DN rapporterte nylig om en kraftig økning i antall utenlandske sykehusspesialister. Nesten hver fjerde spesialist i norske sykehus er nå utenlandsk. Tar vi med de norske legene som er utdannet i utlandet, er andelen oppe i 40 prosent.

Vi har gått fra en situasjon der norske sykehus ansatte utenlandske leger fordi det var manko på norske leger, til en situasjon der de samme sykehusene nå tiltrekker seg de beste i et fritt europeisk arbeidsmarked. Norge er for tiden et attraktivt sted å bo og jobbe, og det øker konkurransen om de attraktive jobbene i norsk helsevesen.

I følge Legeforeningen er det en fallitterklæring. Det har jeg ikke tenkt å mene noe om her, men heller kort påpeke hvem som tjener og taper på en slik utvikling.

Det er særlig grupper som tjener på det. Det er opplagt de norske pasientene, som får flere og bedre leger enn det et lukket, norsk arbeidsmarkedet ville gitt dem. Den andre gruppen som vinner er de utenlandske legene, enten de kommer fra Tyskland, Spania eller Hellas. Disse får første jobb, noe de kanskje ikke ville fått i sine økonomisk hardt rammede hjemland, og de får åpenbart bedre betalte jobber enn hjemme.

Det er leger og pasienter på taper siden også, men som et speilbilde av vinnersiden. Den ene er pasientene i landene som lekker helsepersonell. Deres lokale sykehus blir enda dårlige bemannet på grunn av det åpne norske arbeidsmarkedet. Den andre gruppen som taper er norske leger. De møter tøffere konkurranse om de beste jobbene her hjemme. Det kan svekke attraktivitet av jobben og kanskje også lønnsbetingelsene.

VG skriver i dag om problemene med å gi innbyggerne i fattige land tilgang til effektive, men kostbare legemidler. Utvikling av ny effektive legemidler, inkludert vaksiner mot kjente sykdommer som rammer barn, koster penger og det er alltid en risiko for at resultatet ikke blir som ønsket. Løsningen på problemet er ikke å oppfordre legemiddelindustrien til å selge vaksinene med tap. Da blir det liten utvikling fremover av neste generasjons legemidler. Vi må finne mekanismer som både gir avkastning på investeringene og gjør det mulig for fattige land å ta i bruk vaksinene. Da er det bare ett sted å henvende seg: Rike land – enten skattebetalerne generelt eller svært rike enkeltpersoner som vil gi gaver. Bill Gates er et eksempel på det siste og Norge et eksempel på det første.

Saken er ikke løst med penger alene. Pengene skal allokeres på en fornuftig måte. En tidligere brukt praksis har vært å kjøpe direkte store volum av enkelt leverandører, som så hjelpeorganisasjoner og andre distribuerer. Det er flere problemer knyttet til det. For det første krever det stor innsikt i behov og de lokale markedene for denne typen organisasjoner, det krever et distribusjonssystem, og ikke minst er det krevende å opprettholde konkurransen mellom ulike legemiddelprodusenter.

Harvardøkonomen Michael Kremer var sentral i å utvikle en alternativ markedsmekanisme Advanced Market Commitment (AMC). Denne kombinerer styring av finanisieringen fra givere med en markedsmekanisme. Vaksinasjonsalliansen Gavi implementerte denne i 2009 for pneumokokkvaksiner.Dette er en vaksine som blant annet forebygger lungebetennelser som gir høy barnedødelighet i fattige land. Alliansen inngår avtaler med flere legemiddelprodusenter om utvikling og salg av vaksiner, men i stedet for at Gavi overtar ansvaret for distribusjonen og videresalg, beholdes det av produsentene. Avtalene i AMC gir produsentene en garantert minstepris over en tidsbegrenset periode som skal dekke utviklingskostnadene. For å få aksept for minsteprisen, må produsenten garantere en langt lavere maksimumspris (tail price) etter avtaleperioden. Den skal ikke være høyere enn at den akkurat dekker løpende produksjonskostnader. Mekanismen har bidratt til en kraftig økning i antall vaksinasjoner i fattige land.

Programmet er finansiert av Storbritannia, Canada, Norge, Italia, Russland og Bill & Melinda Gates Foundation, som samlet har bidratt med 1.5 mrd. USD.

Her er utviklingen av antall vaksiner levert gjennom programmet siden oppstarten i 2010:

Kilde: ADVANCE MARKET COMMITMENT FOR PNEUMOCOCCAL VACCINES
Annual Report 1 January – 31 December 2015. AMC Secretariat of Gavi, The Vaccine Alliance

Et Wealth of Nation-sitat fra Adam Smith som alle økonomistudenter stifter bekjentskap med, enten på forelesning eller i en av de utallige innføringsbøkene i faget, er følgende:

“People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.”

Kanskje er det dette som gjør at forretningsfolk har råd til lange økter på golfbanen med sine næringslivsforbindelser. Sikkert ikke, men det ville vært konsistent med Smiths påstand. La oss derfor holde på den tanken et par minutter.

Prissamarbeid eller avtalt markedsdeling er det konsumentene og skattebetalerne som taper på. Det setter konkurransen ut av spill, bedriftene avstår fra utfordre hverandres kunder med prisreduksjon eller salgsfremstøt, eller rett og slett blir enige om å bruke ressurser på produktforbedring.  Produktene blir både dyrere og dårligere enn det velfungerende konkurranse ville ha sørget for. Det er ikke alltid konkurranse er mulig eller ønskelig, men aldri fordi bedriftene avlyser den på golfbanen.

Nå kan det igjen se ut som det har vært snakket business mellom slagene. Economist og FT omtalte nylig EU-kommisjonens kartellanklage mot lastebilprodusenter. Det var FT som var først ute med nyheten i 2014 om anklagene mot DAF, Daimler, Iveco, MAN, Scania og Volvo-Renault. Anklagene gikk ut på ulovlig prissamarbeid og en felles «avtale» om å utsette innføring av kostbar utslippsreduserende teknologi i sine kjøretøy. Selskapene har satt av utrolige 2,6 mrd. USD for å dekke forventede bøter for dette bruddet på konkurranseloven. Det vil bli de suverent høyeste kartellbøtene som er innbetalt i Europa.

Ikke alle de seks produsentene kommer til å betale. Det var MAN som varslet EU-kommisjonen om ulovlighetene, og slik lempingsordningen praktiseres kan det gi fullt fritak for straff. Lemping gjør det mulig for selskaper som har rotet seg inn i ulovlig prissamarbeid å unngå straff dersom de er først ute med å varsle om saken.

Lempingsordning er et effektivt våpen mot prissamarbeid. Det virker ikke bare destabiliserende på eksisterende karteller, men det forbygger selve kartelldannelsen. Hvorfor inngå et samarbeid dersom selskapet vet at når det først er etablert, vil det mest lønnsomme være å ringe EU-kommisjonen og legge fakta på bordet?

Hvorfor ender likevel noen golfrunder med en ulovlig avtale om å dele markedet eller avstå fra priskonkurranse?

Noen kandidater til forklaringer:

Kalkulert risiko. Sjansen for å bli oppdaget vurderes som lav, eller boten forventes å være lav i forhold til gevinsten ved å begå ulovligheter. De subjektive vurderingen av sjansen for å bli oppdaget kan dessuten være lavere enn den reelle.

Mangelfull kunnskap. Det kan være gråsoner som gjør at ledelsen sklir inn i et «samarbeid» som de ikke er klar over er direkte i strid med konkurranselovgivningen.

Utro medarbeidere. Prissamarbeid trenger ikke være forankret i ledelsen eller styret, men et resultat av litt for ivrige og kreative mellomleder med et sterkt ønske om å lykkes eller skape «ro i markedet». Det er slett ikke alltid tilfellet – det finnes kartelleksempler der bevisene for ulovligheten kan spores tilbake til styrebehandling!

Korrupsjon. Vi tar det som en selvfølge at både Konkurransetilsynet og EU-kommisjonen ikke lar seg bestikke. Det tror jeg vi har god grunn til, men slik er det ikke alle steder. Som den nåværende sjeføkonomen i Verdensbanken har poengtert i sine analyser, litt fritt gjengitt her: «En lov er bare blekk på et stykke papir. Det faktisk fascinerende at dét i seg selv kan endre atferd».

Ikke alle land, heller ikke i EUs medlemslister, har institusjoner som gjør at blekk på papir har effekt.

Første gangen det skjedde var i Chicago. En finne bosatt i Boston avsluttet restaurantbesøket med å bestille en Uber-taxi tilbake til hotellet. Et lite nikk til den hettekledde, ansiktsløse sjåføren som kom sakte kjørene opp den nesten mørklagte bakgaten, og turen var i gang. Ikke et ord ble utvekslet med den fremdeles ansiktsløse sjåføren, men like fullt, finnen mottok kvitteringen for belastet kredittkort på sin Iphone før vi var tilbake på barkrakkene i hotellbaren. En fascinerende opplevelse, som jeg siden har hatt mange ganger – riktignok med eget kredittkort.

Vi lar oss alle begeistre, og det vi ofte trekker frem som den gode Uberopplevelse er selve bestillingen med app’en, ratingfunksjonen for sjåfører og passasjerer, og ikke minst, betalingsløsningen. Hopp inn og hopp av. Pris og betaling er ikke–tema.

Kjernen i brukeropplevelsen har lite med delingsøkonomi å gjøre. Det er en innovativ løsning for organisering (og rekruttering) av en sjåførpool, prissettingsalgoritme og betalingsløsning. At sjåfører kan ha dette som en fleksible bi-jobb, der de utnytter «ledig» tid og bil – det som kan kalles delingsaspektet – anser jeg ikke som det grunnleggende nyskapende ved Uber. Det er app’en og muligheten den gir for smart kopling av sjåfør og passasjerer, og ikke minst bruk av sanntidsdata i en prissettingsmodell som responderer på tilbud og etterspørsel gjennom døgnet, som er det nyskapende.

Uber har gått inn i et marked som har vært regulert langt mer omfattende enn mange andre markeder. Det er særlig begrensningen av tilbudet gjennom kjøreløyver som preger taximarkedet i mange byer rundt omkring i verden.

En viktig begrunnelse for å regulere antall løyver er faren for overetablering, med tilhørende ineffektivitet som kommer til uttrykk ved mange og lange køer av ventende og dårlig betalte taxisjåfører ved trafikknutepunkter, hoteller og andre folkerike gatehjørner. Taxisjåfører er som fiskere på jakt er en god passasjerfangst. Dersom det ikke reguleres, fiskes det for mye. Fiskere og taxisjåfører har sånn sett noe til felles. Fiskere trenger løyve for å dra til havs, og drosjeeiere trenger løyve for å tenne lyset på taxiskiltet.

Et regulert taximarkedet skaper i seg selv muligheter for nye aktører som sklir unna reguleringen, og app’en til Uber har muliggjort det. Når i tillegg app’en øker brukeropplevelsen sammenlignet med de vanlige drosjesentralene, blir markedsjokket for løyveinnehaverne kraftig. En slik asymmetrisk regulering vil ikke overleve. Det vil måtte tvinge seg frem en markedsregulering som treffer aktørene likt.

Oppsummert så langt kan vi si at Uber har klippet hull i gjerdet som rammer inn den regulerte allmenningen. Det gjenstår å se om gjerdet repareres eller fjernes.

Det stopper ikke med det. Uber har en smart måte å fastsette takstene på. Taksten varierer over tid og sted basert på sanntidsinformasjon om tilgjengelige biler og bestillingsaktivitet. Er det få biler tilgjengelig i forhold til bestillingsønsker, går prisen opp. Motsatt, i rolige perioder, går prisen ned. Dette slår natt- og dagtakstene i de vanlige drosjesentralene ned i støvlene.

Men Uber vil ikke ha denne posisjonen alene i fremtiden. Vi får konkurranse mellom flere «drosjesentraler», som alle tar i bruk tilsvarende app’er og takstmodeller. Uber’s prisalgoritme utnytter informasjon om antall tilgjengelig sjåfører og etterspørsel. Det blir mer krevende å håndtere når variasjoner i tilbudet kan skyldes overganger til andre «app-sentraler». De optimale prisene avhenger ikke bare av egne sanntidsdata, men i høy grad også av sanntidsdata som gereneres i app’ene til konkurrenrende sentraler. Vi får konkurranse mellom likeverdige app’er, og ikke, som i dag, mellom Uber-appen og den regulerte, «analoge» drosjesentralen.

Jeg drister meg til konklusjonen at Uber sin (økonomiske) suksess så langt er basert på en kombinasjon av 1) en suveren app-skapt brukeropplevelse og 2) fløteskumming i et regulert marked – som har noen gode grunner til å være regulert. Begge deler har skapt gode kundeopplevelser.

App’en kan kopieres og forbedres av andre og fløteskummingen vil ikke kunne vedvare. Hva da med posisjonen til Uber? Den er mer usikker, trur eg.

Det er ikke gevinster av delingsøkonomien vi har sett så langt – den tror jeg i større grad vi finner i markedet som Airbnb befinner seg. Men det var ikke tema her.

En studie av sammenhengen mellom utdanningsnivå, inntekt og kreftbehandling som forskere ved blant annet Kreftregisteret står bak, fikk stor oppmerksomhet etter et oppslag i Aftenposten. Det er bra. Som min BI-kollega Espen Andersen kommenterte på sin blogg (tversover.com) burde det ikke overraske noen at såkalt ressurssterke, med høy inntekt og utdanning, kommer seg frem i rasjoneringskøen. Like fullt er det en ulikhet vi ikke liker, og derfor er det prisverdig at vi bruker krefter på å skaffe oss mer innsikt i omfanget av og kilden til slik helseulikhet.

At utdanning samvarierer med forventet levealder er veletablert både i Norge og internasjonalt. Figuren nedenfor viser forventet gjenværende leveår ved fylte 35, og hvordan den har utviklet seg for kvinner og menn i ulike utdanningskategorier. Forskjellene er store!

Som den svenske samfunnsøkonomen Andreas Bergh nylig skrev i Svenska Dagbladet (http://www.svd.se/alarmism-skymmer-verkligheten/av/andreas-bergh) gir slike fremstillinger et misvisende bilde av utviklingen i helseulikheten. Grunnen er at det er store endringer i andelen av befolkningen som tar høyere utdanning.

I 1980 hadde under 10 % av kvinner over 16 år høyere utdanning. I 2014 har denne andelen økt til 34 %. For menn over 16 år har andelen i sammen periode økt fra 13 % til 28 %. En slik økning i utdanningsnivåer har bidratt til en kraftig reduksjon i helseulikhet, målt eller forventet levealder. Flere beveger seg opp i gruppen med høyere utdanning, med jobber og livsstil som gir flere forventede leveår.

Et litt upresist regnestykke kan illustrere effekten. Hvis utdanningsnivået i 2014 ble skrudd tilbake til 1980-nivå, ville 400.000 av 5.000.000 nordmenn hatt høyere utdanning, og ikke 1.200.000 som det faktisk var. Da har jeg lagt til grunn at 80 % av befolkningen er over 16 år.

I følge statistikken lever de med høyere utdanning 7 år lengre. Økt utdanningen kan dermed sies å ha skapt 8.4 millioner nye leveår.