De neste par ukene vil landets universitets- og høyskolerektorer ønske velkommen til nye og forventningsfulle studenter. Det studentene kommer til å høre i immatrikuleringstalene er at utdanning og forskning er en viktig investering – ikke bare for deres egen personlige karriere, men for samfunnets fremtidige velstand. Derfor bruker staten over 30 milliarder på å finansiere universiteter og høyskoler i Norge. Uten kunnskapsutviklingen i UH-sektoren, ville vi hatt et fattigere samfunn. På mange måter. Det har rektorene selvfølgelig helt rett i, og det er dessuten aldeles ukontroversielt.

Norge har derfor økt bevilgningene til sektoren – gjennom hele finanskriseperioden som har plaget deler av Europa. I perioden 2009-2013 økte realverdien av bevilgningene til norske universiteter med 12 % – ifølge tall fra European University Association.

Hva så med andre deler av Europa? Krisen i Hellas får mye oppmerksomhet for tiden på grunn av problemene med å betale store avdrag. Innstramningspakkene er kraftige, og skaper nye kriser. En slik kriseskapt krise, er universitetskrisen. Kuttene i budsjettene til landets universiteter og høyskoler er kraftige. Dermed står de elendige statsfinansene og innsparingspakkene i fare for å ødelegge landets langsiktige evne til utvikling, innovasjon og læring.

Figuren nedenfor viser den reelle endringen (inflasjonsjustert) i de offentlige bevilgningene for et knippe land, fra 2009 til 2013.

Kilde: European University Association, Public Funding Observatory.

Greske universiteter måtte i 2013 klare seg med halverte budsjetter sammenlignet med 2009. I samme periode opplevde disse universitetene en vekst i studenttallet på 40.000. Et halvert budsjett på fem år er et krevende utgangspunkt for ta imot økte studentkull. Høsten 2013 måtte for eksempel rektoren ved Universitetet i Athen nærmest over natten klare seg med nesten 500 færre administrative stillinger.[1] Det utløste en tre måneders lang streik.

I tillegg til massive kutt i administrative heltidsstillinger og akademiske deltidsstillinger, samt reelle lønnskutt i størrelsesorden 20-30%, har greske universiteter gjennom den samme perioden hatt full ansettelsesstopp for professorer.

Selv om situasjonen er mest dramatisk i Hellas, viser figuren at også tilstanden på universitetene i Italia, Spania, Portugal og Irland har vært svært krevende.

Konsekvensene av denne utviklingen kan vi se av ansattlistene på universiteter i Norden. Rekrutteringsstillingene i Norge, både stipendiater og post-doc, mottar for tiden store søkerbunker fra Sør-Europa, og mange av dem ender opp med å få ansettelse. Det er hyggelig for oss, men for landene ved Middelhavet er det et trist uttrykk for kraftig nedbygging av deres egne universiteter. De kan det ta lang tid å bygge opp igjen.

Forskning og utdanning på universitetsnivå har noen kraftige selvforsterkende krefter. De beste forskerne ønsker å være der andre gode forskere holder til, og gode studenter søker seg gjerne til universiteter som er kjent for å ha mange andre gode studenter. Det gjør det krevende for nye universiteter å hevde seg i rennommékonkurransen. Hvis først det faglige rennomméet til et universitet svikter, kan skadevirkningene bli langvarige.

De som taper på dette på kort sikt, er dagens studenter og professorer. På lang sikt taper hele samfunnet – hvis da høyere utdanning og forskning er viktig for fremtidig velstand. Men det vet vi jo at den er.

[1] http://www.theguardian.com/world/2013/sep/25/austerity-measures-push-greek-universities-collapse

Bare ordet kan få folk til riste oppgitt på hodet. Det er en interessant øvelse å spørre folk hva de forbinder med legemiddelindustrien. Ikke så sjelden er folks umiddelbare assosiasjoner negative: Kynisk og kostbar påvirkning av leger som skriver ut medisiner vi ikke trenger, overprising av legemidler som stenger fattige ute fra viktig behandling, politisk påvirkning for å sikre rammebetingelser som tjener eierne.

Industrien opererer innenfor omfattende reguleringer av medisinsk, patentrettslig, markedsføringsmessig og økonomisk karakter. Dette er en industri der marked og politikk er flettet godt sammen. I større grad enn de i fleste andre markeder som domineres av private produsenter.

Det negative bildet av industrien står i sterk kontrast til dens bidrag til folkehelsen. Utvikling av legemidler har hatt sterk innvirkning på behandlingen av kreft, hjerte– og karlidelser, astma, depresjon og angst, leddgikt og HIV. Frank Lichtenberg ved Colombia Business School er en av flere som har dokumentert effekten av legemiddelinnovasjoner på dødelighet og funksjonsdyktighet.

Nylig kunne vi lese i Financial Times’ Big Read-serie om industriens massive forskningsinnsats for å utvikle effektive legemidler mot Alzheimer – en diagnose i kraftig vekst på grunn av aldrende befolkning. Investorenes tro på at et gjennombrudd vil bli belønnet med gode inntjeningsmarginer i et voksende marked er stor. Biotechselskapet Axovant Sciences gikk på børs i New York i juni i år, og fikk raskt en markedsverdi på opp mot 3 mrd. USD. Det eneste selskapet har i sin portefølje er et usikkert Alzheimer-legemiddel som de kjøpte rettighetene til av GlaxoSmithKline for 5 mill. USD.

To betingelser må falle på plass for at investorene skal puste lettet ut etter denne investeringen. For det første må utviklingen og testingen av produktet lykkes slik at myndighetene godkjenner det som et effektivt legemiddel mot utvikling av Alzheimer. For det andre må myndighetsorganer og helseforsikringsselskapene rundt omkring i verden ha betalingsvilje for legemidlet. Politikerne må akseptere priser som gir store løpende inntjeningsmarginer.

Og det bringer meg til saken i dette, og et tidligere, blogginnlegg: Hva skal egentlig legemidlene koste?

I motsetning til de fleste andre prisene i vår moderne økonomi, kommer ikke politikerne unna å ta stilling til det, på en eller annen måte. Det er ikke den enkleste oppgaven politikerne er gitt av de folkevalgte. I USA har politikerne i stor grad overlatt prisspørsmålet til markedet og forhandlinger mellom produsenter og innkjøpere – både private og offentlige. Mange vil hevde at det skyldes effektiv lobbyvirksomhet, som blant annet førte til at politikerne i 2003 ble det vedtatt en lov som utrolig nok forbød Medicare å forhandle legemiddelprisene under de offisielle listeprisene som selskapene opererte med.

Det er derfor ikke tilfeldig at USA har verdens høyeste legemiddelpriser. Langt høyere enn det vi i Norge betaler for de samme legemidlene, fra de samme produsentene.

Hvorfor er dette prisspørsmålet så krevende?

1. Helsegevinsten

Verdien av en legemiddelinnovasjon er vanskelig å vurdere, og ikke minst verdien av å gå fra en «gammel» behandling til en «ny» behandling. En ny og mer effektiv behandling vil kunne overta store deler av markedet til eldre legemidler. Dette gir en sterkere økonomisk belønning av innovasjon enn det som er samfunnsgevinsten av innovasjonen. Samfunnsgevinsten er basert på økningen i helsegevinsten, mens den private gevinsten til eierne av legemiddelselskapet i større grad vil være basert på hele helsegevinsten av å behandle den aktuelle diagnosen. Fagbegrepet «replacement-effekt» sikter til nettopp denne virkningen av en forbedringsinnovasjon.

2. Store samfunnsmessige kostnader ved for streng regulering

Det er ikke vanskelig å peke på forhold som tilsier at dette er en industri som kan tjene gode penger på nye legemidler som har en tvilsom samfunnsøkonomisk lønnsomhet, når pris og ekstra helseeffekt tas i betraktning. Det er nettopp grunnen til at industrien er underlagt sterk regulering av økonomisk- og markedsmessig karakter. Samtidig er den samfunnsmessige effekten av en for streng regulering potensielt svært stor. Uten investeringsvilje i legemiddelindustrien er det til syvende og sist pasientene og skattebetalerne som lider.

Her er industrien sårbar siden den i stor grad er internasjonal. Pasienter i hele verden vil kunne nyte godt av gjennombrudd, mens rammebetingelse i hvert enkelte land i seg selv ikke er viktige nok til å sikre god avkastning – med unntak av store økonomier som USA og Kina. Internasjonale avtaler og koordinert politikk vil være verdifullt, men i praksis ofte vanskelig.

3. Markedsbelønning vs. statlig finansiert forskning og utvikling

Legemiddelindustrien er helt avhengig av et tett samarbeid med helseforetak, både forskningsmiljøer, leger og pasientgrupper. Medisinsk forskning finansiert av myndighetene kan kobles til utvikling av legemidler som kommersialiseres. Jo større grad av offentlig finansiert forskning og utvikling av legemidler, desto mindre blir kravet til inntjeningsmarginer i markedet for å sikre lønnsomhet. På den måten kunne et press for lavere priser på innovative legemidler kunne forsvares med økt offentlig støtte til å bære utviklingskostnadene. Hvordan dette skal omsettes til en faktisk politikk for å sikre gode investeringsinsentiver er ikke en triviell oppgave.

Hva legemidlene skal koste, blir en stadig mer aktuell problemstilling i legemiddelinnovasjonsmotoren USA. Nå vedtar flere amerikanske stater lovverk som krever mer innsyn i prissettingen til legemiddelselskapene. Det er nye takter.

Selv om Norge er et behagelig lite land i denne sammenheng, bør vi ha en godt begrunnet politikk ovenfor en industri som på så mange områder er politisk.

Kommunevalget nærmer seg nok en gang, og når vi om noen uker nynner litt vemodig på «neste sommer» drar nok debatten seg til i ulike medier. Hva er det som blir debattert? Ikke idelogi. Det lar seg ikke debattere. Det som lar seg debattere derimot er hvilken effekt ideologisk begrunnede valg har på samfunnet. Det er jo en interessant debatt, men bevare meg vel så krevende.

Vi har forskere i inn- og utland som studerer hvordan konkurranseutsetting påvirker kvaliteten på helse- og omsorgstjenester. Finner de entydige konklusjoner? Nei. Det vil overraske meg om dette skyldes dårlig forskning. Jeg tror mer det er et uttrykk for at konkurranseutsetting av slike tjenester har en rekke effekter, der noen går i pluss og andre går i minus.

Da er det interessant at politiske partier kaster seg inn i valget med klare konklusjoner om effekten med standpunkter som har vært oppe til avstemming på landsmøtene. Venstresiden er gjennomgående negativ til konkurranseutsetting, mens høyresiden ofte er positive.

Venstresiden vil ikke at noen skal tjene penger på å gi bestemor omsorg. Her blir offentlig omsorg et virkemiddel for god kvalitet. For høyresiden er konkurranseutsetting, og mulighetene det gir for privat omsorg, et virkemiddel for akkurat det samme – god kvalitet.

Politikerne konkurrer ikke bare om velgerne, de ender ofte opp med å konkurrer om hvem som har avdekket hvordan samfunnet egentlig fungerer. Og det i en situasjon der forskerne ikke klarer å finne klare konklusjoner.

Bestemor på anbud

La oss starte med venstresidens argument om at privatisering gir lavere kvalitet. Til tross for politikernes styringsmuligheter som lovgiver, bevilger og skattlegger blir innbyggernes behovstilfredsstillelse i stor grad overlatt til private markeder. Produksjon av livsviktige goder som mat, legemidler og boliger er alle eksempler på aktiviteter med stort innslag av både private aktører og konkurranse. Til tross for at disse godene er helt avgjørende for befolkningens liv og helse er det liten debatt om behovet for statlig eller kommunal produksjon av disse.

Det ville være naivt å tro at det er av hensyn til befolkningens liv og helse at bakeren i Heggedal baker brød. Det å tjene til livets opphold og drive videre en familiebedrift ligger nok nærmere den egentlige grunnen til at duften av nybakte brød siver utover Heggedal ved 4-5 tiden på morgen.

Hvor godt kjenner vi egentlig kvaliteten på mange av de produktene og tjenestene vi bruker penger på – på selve kjøpstidspunktet? Produktene er ofte kompliserte, og med en kvalitet som ikke alltid er like lett måle.

Hva er det da som gjør at politikere og oss andre ikke ligger våkne om natten og lurer på om det vil bli kjørt ut nok brød til Oslobefolkningen, eller om de vil få effektive legemidler på nærmeste apotek dersom de skulle bli syke? Det skyldes at vi stoler på tilstedeværelsen av en kombinasjon av lover og eiernes ønske om å «drive butikk». I Norge går dette så bra at vi ikke tenker over det. Vi tar det for gitt, og takk og pris for det.

Politisk styring og direkte kontroll er viktig i mange sektorer, og kanskje er eldreomsorgen et eksempel på det. Men det følger ikke av det at aktiviteten må foregå i kommunal regi. Det er ikke politikerne selv som overtar selve tjenesteytingen dersom den blir kommunal. Det er fremdeles hjelpepleiere, leger og sykepleiere som skal utføre oppgavene. Det er bare dersom kontrollen av disse er lettere når de er organisert innenfor kommunale driftsenheter at kontrollbehovet er et argument for kommunalt eierskap.

Med anstrengt kommuneøkonomi og tilhørende behov stram budsjettstyring av de underliggende aktivitetsområdene, er det ikke opplagt at de ansattes prioriteringer er sammenfallende de pleietrengendes behov.

Kommuner som har benyttet konkurranseutsetting påpeker ofte at det er krevende å innta innkjøper- og kontrollfunksjonen. Det kan godt være at konkurranseutsettingen på denne måten synliggjør kontrollfunksjoner som ikke ble prioritert i tilstrekkelig grad da produksjonen foregikk i egen regi.

Konkurranse på kvalitet

Høyresiden vil nok si seg enig i en slik markedsmessig ufarliggjøringen av eldreomsorgen. De sier at det nettopp er konkurransen, sammen med politisk styring, som skal bidra til kvalitetsheving innenfor sektoren.

Prinsippet er enkelt. På kort sikt kan det være inntjeningsmuligheter knyttet til å senke kvaliteten gjennom f.eks. redusert bemanning, men som i andre markeder unngår vi kvalitetskollaps fordi bedriftene har et ønske om å bli værende i markedet og fordi kundene (i dette tilfellet kommunen som kjøper) stiller krav i forkant og kontrollere i etterkant. En måte å sikre fremtidig inntjening skal være å satse på kvalitet.

Selv om dette markedsprinsippet er alminnelig akseptert, må prinsippets gyldighet i eldreomsorgen kvalifiseres. Her strekker rett og slett ikke analogien til brødmarkedet til. Skal konkurranseutsetting føre til kvalitetsforbedringer, må konkurransen virke, og skal konkurransen virke må nye aktører kunne etablere seg.

Det kan være flere forhold som kan skape problemer her. Dersom det er knapphet på pleiepersonell, kan nye aktører få problemer med å etablere seg. Ofte vil nye aktører måtte overta deler av bemanning til den tidligere aktøren. Dermed vil ressursene som en eksisterende omsorgsbedrift bruker på kvalitetsheving kommer konkurrentene til gode – de ansatte tar med seg kvaliteten inn i den nye bedriften. Dette svekker den markedsmessige belønningen av kvalitet.

Skal konkurransen fungere må heller ikke kostnadene ved å bytte leverandør være for store. Innen eldreomsorgen har det vært bekymringer knyttet til de pleietrengendes opplevelse av møtet med nye tjenesteleverandører. For de eldre medfører nye leverandører nye rutiner og dels også nye mennesker.

Hva er spesielt?

Politiske partier er selvfølgelig i sin fulle rett til å innta standpunkter som ikke gis begrunnelser utover det ideologiske. Dersom de derimot har som intensjon å begrunne sine standpunkter med henvisning til hvordan samfunnet «egentlig» fungerer, synes jeg ikke de har lyktes.

Kjernespørsmålet må være å finne frem til hva som er spesielt med eldreomsorgen. Det å henvise til at dette er en for viktig og komplisert tjeneste til at det skal kunne overlates til kapitalkrefter gjør oss ikke klokere. Mange private bedrifter vil hevde seg godt i kampen om å fremskaffe livsviktige og kompliserte produkter og tjenester.

Vi kommer heller ikke så langt ved å peke på at konkurranse som en samfunnsinstitusjon kan fremme kvalitet. For å komme videre må det i tillegg argumenteres for at konkurransen faktiske vil fungere i et offentlig styrt omsorgsmarked.

Politikerne har ikke grunnlag for å konkludere bastant her, og jeg er heller ikke sikker på at ønsker å vite. Akkurat det synes jeg professor Øyvind Østerud formulerte godt i Aftenposten 17. juni:

«Problemet er i og for seg ikke programmene, men hvor immune frontpersoner er mot kritikk og etterprøving, hvor søvngjengeraktig de samme feilene blir gjentatt, blokkeringen av vilje til å lære av erfaring.

Bak ligger nok en ideologisk tenkemåte»

En klassisk definisjon av ideologi jeg liker godt, er at ideologi er særinteresser fremstilt som allmenninteresser.[…]»

Mandag 15. juni er det annonsert politisk streik mot jernbanereformen. Ansatte i NSB, Flytoget og Jernbaneverket streiker mot regjeringens ønske om å konkurranseutsette retten til å drive togtransport på ulike strekninger. Det er ikke snakk om uregulert konkurranse der togselskapene skal konkurrere i markedet om passasjerene. Det er en høyst sivilisert konkurranse om retten til å drive passasjertransport i ulike geografiske områder, på den skinnegangen som Jernbaneverket i dag har ansvaret for. I Stortingsmeldingen som regjeringen nylig la frem er det formulert slik:

Det selskapet som vinner denne konkurransen «om sporet» får rett og plikt til å levere det fastsatte rutetilbudet. Trafikkavtalen skal videre inneholde bestemmelser om takstregulering, betaling, rapportering, håndtering av eventuelle endringer, belønnings- og sanksjonsmekanismer mv.

Motstanderne av en slik konkurransereform setter merkelappen New Public Management på politikken, med henvisning til reformbølgen som Thatcher startet på 1980-tallet med både privatisering og innføring av markedslignende styringsmodeller i offentlig sektor.

Det er fascinerende misvisende å karakterisere jernbanereformen som et eksempel på New Public Management. Vi kan hoppe helt tilbake til England i 1859 og finner der en artikkel i Journal of the Statistical Society of London som inneholder formuleringer som nærmest er identiske med det byråkratene i Samferdselsdepartementet er sitert med ovenfor:

«…I proposed, as an administrative principle, competition “for the field,” that is to say, that the whole field of service should be put up on behalf of the public for competition, – on the only condition on which efficiency, as well as the utmost cheapness, was practicable…”

Dette skrev altså Edwin Chadwick på 1850-tallet I London. Men hvilke tjenester hadde han i tankene? Tro det eller ei, jernbanetransport.

Nå ble ikke dette anbefalt av Chadwick som en overgang fra et monopol slik NSB har på skinnene i dagens Norge. Tvert imot, i England var det på den tiden jernbaneboom med sterk privat investeringslyst som skapte en rekke konkurrerende togselskaper med egen skinnegang i ulike bredder og fasonger. Mellom flere av byene gikk det parallelle skinneganger eid av ulike selskaper.

En slik jernbanestruktur skapte ineffektivitet, med høye kostnader per passasjer, høye billettpriser, og mange ulykker. Store parallelle infrastrukturinvesteringer er en svært kostbar form for konkurranse som rammer passasjerene.

Hvordan gikk med forslaget til Chadwick? Det ble omfavnet av offentlige byråkrater, men møtte sterk motstand hos jernbaneinvestorer. Investorene hadde politisk innflytelse, og reformene lot vente på seg. Trolig noe frustrert kunne Chadwick se at Frankrike nøt godt av en konkurranse om sporene fremfor mellom sporene. På imponerende dokumenterte han hva engelskmennene gikk glipp av. Det gjorde han ved å sammenstille statistikk for kostnader, billettpriser, antall ulykker og avkastning for aksjonærene i flere europeiske land. Der fremgår det klart at England skiller seg ut i svært negativ retning. Togtransport i Frankrike var på den tiden 7 ganger mindre risikabelt enn i England, og kostnadene per mile var 60 % høyere i England.

Det frynsete jernbaneryktet til dagens Storbritannia har dype historiske røtter, og skyldes kanskje at Parliamentet ikke lyttet til Chadwicks råd på 1850-tallet. Det samme råd som Solvik-Olsen bringer til Stortinget 15. juni 2015.

Kilde: Edwin Chadwick (1859): Results of Different Principles of Legislation and Administration in Europe: of Competition for the Fiel, as Compared with Competition within the Field, of Service. Journal of the Statistical Society of London.

De umiddelbare assosiasjonene ordet «kostnadskontroll» gir er nok positive for de aller fleste av oss. Vi innser at kontroll over kostnadene er nødvendig, enten det gjelder egen privatøkonomi eller bedriftenes regnskaper, selv om det kan smerte aldri så mye.

På et område har imidlertid ordet fått en helt spesiell status, og det er i helsesektoren. I helsepolitiske diskusjoner er utfordringene med å kontrollere kostnadene et kjærkomment tema. Slike diskusjoner kan ta flere retninger, men ofte er det tilgangen til stadig nye, kostbare behandlingsmuligheter og legemidler som får oppmerksomhet.

Hvorfor dette sterke behovet på å begrense kostnadene akkurat i helsesektoren? Vi ser ikke tilsvarende bekymringer for kostnadsveksten i restaurantbransjen, kjøpesenterbransjen, eller oljenæringen for den saks skyld. Hvorfor ikke? Aktivitetene i disse sektoren er markedsbaserte, og kundene må stort sett selv betale for kostnadsveksten. I helsesektoren er det annerledes. Pasientene skjermes for kostnadene ved behandling hvis sykdommen inntreffer. Det er fornuftig, og heldigvis ukontroversielt.

Dermed oppstår også problemet med kostnadskontroll. Et offentlig finansiert helsevesen må ha køer, og si nei til noen typer kostbare behandlinger. Det skaper store utfordringer for både politikerne og helseledere. Hvordan skal helsesektoren dimensjoneres? Bruker vi for mye – eller for lite – på helsesektoren i dag? Er køene et uttrykk for nødvendig kostnadskontroll, eller er det mer et uttrykk for at helsesektoren kan organiseres på en bedre måte?

Historisk statistikk kan gjøre oss fartsblinde. I 1970 var bruttoprodukt for helse- og sosialtjenester per innbygger på 7.600 kroner (i 2014-verdi). I 2014 var det økonomiske aktivitetsnivået per innbygger økt til 57.500 kroner. Deri ligger effekten av tilgang på moderne behandlings- og diagnostikkteknologi – ikke minst innenfor kreft- og hjertemedisin. Jeg tror få i Norge i dag ville valgt 1970-tallets helsetilbud mot at de fikk 50.000 kroner. Hva er produksjonsverdien i helsesektoren om 15 år? Sannsynligvis lagt høyere enn i dag.

Til tross for et offentlig finansiert helsevesen i kraftig vekst over flere tiår, har etterspørselen etter private behandlingsforsikringer skutt i været. På er par år har antall personer med private helseforsikringer dekket av arbeidsgivere blitt fordoblet, og var i 2014 kommet opp i 400.000 personer. 15 % av arbeidstakerne har nå en slik forsikring.

Gevinsten ved å tegne en privat forsikring er at vedkommende får rask behandling der «standardpakken» i den offentlige helsesektoren har lengre ventetider.

Hva sier dette om «standardpakken»? Her er to litt ulike forklaringer, en knyttet til etterspørselssiden og en knyttet til tilbudssiden. Begge taler for heve kvaliteten på standardpakken:

1. Økonomisk vekst og lav arbeidsledighet kan ha økt både bedriftenes og de ansattes betalingsvilje for å unngå å behandlingskø. Dermed er etterspørselen skapt.
2. Finansnæringen har oppdaget et udekket behov i deler av befolkningen, skapt av den offentlige standardpakken. Over en relativt kort periode har finansaktørene etablert og markedsført et nytt tilbud.

Hvis forklaringen er å finne i realinntektsveksten (etterspørselen), er det mye som taler for at standardpakken i det offentlige har sakket akterut, og det mer enn vi faktisk ønsker. Det vil generelt være større betalingsvilje (også over skatteseddelen) for å få raskere og bedre behandling enn før.

Hvis forklaringen er at aktørene har «sett noe» som har ligget der en lengre stund, hvorfor skulle det tilsi at standardpakken i det offentlige skal gjøres bedre av den grunn? Det er et par fordelingsargumenter for det. For det første vil det private tilbudet isolert sett skape helseulikhet mellom de med og de uten slik forsikring. Hvis vi misliker inntektsskapt helseulikhet i samfunnet, bør vi redusere denne formen for ulikhet ved å heve kvaliteten på det offentlige tilbudet. For det andre kan den private løsningen trekke behandlingskapasitet ut av dagens offentlige tilbud, slik at ventetiden her blir ytterligere forlenget. Det tilsier at vi øker ressursbruken i det offentlige for å hindre at behandlingstilbudet her svekkes.

Det private forsikringsmarkedet er et nyttig supplement til det offentlige helsetilbud, men det vil nok alltid føle seg truet av helsepolitikerne. Ikke nødvendigvis fordi private løsninger kan oppleve politisk motvind fra venstresiden, men fordi markedet gir verdifull informasjon om hvor det offentlige tilbudet bør styrkes. Er det noe markeder er gode til, er det å fremskaffe informasjon. Enten vi liker den eller ikke.