Et Wealth of Nation-sitat fra Adam Smith som alle økonomistudenter stifter bekjentskap med, enten på forelesning eller i en av de utallige innføringsbøkene i faget, er følgende:

“People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.”

Kanskje er det dette som gjør at forretningsfolk har råd til lange økter på golfbanen med sine næringslivsforbindelser. Sikkert ikke, men det ville vært konsistent med Smiths påstand. La oss derfor holde på den tanken et par minutter.

Prissamarbeid eller avtalt markedsdeling er det konsumentene og skattebetalerne som taper på. Det setter konkurransen ut av spill, bedriftene avstår fra utfordre hverandres kunder med prisreduksjon eller salgsfremstøt, eller rett og slett blir enige om å bruke ressurser på produktforbedring.  Produktene blir både dyrere og dårligere enn det velfungerende konkurranse ville ha sørget for. Det er ikke alltid konkurranse er mulig eller ønskelig, men aldri fordi bedriftene avlyser den på golfbanen.

Nå kan det igjen se ut som det har vært snakket business mellom slagene. Economist og FT omtalte nylig EU-kommisjonens kartellanklage mot lastebilprodusenter. Det var FT som var først ute med nyheten i 2014 om anklagene mot DAF, Daimler, Iveco, MAN, Scania og Volvo-Renault. Anklagene gikk ut på ulovlig prissamarbeid og en felles «avtale» om å utsette innføring av kostbar utslippsreduserende teknologi i sine kjøretøy. Selskapene har satt av utrolige 2,6 mrd. USD for å dekke forventede bøter for dette bruddet på konkurranseloven. Det vil bli de suverent høyeste kartellbøtene som er innbetalt i Europa.

Ikke alle de seks produsentene kommer til å betale. Det var MAN som varslet EU-kommisjonen om ulovlighetene, og slik lempingsordningen praktiseres kan det gi fullt fritak for straff. Lemping gjør det mulig for selskaper som har rotet seg inn i ulovlig prissamarbeid å unngå straff dersom de er først ute med å varsle om saken.

Lempingsordning er et effektivt våpen mot prissamarbeid. Det virker ikke bare destabiliserende på eksisterende karteller, men det forbygger selve kartelldannelsen. Hvorfor inngå et samarbeid dersom selskapet vet at når det først er etablert, vil det mest lønnsomme være å ringe EU-kommisjonen og legge fakta på bordet?

Hvorfor ender likevel noen golfrunder med en ulovlig avtale om å dele markedet eller avstå fra priskonkurranse?

Noen kandidater til forklaringer:

Kalkulert risiko. Sjansen for å bli oppdaget vurderes som lav, eller boten forventes å være lav i forhold til gevinsten ved å begå ulovligheter. De subjektive vurderingen av sjansen for å bli oppdaget kan dessuten være lavere enn den reelle.

Mangelfull kunnskap. Det kan være gråsoner som gjør at ledelsen sklir inn i et «samarbeid» som de ikke er klar over er direkte i strid med konkurranselovgivningen.

Utro medarbeidere. Prissamarbeid trenger ikke være forankret i ledelsen eller styret, men et resultat av litt for ivrige og kreative mellomleder med et sterkt ønske om å lykkes eller skape «ro i markedet». Det er slett ikke alltid tilfellet – det finnes kartelleksempler der bevisene for ulovligheten kan spores tilbake til styrebehandling!

Korrupsjon. Vi tar det som en selvfølge at både Konkurransetilsynet og EU-kommisjonen ikke lar seg bestikke. Det tror jeg vi har god grunn til, men slik er det ikke alle steder. Som den nåværende sjeføkonomen i Verdensbanken har poengtert i sine analyser, litt fritt gjengitt her: «En lov er bare blekk på et stykke papir. Det faktisk fascinerende at dét i seg selv kan endre atferd».

Ikke alle land, heller ikke i EUs medlemslister, har institusjoner som gjør at blekk på papir har effekt.