Jeg lærer alltid noe av å lese Einar Lies velskrevne søndagskronikker i Aftenposten, også den om Innovasjon Norges historiefortelling. Hva lærte jeg denne gangen? At Innovasjon Norge er på svært skjev historisk grunn i sin fremstillingen av nyere norsk økonomisk vekst og velstand, og hvilken betydning de offentlige finansieringsordningene har hatt for denne utviklingen. Det virker dessuten som om Lie mister tillitten til Innovasjon Norges evne til å forvalte virkemiddelene de har fått av departementet på en god måte, når de presterer så dårlig som historiefortellere.

Kronikken fikk kritikerne av ambisjonene å plukke vinnere til å våkne. Bokstavelig talt. I FB-kommentarfeltet til Lie rant det inn med heiarop og sarkastiske beskrivelser av Innovasjon Norges evne til å plukke vinnere. Som samfunnsøkonom er du på trygg fagligøkonomisk grunn dersom du advarer mot å plukke vinnere, så her er det bare å kaste seg på.

Jeg synes imidlertid at presisjonsnivået i kritikken av vinnerplukkere kunne vært høyere. Her er et lite forsøk på å forklare hvorfor jeg mener det.

Det er velkjente argumenter for å subsidiere innovasjonsaktiviteter. FoU har positive virkninger for samfunnet som ikke alltid speiles i selskapenes inntekter. Det er ikke enkelt å avdekke hvor store disse er, og de vil helt sikkert variere fra sektor til sektor, fra land til land og over tid. Noen vil kritisere innovasjonspolitikken allerede på dette grunnlaget: Vi trenger det ikke, de private finansieringsordningene er tilstrekkelig, og statlige penger vil kun fortrenge privat kapital.

Hvis vi aksepterer at det offentlige spiller en viktig rolle i finansieringen av noen typer oppstartsbedrifter og private FoU-aktiviteter, må nesten de statlige aktørene som får oppdraget få lage en strategi for hvordan virkemidlene skal anvendes. Hvordan skal støtten gis, og hvilke bedrifter skal støttes? Hva ville det innebære at Innovasjon Norge ikke skal plukke vinnere? Da måtte kriteriene for støtte nærmest vært programmerbare, med klare og kjente krav til søkerne. Jeg er ikke overbevist om at det er den beste måten å tildele offentlige FoU-midler på, selv om det med ville spart oss for mange statlige årsverk.

En ambisiøs innovasjonspolitikk synes jeg tvert imot bærer preg av vinnerplukking. Alle som skal forvalte en investeringskapital – enten det er banker, private investorer eller staten – må på en eller annen måte plukke vinnere. Og alle sliter med å ikke vite med sikkerhet hvem som er vinnerne. Derfor er listen lang over mislykkede investeringer, både i statlig og privat sektor. Sånn må det være. Lie lister opp noen på statlig side.

Det blir for enkelt å si at staten ikke skal plukke vinnere fordi vi risikerer å finansiere feil bedrift, i feil sektor. Det er vanskeligere å plukke vinnere innenfor arbeidsområdet til Innovasjon Norge siden deler av den samfunnsøkonomiske gevinsten er vanskelig å identifisere i forkant og verifisere i etterkant.

Hvordan skal staten generelt og Innovasjon Norge spesielt forholde seg til denne utfordringen. Det kan ikke utelukkes at en strategi som rette oppmerksomhet mot noen sektorer er en god strategi, selvfølgelig avhengig av hvordan strategien er utarbeidet.

1. Kanskje er de positive eksterne virkninger større i noen sektorer enn i andre.
2. Kanskje kan Innovasjon Norge blir bedre til å utøve sitt skjønn (les: plukke vinnere) dersom de konsentrer sin sektorkompetanse.

Vi kommer ikke noe videre ved å kritisere staten og Innovasjon Norge for en strategi som skal plukke vinnere. Vi bør heller være opptatt av hvordan innovasjonsstrategien utarbeides, hvordan vi best plukker vinnere og hvordan aktører som Innovasjon Norge skal styres og evalueres.

Selvfølgelig skal Innovasjon Norge plukke vinnere. Det motsatte blir ikke bra.