Professor Tor W. Andreassen (TWA) ved NHH skriver i Aftenposten i dag at han holder med professor Einar Lie ved UiO i debatten om Innovasjon Norge (IN). Det er bra at også hardbarkede akademikere kan støtte hverandre. Vi hører jo så ofte om intriger og feider i slike miljøer. Jeg synes også at Einar Lie fremstår som en svært kompetent professor, og NHH er heldige som har TWA i staben. Jeg støtter dem begge.

TWA lanserer et interessant forslag inspirert av måten NBIM setter forvaltningen ut til flere private aktører, som kan konkurrere med hverandre om størst mulig avkastning. Jeg frykter imidlertid at en slik modell kolliderer med det staten bør forsøke å oppnå med IN. IN bør bidra til å realisere innovative prosjekter, som risikoen tatt i betraktning, har en tilstrekkelig høy samfunnsøkonomisk avkastning. INs eksistensberettigelse bør være at den privatøkonomiske avkastningen, som kapitalmarkedene for øvrig er mest opptatt av, ikke alltid matcher den samfunnsøkonomiske avkastningen. IN skal ikke først og fremst lykkes ved å utkonkurrere banker og investeringselskaper i kampen om de beste hodene til å plukke vinnere. De skal lykkes ved å identifisere bedrifter med prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme – samfunnsøkonomiske vinnere.

Et slikt investeringskriterium utelukker ikke en modell der IN setter ut forvaltningen til andre, men jeg frykter at måleproblemer vil gi målforskyving. Den direkte privatøkonomiske avkastningen er lett å måle, men altså ikke det IN skal lykkes med. Det ville vært et effektivt virkemiddel for å hindre at IN blir en kanal for rent-seeking, men prisen kan fort bli at INs kapital bare fortrenger annen privat kapital. Den samfunnsøkonomiske avkastningen på porteføljen er langt mer krevende å måle, og dermed blir det vanskelig å vurdere hvem som lykkes best med forvaltningen.

TWA mener også å finne belegg i SSB-forskning for at IN ikke har lyktes. SSB forskerne finner at overlevelsessannsynligheten for bedrifter er upåvirket av om de har fått støtte fra IN. Men hva sier det om suksessen til IN? En viktig samfunnsøkonomisk begrunnelse for statlig innovasjonsstøtte er at gründerselskaper har høy risiko for ikke å lykkes, men at personene tar med seg kunnskapen til nye ideer og selskaper. Hvis undersøkelsene hadde vist at overlevelsessannsynligheten for bedriftene med støtte fra IN var høyere enn for dem som ikke fikk støtte, hva skulle vi da sagt om statens innovasjonspolitikk? Vellykket? Det vet vi ikke. Kanskje ville det reflektert at IN var for trygghetssøkende, og at de ikke i tilstrekkelig grad våget å støtte høyrisikobedrifter som utvikler humankapitalen?

Samme SSB-undersøkelse viser for øvrig at innovasjonsstøtte fra IN øker veksten i sysselsetting, salgsinntekter og verdiskapning sammenlignet med bedrifter i referansegruppen som ikke får støtte.

Slike empiriske analyser er viktige, men notorisk krevende å konkludere på bakgrunn av. Ved første øyekast kan grundigheten som de beste SSB-forskerne fremviser få en til å tro at fasiten kan leses ut av resultattabellene. Så enkelt er det dessverre ikke, slik SSB-forskerne selv skriver:

“Our procedure falls in the category “natural experiments,” with the main problems being that (1) firms self-select into the programs by application and (2) IN selects firms from the applicants based on particular criteria (an assignment rule). Some of the characteristics that affect participation may be observable, others not, meaning that it is difficult to identify causal effects of treatment vs effects that are related to characteristics of the firms. For example, if a growth opportunity appears to a specific firm, for reasons not observable for the evaluator, we may observe that the firm applies for and receives a grant or loan from IN. This may later affect growth in turnover or employment. However, we do not observe what the outcome would have been without the financial support from IN.”

Slik problemer lar seg håndtere av dyktige SSB-forskere, men bare et stykke på vei. Selv for gode statistikere må til syvende og sist antakelser forsvares som det de er, nemlig antakelser.

Så her står jeg:

1. Innovasjon Norge har et krevende og viktig oppdrag, som stiller store krav til kompetanse – på et kompetanseområde som ikke er direkte sammenlignbart med den som private investorer og banker er på jakt etter.
2. Statlig kapital – også den i Innovasjon Norge er sårbar for rent-seeking.
3. Solid empirisk forskning kan tyde på at bedriftsstøtte har effekt på noen indikatorer, men ikke på andre.
4. Vi vet ikke om de brukte indikatorene er de beste målene på samfunnsøkonomiske suksess for et statlig innovasjonsselskap.
5. INs historiefremstilling var tvilsom i en film som har blitt en YouTube-hit.

Jeg lærer alltid noe av å lese Einar Lies velskrevne søndagskronikker i Aftenposten, også den om Innovasjon Norges historiefortelling. Hva lærte jeg denne gangen? At Innovasjon Norge er på svært skjev historisk grunn i sin fremstillingen av nyere norsk økonomisk vekst og velstand, og hvilken betydning de offentlige finansieringsordningene har hatt for denne utviklingen. Det virker dessuten som om Lie mister tillitten til Innovasjon Norges evne til å forvalte virkemiddelene de har fått av departementet på en god måte, når de presterer så dårlig som historiefortellere.

Kronikken fikk kritikerne av ambisjonene å plukke vinnere til å våkne. Bokstavelig talt. I FB-kommentarfeltet til Lie rant det inn med heiarop og sarkastiske beskrivelser av Innovasjon Norges evne til å plukke vinnere. Som samfunnsøkonom er du på trygg fagligøkonomisk grunn dersom du advarer mot å plukke vinnere, så her er det bare å kaste seg på.

Jeg synes imidlertid at presisjonsnivået i kritikken av vinnerplukkere kunne vært høyere. Her er et lite forsøk på å forklare hvorfor jeg mener det.

Det er velkjente argumenter for å subsidiere innovasjonsaktiviteter. FoU har positive virkninger for samfunnet som ikke alltid speiles i selskapenes inntekter. Det er ikke enkelt å avdekke hvor store disse er, og de vil helt sikkert variere fra sektor til sektor, fra land til land og over tid. Noen vil kritisere innovasjonspolitikken allerede på dette grunnlaget: Vi trenger det ikke, de private finansieringsordningene er tilstrekkelig, og statlige penger vil kun fortrenge privat kapital.

Hvis vi aksepterer at det offentlige spiller en viktig rolle i finansieringen av noen typer oppstartsbedrifter og private FoU-aktiviteter, må nesten de statlige aktørene som får oppdraget få lage en strategi for hvordan virkemidlene skal anvendes. Hvordan skal støtten gis, og hvilke bedrifter skal støttes? Hva ville det innebære at Innovasjon Norge ikke skal plukke vinnere? Da måtte kriteriene for støtte nærmest vært programmerbare, med klare og kjente krav til søkerne. Jeg er ikke overbevist om at det er den beste måten å tildele offentlige FoU-midler på, selv om det med ville spart oss for mange statlige årsverk.

En ambisiøs innovasjonspolitikk synes jeg tvert imot bærer preg av vinnerplukking. Alle som skal forvalte en investeringskapital – enten det er banker, private investorer eller staten – må på en eller annen måte plukke vinnere. Og alle sliter med å ikke vite med sikkerhet hvem som er vinnerne. Derfor er listen lang over mislykkede investeringer, både i statlig og privat sektor. Sånn må det være. Lie lister opp noen på statlig side.

Det blir for enkelt å si at staten ikke skal plukke vinnere fordi vi risikerer å finansiere feil bedrift, i feil sektor. Det er vanskeligere å plukke vinnere innenfor arbeidsområdet til Innovasjon Norge siden deler av den samfunnsøkonomiske gevinsten er vanskelig å identifisere i forkant og verifisere i etterkant.

Hvordan skal staten generelt og Innovasjon Norge spesielt forholde seg til denne utfordringen. Det kan ikke utelukkes at en strategi som rette oppmerksomhet mot noen sektorer er en god strategi, selvfølgelig avhengig av hvordan strategien er utarbeidet.

1. Kanskje er de positive eksterne virkninger større i noen sektorer enn i andre.
2. Kanskje kan Innovasjon Norge blir bedre til å utøve sitt skjønn (les: plukke vinnere) dersom de konsentrer sin sektorkompetanse.

Vi kommer ikke noe videre ved å kritisere staten og Innovasjon Norge for en strategi som skal plukke vinnere. Vi bør heller være opptatt av hvordan innovasjonsstrategien utarbeides, hvordan vi best plukker vinnere og hvordan aktører som Innovasjon Norge skal styres og evalueres.

Selvfølgelig skal Innovasjon Norge plukke vinnere. Det motsatte blir ikke bra.

Jeg har lenge trodd at den internasjonale mobiliteten til norske studenter vil øke, i hvert fall innenfor fagområder som økonomi og teknologi. Det tror jeg fremdeles, men jeg er mer usikker på hvor lang tid det tar og hvordan det vil skje. Siden 2007 har antall norske gradsstudenter i utlandet økt med nesten 50 %, og har nå kommet opp i nesten 18.000 studenter med støtte fra Lånekassen. Omlag 15 % av norske studenter studerer ute.

I studieåret 2015/16 var det 3700 norske gradsstudenter i økonomisk-administrative fag i utlandet – heltid bachelor og master. Det er flere enn samtlige heltidsstudenter på Norge Handelshøyskole. De er ikke sol- og strandstudenter, til det er Storbritannia og Danmark for attraktive studieland – 55 % av dem drar dit. Det er lenge siden strandstudentene i Australia dominerte.

Hva er det som kan bremse mobiliteten fremover?

Et norsk arbeidsmarkedet. Den kanskje viktigste bremsen i studentmobiliteten er arbeidsmarkedet. Selv om vi er en del av et fritt europeisk arbeidsmarked, er mobiliteten lav. Norske studenter kvalifiserer seg stort sett for en jobbkarriere i Norge, og studier her bli sett på som et godt valg for å kvalifisere seg til jobb – de konkurrerer stort sett med søkere med den samme norske bakgrunnen og de kommer lett i dialog med potensielle arbeidsgivere.

Gratis utdanning i Norge. Med unntak av noen av de private høyskolene, er det gratis å studere i Norge. Lånekassen gir stipender og lån til studier i utlandet, men ofte ikke nok til å dekke alle skolepengene. Særlig de siste årene, med svekket kronekurs, har denne merkostnaden økt kraftig. Det er billig å bli værende hjemme.

Utdanningssamarbeid. Mulighetene for å kombinere studier i Norge med utenlandsstudier blir stadig bedre ved de beste norske høyskolene og universitetene. Vi inngår samarbeid som gjør at studentene kan tilbringe opp mot 50 % av studietiden ute, med et faglig opplegg som er godkjent av fagmiljøene både ute og hjemme. Siden de fleste fag på universitets- og høyskolenivå ikke er generiske, kontekstfrie fag, gir slike former for internasjonalisering et vel så godt utgangspunkt for å kvalifisere seg til regionale arbeidsmarkeder som hele studier ute.

Teknologi. Utviklingen av nettbaserte utdanningsprogrammer øker – både veletablerte gradsgivende programmer og sertifiseringsprogrammer. Velrennomerte universiteter tilbyr i økende grad nettbaserte kurs som kan tas av egne gradsstudenter og av alle andre som måtte ønske å tilegne seg kunnskap og få den sertifisert. Lykkes de beste universitetene i verden med dette, kan det bremse den fysiske mobiliteten blant norske studenter, men øke læringsmobiliteten.

Det gjenstår å se hvordan denne delen av høyere utdanning utvikler seg, men det investeres for tiden store summer både utenfor og innenfor universitetene for å utvikle innhold og lærings- og sertifiseringsteknologi. Det er mange som fristes til å tro at dagens «menneskelige» campusformat er robust. Det er lettere å argumentere tilsynelatende seriøst for det bestående enn for noe vi ennå ikke kjenner fullt ut.

Det har blitt mange turer til USA med BI-kollega og amerikansk fotballentusiast Sverre Gundersen som hyggelig reisefølge, og det samme gjentar seg hver gang. På vei fra flyplassen til hotellet kommenterer vi standarden på amerikanske veier og flyplasser. Vi er begge skjønt enige om at det er lenge siden Eisenhower sto for utbyggingen av Dwight D. Eisenhower National System of Interstate and Defense Highways – mer kjent som Interstate Highway System.

Denne gangen har vi dratt til Minneapolis. Byen ble for noen år siden selve symbolet på USAs mangeårige nedprioritering av veiinvesteringer. I august 2007 kollapset en Interstatebro som krysset Mississippi-elven som renner gjennom byen. Det skjedde midt i morgenrushet og 13 mennesker omkom.

Broen ble åpnet i 1967, og ble etter hvert gjenstand for årlige inspeksjoner frem til den kollapset i 2007. Inspeksjonsrapportene påviste konstruksjonsproblemer og slitasje, så alvorlige at det ble påpekt behov for å utbedre eller stenge broen. Ingen av delene skjedde, kun enda hyppigere inspeksjoner.

I 2013 kollapset en annen bro, denne gangen i Washington State. Den ble bygd i midt på 1950-tallet, med en sårbar konstruksjonsteknikk som ikke lenger benyttes. Samme året publiserte den amerikanske ingeniørforeningen en rapport som kategoriserte hver fjerde bro som «functionally obsolete or structurally deficient». For en økonom høres det ille ut, og for ingeniørene må det være enda verre.

Hvordan kan det skje i et land som fremdeles er på topp-ti listen over verdens rikeste land, og som har gjort seg helt avhengig av bilen?

Etter å ha lest rapporten som Princeton-økonomen Alan B. Krueger var med å utarbeide for The Hamilton Project, tror jeg følgende utgjør det åpenbare: En kombinasjon av amerikanernes aversjon mot å bruke skatter og offentlig budsjetter til å finansiere samfunnsgoder, landets sterke bilavhengighet og et desentralisert system der den enkelte delstat har et stort ansvar for utbygging og vedlikehold av et veisystem, som på mange måter er nasjonalt.

Da Eisenhower lanserte utbyggingsprogrammet for Interstates ble det innført en drivstoffavgift øremerket veiutbygging. Den har de holdt på siden, men den politiske viljen til å øke den i takt med økt kjøpekraft og inflasjon er nesten fraværende. Den er nå på 18 cent per gallon, og har vært uforandret siden 1993. Av alle, var Reagan en av dem som fikk den justert opp med 5 cent i 1982. Det er jo ganske betegnende at denne beslutningen kvalifiserer for å stå på listen over det «Sad Legacy of Ronald Reagan», riktignok fra det svært så ideologiske «free-market» instituttet, Mises Institute.

Med en slik manglende evne til å finansiere veiutbygging med føderale skatter, er det den enkelte stat som må trå til. Stat og lokale myndigheter står for ca. 75 % av infrastrukturutbygging og vedlikehold, ifølge Hamilton-rapporten. En slik arbeidsdeling virker uhensiktsmessig siden en del av gevinsten fra lokale prosjekter i et nasjonalt veisystem tilfaller andre stater.

Det er jo litt paradoksalt at billandet fremfor noen ikke klarer å prioriterer vei. Bilen er så viktig for folk flest at den ikke kan beskattes for å finansiere de veiene de er så avhengig av.

Jeg kunne stoppet her, men det er fristene å hoppe tilbake til start og antyde en helt annen historie. På de fleste områder er «godt nok» det beste valget. USA investerte massivt i vei på 50- og 60-tallet, og skapte et bilsamfunn som ingen før hadde sett. Veisystemene som nå imponerer i Shanghai, hadde USA for mange tiår siden. Fremvoksende økonomier kopierer amerikansk veibygging. Forskjellen er at amerikanerne gjorde det før klimaproblemet var noe problem, andre gjør det vel vitende om at de bygger for en ikke bærekraftig transportløsning.

Siden da har USAs skatteaversjonen skapt et veisystemet som mange steder er i skral forfatning, men kanskje er 30 år med lave vedlikeholdskostnader en fantastisk realisering av gevinstene til Eisenhowers store prosjekt. Veiene er dårligere, men gode nok, selv etter år med vedlikehold og nybygging på sparebluss.

Når USA neste gang skal lansere det store infrastrukturprosjektet, kan de tenke helt nytt, tilpasset ny teknologi og energiløsninger. De får nok verken Trump- eller Clintonnavnet hengende ved seg.

Da tror jeg det er på tide å stoppe.

Den norske velferdsstaten er kjent for sine universelle velferdsordninger, og en tilnærmet gratis tilgang til et skattefinansiert helsevesen er en viktig del av den. Det beskytter mot store behandlingskostnader ved sykdom, den fordeler ressurser fra rike til fattige, og det skal gjøre oppfølging og behandling i sykehusene uavhengig av den enkeltes inntekt. Til tross for at et offentlig finansiert helsevesen har stor oppslutning i befolkningen, kommer den under press.

Hva er det som skulle true en velferdsordning med så høy oppslutning i befolkningen? Paradoksalt nok tror jeg velferdsstaten kan komme under press på grunn av den finanspolitiske «ansvarligheten» hos dem som ser på seg selv som dens fremste forsvarer.

Trusselen er ikke bare en aldrende befolkning og integrering av immigranter. Den kollektive, obligatoriske sosialforsikringen tåler ikke sterk ulikhet i tilgangen til de viktigste velferdsordningene. Det er lenge siden ambisjonsnivået ikke gikk lenger enn fattiglovene som skulle ta seg av de aller dårligst stilte i samfunnet.

Det er i stor grad rammene i statsbudsjettene som avgjør hvilken helsetjeneste vi møter: Bemanning og ventetid for utredning og behandling, hvilke behandlinger som tilbys og hvordan den enkelte pasient og pårørende følges opp.

Og hvordan har så politikerne prioritert på våre vegne? Helseutgiftenes andel av totalt konsum har de siste 10-15 årene ligget på 12-14 prosent, med en moderat stigende trend. Umiddelbart er det umulig å vite om det er for lavt eller høyt, men stabilt har det vært – og det i en periode med god reallønnsvekst. I samme 15-årsperiode har vi opplevd gjennomsnittlig kjøpekraftøkning på 30-40 prosent. Siden det er god grunn til å tro at helse er et «luksusgode», i den forstand at vi ønsker å bruke relativt mer på helse når vi blir rikere, mener mange at velferdsstaten ikke har levert den helsetjenesten befolkningen ønsker.

Økonomene Robert E. Hall og Charles I. Jones fra henholdsvis Stanford University og UC Berkeley utviklet en modell for å anslå hvor mye amerikanerne vil ønske å bruke på helsetjenester. Hovedresultatet var at selv det amerikanske helsesystemet, som er kjent for å bruke mye på helse, bruker for lite av inntektene på helsetjenester. Da de gjennomførte analysen, lå andel av konsum som gikk til både offentlig- og privatfinansierte helsetjenester på 16 prosent. Ifølge deres modell var det 5-6 prosentpoeng for lavt, og basert på moderate anslag på inntektsutvikling frem mot 20150 burde andelen stige opp mot 30 prosent.

Det er selvfølgelig stor usikkerhet knyttet til slike beregninger, men dersom det også i Norge, med sine 14 prosent, bevilges for lite ressurser til helsesektoren, må vi forvente en økende etterspørsel etter private helsetjenester og forsikringer. Og det er nettopp det vi ser. En halv million nordmenn har nå private forsikringer som tilbyr kortere ventetid og tilgang til ekspertise fra et nettverk av sykehus både i Norge og utlandet. Her er det ikke lenger snakk om uskyldige diagnoser som utredes og behandles med høyere komfortfaktor i det private. Selv pasienter med alvorlige kreftdiagnoser møter et annet behandlingsopplegg dersom de har god privat helseforsikring i Norge.

Slik det private helsemarkedet utvikler seg, tar det ikke lang tid før det går fra å være et lite supplement til å bli en mer fundamental del av norsk helsevesen. Og da har vi en situasjon som er ganske så forskjellig fra det som er velferdsstatens utgangspunkt.

Det er umulig å finne det rette nivået, men problemstillingen må ikke tildekkes av økonomenes hyppige påminnelse om at køer og rasjonering må aksepteres så lenge egenandelene til pasientene skal være lave. Selvsagt må vi akseptere det, men det er på ingen måte et argument mot å prioritere helse mer enn i dag.

Hvis den økonomiske veksten i samfunnet fortsetter og politikerne lar det offentlig finansierte helsetilbudet ligge på dagens relative nivå, vil strømmen av nye og kostbare behandlingsmuligheter fra en global helseindustri legge grunnlaget for en helseulikhet vi er uvant med i Norge.

Det er en positiv sammenheng mellom utdannings- og inntektnivå og helse (både tilgang til behandlinger og forventet levealder). Jo mer «ansvarlige» politikerne er, desto sterkere blir den sammenhengen fremover.