikk for økonomer på pensum.

Det er ikke alt som forandrer seg på 500 år, selv om veldig mye gjør det.  Unge stipendiater trenger for eksempel ikke lenger bo i Toulouse for å vite hva de forsker på der, eller i Oslo for å vite hva BI-økonomene sysler med.

Likevel reiser vi – både til Toulouse og Oslo. Det er både hyggelig og riktig, men ikke for å samle på telefonlister.

Kilde:

Jeremiah Dittmar (2011): Information Technology and Economic Change: The Impact of The Printing Press. The Quarterly Journal of Economics. 126 (3): 1133-1172.

Norsk og internasjonal forskning viser at utdanning lønner seg. Livsløpsinntekten til de som tar høyere utdanning er betydelig høyere enn for dem som ikke tar utdanning, og da tas det hensyn til at studentene mister år med arbeidsinntekt i studietiden. Manudeep Bhuller (U of Chicago), Magne Mogstad (U of Chicago) og Kjell G. Salvanes (NHH) har gjennomført en studie av avkastningen på utdannelse i Norge, og her fremkommer det at avkastningen på et ekstra år utdanning ligger på 10 %. Salvanes formidler dette resultatet med en «løp og kjøp» oppfordring til norsk ungdom.

Det er jo flott at utdanning lønner seg, og vi som tilbyr høyere utdanning kan med god samvittighet oppfordre ungdommen til å søke. Hva er så problemet? Hvorfor skal vi lykkes med å redusere denne avkastningen? Grunnen er at en så høy avkastning på utdanning avslører en knapphet på arbeidskraft med kompetanse som skaffes gjennom nettopp utdanning. Selv i en økonomi som den norske, med høy fagforeningsoppslutning, sentrale forhandlinger og en relativt sammenpresset lønnsskala er lønnsnivåene påvirket av tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft.

Dersom flere tar utdanning, ville den enkelte tjene på det, og samfunnet ville tjent enda mer. Vi bør med andre ord få opp utdanningsnivået. Men pass på! Lykkes vi med det, vil tilbudet av kompetanse øke, og med det går sannsynligvis også avkastningen på utdanningen ned.

Får vi ned avkastningen på utdanning fra dagens nivå, har vi paradoksalt nok lyktes med utdanningspolitikken.

Denne mekanismen har vært i sving før. Internasjonalt har lønnsgapet mellom de med utdanning og de uten utdanning økt kraftig de siste tiårene. En tilsvarende utvikling har vi i mindre grad hatt i Norge. Hægeland (2002) viser tvert imot at lønnsøkningen av å ta et år ekstra utdanning falt ned til et lavere nivå fra 1970 til 1990, og holdt seg stabilt lavt gjennom 1990-tallet. I den samme perioden gikk Norge fra å ha et av de laveste utdanningsnivåene i OECD (på 1960-tallet) til nå å ha blant de høyest utdannede befolkningene i OECD.

USA har hatt en motsatt utvikling. USAs vekstperiode gjennom store deler av 1900-tallet gikk sammen med en kraftig økning i utdanningsnivået. I samme periode gikk avkastningen på utdanning ned – det vil si at den relative lønnsøkningen av å ta utdanning falt. Fra 1980-tallet snudde utviklingen, og avkastning på utdanning begynte å stige, og har steget siden. Som Goldin og Katz viser i sin bok «The race between education and technology», kan vendepunktet forklares med at færre fullfører videregående skole og tar utdanning.

Det amerikanske utdanningssystemet har problemer, og det kommer til uttrykk ved at avkastningen på utdanning øker. En av hovedkonklusjonene til Goldin og Katz er at den økte ulikheten i lønnsinntektene i USA skyldes at færre lykkes med å fullføre utdanning.

Det sentrale spørsmålet blir dermed hvorfor ikke flere velger, eller lykkes med, å ta utdanning, når avkastningen er så høy. Det blir et for stort tema denne gangen.

Det er tross alt fredag.

Kilder:

Manudeep Bhuller, Magne Mogstad og Kjell G. Salvanes: «Life Cycle Earnings, Education Premium and the Internal Rate of Return», National Bureau of Economics working paper no. 20250, 2014.

Claudia Goldin og Lawrence F. Katz: The race between education and technology. Harvard University Press. 2008.

Torbjørn Hægeland: Inntektsulikhet og avkastning av humankapital i Norge 1970-97. Økonomisk forum 6. 2002.

Torbjørn Hægeland: Økonomisk avkastning av utdanning. Utdanning 2003. SSB