Er den norske velferdsstaten truet av politisk ansvarlighet?

Den norske velferdsstaten er kjent for sine universelle velferdsordninger, og en tilnærmet gratis tilgang til et skattefinansiert helsevesen er en viktig del av den. Det beskytter mot store behandlingskostnader ved sykdom, den fordeler ressurser fra rike til fattige, og det skal gjøre oppfølging og behandling i sykehusene uavhengig av den enkeltes inntekt. Til tross for at et offentlig finansiert helsevesen har stor oppslutning i befolkningen, kommer den under press.

Hva er det som skulle true en velferdsordning med så høy oppslutning i befolkningen? Paradoksalt nok tror jeg velferdsstaten kan komme under press på grunn av den finanspolitiske «ansvarligheten» hos dem som ser på seg selv som dens fremste forsvarer.

Trusselen er ikke bare en aldrende befolkning og integrering av immigranter. Den kollektive, obligatoriske sosialforsikringen tåler ikke sterk ulikhet i tilgangen til de viktigste velferdsordningene. Det er lenge siden ambisjonsnivået ikke gikk lenger enn fattiglovene som skulle ta seg av de aller dårligst stilte i samfunnet.

Det er i stor grad rammene i statsbudsjettene som avgjør hvilken helsetjeneste vi møter: Bemanning og ventetid for utredning og behandling, hvilke behandlinger som tilbys og hvordan den enkelte pasient og pårørende følges opp.

Og hvordan har så politikerne prioritert på våre vegne? Helseutgiftenes andel av totalt konsum har de siste 10-15 årene ligget på 12-14 prosent, med en moderat stigende trend. Umiddelbart er det umulig å vite om det er for lavt eller høyt, men stabilt har det vært – og det i en periode med god reallønnsvekst. I samme 15-årsperiode har vi opplevd gjennomsnittlig kjøpekraftøkning på 30-40 prosent. Siden det er god grunn til å tro at helse er et «luksusgode», i den forstand at vi ønsker å bruke relativt mer på helse når vi blir rikere, mener mange at velferdsstaten ikke har levert den helsetjenesten befolkningen ønsker.

Økonomene Robert E. Hall og Charles I. Jones fra henholdsvis Stanford University og UC Berkeley utviklet en modell for å anslå hvor mye amerikanerne vil ønske å bruke på helsetjenester. Hovedresultatet var at selv det amerikanske helsesystemet, som er kjent for å bruke mye på helse, bruker for lite av inntektene på helsetjenester. Da de gjennomførte analysen, lå andel av konsum som gikk til både offentlig- og privatfinansierte helsetjenester på 16 prosent. Ifølge deres modell var det 5-6 prosentpoeng for lavt, og basert på moderate anslag på inntektsutvikling frem mot 20150 burde andelen stige opp mot 30 prosent.

Det er selvfølgelig stor usikkerhet knyttet til slike beregninger, men dersom det også i Norge, med sine 14 prosent, bevilges for lite ressurser til helsesektoren, må vi forvente en økende etterspørsel etter private helsetjenester og forsikringer. Og det er nettopp det vi ser. En halv million nordmenn har nå private forsikringer som tilbyr kortere ventetid og tilgang til ekspertise fra et nettverk av sykehus både i Norge og utlandet. Her er det ikke lenger snakk om uskyldige diagnoser som utredes og behandles med høyere komfortfaktor i det private. Selv pasienter med alvorlige kreftdiagnoser møter et annet behandlingsopplegg dersom de har god privat helseforsikring i Norge.

Slik det private helsemarkedet utvikler seg, tar det ikke lang tid før det går fra å være et lite supplement til å bli en mer fundamental del av norsk helsevesen. Og da har vi en situasjon som er ganske så forskjellig fra det som er velferdsstatens utgangspunkt.

Det er umulig å finne det rette nivået, men problemstillingen må ikke tildekkes av økonomenes hyppige påminnelse om at køer og rasjonering må aksepteres så lenge egenandelene til pasientene skal være lave. Selvsagt må vi akseptere det, men det er på ingen måte et argument mot å prioritere helse mer enn i dag.

Hvis den økonomiske veksten i samfunnet fortsetter og politikerne lar det offentlig finansierte helsetilbudet ligge på dagens relative nivå, vil strømmen av nye og kostbare behandlingsmuligheter fra en global helseindustri legge grunnlaget for en helseulikhet vi er uvant med i Norge.

Det er en positiv sammenheng mellom utdannings- og inntektnivå og helse (både tilgang til behandlinger og forventet levealder). Jo mer «ansvarlige» politikerne er, desto sterkere blir den sammenhengen fremover.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s