Det har blitt mange turer til USA med BI-kollega og amerikansk fotballentusiast Sverre Gundersen som hyggelig reisefølge, og det samme gjentar seg hver gang. På vei fra flyplassen til hotellet kommenterer vi standarden på amerikanske veier og flyplasser. Vi er begge skjønt enige om at det er lenge siden Eisenhower sto for utbyggingen av Dwight D. Eisenhower National System of Interstate and Defense Highways – mer kjent som Interstate Highway System.

Denne gangen har vi dratt til Minneapolis. Byen ble for noen år siden selve symbolet på USAs mangeårige nedprioritering av veiinvesteringer. I august 2007 kollapset en Interstatebro som krysset Mississippi-elven som renner gjennom byen. Det skjedde midt i morgenrushet og 13 mennesker omkom.

Broen ble åpnet i 1967, og ble etter hvert gjenstand for årlige inspeksjoner frem til den kollapset i 2007. Inspeksjonsrapportene påviste konstruksjonsproblemer og slitasje, så alvorlige at det ble påpekt behov for å utbedre eller stenge broen. Ingen av delene skjedde, kun enda hyppigere inspeksjoner.

I 2013 kollapset en annen bro, denne gangen i Washington State. Den ble bygd i midt på 1950-tallet, med en sårbar konstruksjonsteknikk som ikke lenger benyttes. Samme året publiserte den amerikanske ingeniørforeningen en rapport som kategoriserte hver fjerde bro som «functionally obsolete or structurally deficient». For en økonom høres det ille ut, og for ingeniørene må det være enda verre.

Hvordan kan det skje i et land som fremdeles er på topp-ti listen over verdens rikeste land, og som har gjort seg helt avhengig av bilen?

Etter å ha lest rapporten som Princeton-økonomen Alan B. Krueger var med å utarbeide for The Hamilton Project, tror jeg følgende utgjør det åpenbare: En kombinasjon av amerikanernes aversjon mot å bruke skatter og offentlig budsjetter til å finansiere samfunnsgoder, landets sterke bilavhengighet og et desentralisert system der den enkelte delstat har et stort ansvar for utbygging og vedlikehold av et veisystem, som på mange måter er nasjonalt.

Da Eisenhower lanserte utbyggingsprogrammet for Interstates ble det innført en drivstoffavgift øremerket veiutbygging. Den har de holdt på siden, men den politiske viljen til å øke den i takt med økt kjøpekraft og inflasjon er nesten fraværende. Den er nå på 18 cent per gallon, og har vært uforandret siden 1993. Av alle, var Reagan en av dem som fikk den justert opp med 5 cent i 1982. Det er jo ganske betegnende at denne beslutningen kvalifiserer for å stå på listen over det «Sad Legacy of Ronald Reagan», riktignok fra det svært så ideologiske «free-market» instituttet, Mises Institute.

Med en slik manglende evne til å finansiere veiutbygging med føderale skatter, er det den enkelte stat som må trå til. Stat og lokale myndigheter står for ca. 75 % av infrastrukturutbygging og vedlikehold, ifølge Hamilton-rapporten. En slik arbeidsdeling virker uhensiktsmessig siden en del av gevinsten fra lokale prosjekter i et nasjonalt veisystem tilfaller andre stater.

Det er jo litt paradoksalt at billandet fremfor noen ikke klarer å prioriterer vei. Bilen er så viktig for folk flest at den ikke kan beskattes for å finansiere de veiene de er så avhengig av.

Jeg kunne stoppet her, men det er fristene å hoppe tilbake til start og antyde en helt annen historie. På de fleste områder er «godt nok» det beste valget. USA investerte massivt i vei på 50- og 60-tallet, og skapte et bilsamfunn som ingen før hadde sett. Veisystemene som nå imponerer i Shanghai, hadde USA for mange tiår siden. Fremvoksende økonomier kopierer amerikansk veibygging. Forskjellen er at amerikanerne gjorde det før klimaproblemet var noe problem, andre gjør det vel vitende om at de bygger for en ikke bærekraftig transportløsning.

Siden da har USAs skatteaversjonen skapt et veisystemet som mange steder er i skral forfatning, men kanskje er 30 år med lave vedlikeholdskostnader en fantastisk realisering av gevinstene til Eisenhowers store prosjekt. Veiene er dårligere, men gode nok, selv etter år med vedlikehold og nybygging på sparebluss.

Når USA neste gang skal lansere det store infrastrukturprosjektet, kan de tenke helt nytt, tilpasset ny teknologi og energiløsninger. De får nok verken Trump- eller Clintonnavnet hengende ved seg.

Da tror jeg det er på tide å stoppe.