Jeg har lenge trodd at den internasjonale mobiliteten til norske studenter vil øke, i hvert fall innenfor fagområder som økonomi og teknologi. Det tror jeg fremdeles, men jeg er mer usikker på hvor lang tid det tar og hvordan det vil skje. Siden 2007 har antall norske gradsstudenter i utlandet økt med nesten 50 %, og har nå kommet opp i nesten 18.000 studenter med støtte fra Lånekassen. Omlag 15 % av norske studenter studerer ute.

I studieåret 2015/16 var det 3700 norske gradsstudenter i økonomisk-administrative fag i utlandet – heltid bachelor og master. Det er flere enn samtlige heltidsstudenter på Norge Handelshøyskole. De er ikke sol- og strandstudenter, til det er Storbritannia og Danmark for attraktive studieland – 55 % av dem drar dit. Det er lenge siden strandstudentene i Australia dominerte.

Hva er det som kan bremse mobiliteten fremover?

Et norsk arbeidsmarkedet. Den kanskje viktigste bremsen i studentmobiliteten er arbeidsmarkedet. Selv om vi er en del av et fritt europeisk arbeidsmarked, er mobiliteten lav. Norske studenter kvalifiserer seg stort sett for en jobbkarriere i Norge, og studier her bli sett på som et godt valg for å kvalifisere seg til jobb – de konkurrerer stort sett med søkere med den samme norske bakgrunnen og de kommer lett i dialog med potensielle arbeidsgivere.

Gratis utdanning i Norge. Med unntak av noen av de private høyskolene, er det gratis å studere i Norge. Lånekassen gir stipender og lån til studier i utlandet, men ofte ikke nok til å dekke alle skolepengene. Særlig de siste årene, med svekket kronekurs, har denne merkostnaden økt kraftig. Det er billig å bli værende hjemme.

Utdanningssamarbeid. Mulighetene for å kombinere studier i Norge med utenlandsstudier blir stadig bedre ved de beste norske høyskolene og universitetene. Vi inngår samarbeid som gjør at studentene kan tilbringe opp mot 50 % av studietiden ute, med et faglig opplegg som er godkjent av fagmiljøene både ute og hjemme. Siden de fleste fag på universitets- og høyskolenivå ikke er generiske, kontekstfrie fag, gir slike former for internasjonalisering et vel så godt utgangspunkt for å kvalifisere seg til regionale arbeidsmarkeder som hele studier ute.

Teknologi. Utviklingen av nettbaserte utdanningsprogrammer øker – både veletablerte gradsgivende programmer og sertifiseringsprogrammer. Velrennomerte universiteter tilbyr i økende grad nettbaserte kurs som kan tas av egne gradsstudenter og av alle andre som måtte ønske å tilegne seg kunnskap og få den sertifisert. Lykkes de beste universitetene i verden med dette, kan det bremse den fysiske mobiliteten blant norske studenter, men øke læringsmobiliteten.

Det gjenstår å se hvordan denne delen av høyere utdanning utvikler seg, men det investeres for tiden store summer både utenfor og innenfor universitetene for å utvikle innhold og lærings- og sertifiseringsteknologi. Det er mange som fristes til å tro at dagens «menneskelige» campusformat er robust. Det er lettere å argumentere tilsynelatende seriøst for det bestående enn for noe vi ennå ikke kjenner fullt ut.