DN rapporterte nylig om en kraftig økning i antall utenlandske sykehusspesialister. Nesten hver fjerde spesialist i norske sykehus er nå utenlandsk. Tar vi med de norske legene som er utdannet i utlandet, er andelen oppe i 40 prosent.

Vi har gått fra en situasjon der norske sykehus ansatte utenlandske leger fordi det var manko på norske leger, til en situasjon der de samme sykehusene nå tiltrekker seg de beste i et fritt europeisk arbeidsmarked. Norge er for tiden et attraktivt sted å bo og jobbe, og det øker konkurransen om de attraktive jobbene i norsk helsevesen.

I følge Legeforeningen er det en fallitterklæring. Det har jeg ikke tenkt å mene noe om her, men heller kort påpeke hvem som tjener og taper på en slik utvikling.

Det er særlig grupper som tjener på det. Det er opplagt de norske pasientene, som får flere og bedre leger enn det et lukket, norsk arbeidsmarkedet ville gitt dem. Den andre gruppen som vinner er de utenlandske legene, enten de kommer fra Tyskland, Spania eller Hellas. Disse får første jobb, noe de kanskje ikke ville fått i sine økonomisk hardt rammede hjemland, og de får åpenbart bedre betalte jobber enn hjemme.

Det er leger og pasienter på taper siden også, men som et speilbilde av vinnersiden. Den ene er pasientene i landene som lekker helsepersonell. Deres lokale sykehus blir enda dårlige bemannet på grunn av det åpne norske arbeidsmarkedet. Den andre gruppen som taper er norske leger. De møter tøffere konkurranse om de beste jobbene her hjemme. Det kan svekke attraktivitet av jobben og kanskje også lønnsbetingelsene.