NHH-professor støtter UiO-professor i ordskifte med Innovasjon Norge

Professor Tor W. Andreassen (TWA) ved NHH skriver i Aftenposten i dag at han holder med professor Einar Lie ved UiO i debatten om Innovasjon Norge (IN). Det er bra at også hardbarkede akademikere kan støtte hverandre. Vi hører jo så ofte om intriger og feider i slike miljøer. Jeg synes også at Einar Lie fremstår som en svært kompetent professor, og NHH er heldige som har TWA i staben. Jeg støtter dem begge.

TWA lanserer et interessant forslag inspirert av måten NBIM setter forvaltningen ut til flere private aktører, som kan konkurrere med hverandre om størst mulig avkastning. Jeg frykter imidlertid at en slik modell kolliderer med det staten bør forsøke å oppnå med IN. IN bør bidra til å realisere innovative prosjekter, som risikoen tatt i betraktning, har en tilstrekkelig høy samfunnsøkonomisk avkastning. INs eksistensberettigelse bør være at den privatøkonomiske avkastningen, som kapitalmarkedene for øvrig er mest opptatt av, ikke alltid matcher den samfunnsøkonomiske avkastningen. IN skal ikke først og fremst lykkes ved å utkonkurrere banker og investeringselskaper i kampen om de beste hodene til å plukke vinnere. De skal lykkes ved å identifisere bedrifter med prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme – samfunnsøkonomiske vinnere.

Et slikt investeringskriterium utelukker ikke en modell der IN setter ut forvaltningen til andre, men jeg frykter at måleproblemer vil gi målforskyving. Den direkte privatøkonomiske avkastningen er lett å måle, men altså ikke det IN skal lykkes med. Det ville vært et effektivt virkemiddel for å hindre at IN blir en kanal for rent-seeking, men prisen kan fort bli at INs kapital bare fortrenger annen privat kapital. Den samfunnsøkonomiske avkastningen på porteføljen er langt mer krevende å måle, og dermed blir det vanskelig å vurdere hvem som lykkes best med forvaltningen.

TWA mener også å finne belegg i SSB-forskning for at IN ikke har lyktes. SSB forskerne finner at overlevelsessannsynligheten for bedrifter er upåvirket av om de har fått støtte fra IN. Men hva sier det om suksessen til IN? En viktig samfunnsøkonomisk begrunnelse for statlig innovasjonsstøtte er at gründerselskaper har høy risiko for ikke å lykkes, men at personene tar med seg kunnskapen til nye ideer og selskaper. Hvis undersøkelsene hadde vist at overlevelsessannsynligheten for bedriftene med støtte fra IN var høyere enn for dem som ikke fikk støtte, hva skulle vi da sagt om statens innovasjonspolitikk? Vellykket? Det vet vi ikke. Kanskje ville det reflektert at IN var for trygghetssøkende, og at de ikke i tilstrekkelig grad våget å støtte høyrisikobedrifter som utvikler humankapitalen?

Samme SSB-undersøkelse viser for øvrig at innovasjonsstøtte fra IN øker veksten i sysselsetting, salgsinntekter og verdiskapning sammenlignet med bedrifter i referansegruppen som ikke får støtte.

Slike empiriske analyser er viktige, men notorisk krevende å konkludere på bakgrunn av. Ved første øyekast kan grundigheten som de beste SSB-forskerne fremviser få en til å tro at fasiten kan leses ut av resultattabellene. Så enkelt er det dessverre ikke, slik SSB-forskerne selv skriver:

“Our procedure falls in the category “natural experiments,” with the main problems being that (1) firms self-select into the programs by application and (2) IN selects firms from the applicants based on particular criteria (an assignment rule). Some of the characteristics that affect participation may be observable, others not, meaning that it is difficult to identify causal effects of treatment vs effects that are related to characteristics of the firms. For example, if a growth opportunity appears to a specific firm, for reasons not observable for the evaluator, we may observe that the firm applies for and receives a grant or loan from IN. This may later affect growth in turnover or employment. However, we do not observe what the outcome would have been without the financial support from IN.”

Slik problemer lar seg håndtere av dyktige SSB-forskere, men bare et stykke på vei. Selv for gode statistikere må til syvende og sist antakelser forsvares som det de er, nemlig antakelser.

Så her står jeg:

  1. Innovasjon Norge har et krevende og viktig oppdrag, som stiller store krav til kompetanse – på et kompetanseområde som ikke er direkte sammenlignbart med den som private investorer og banker er på jakt etter.
  2. Statlig kapital – også den i Innovasjon Norge er sårbar for rent-seeking.
  3. Solid empirisk forskning kan tyde på at bedriftsstøtte har effekt på noen indikatorer, men ikke på andre.
  4. Vi vet ikke om de brukte indikatorene er de beste målene på samfunnsøkonomiske suksess for et statlig innovasjonsselskap.
  5. INs historiefremstilling var tvilsom i en film som har blitt en YouTube-hit.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s