Offentlige helsepakker og privat oppgradering

De umiddelbare assosiasjonene ordet «kostnadskontroll» gir er nok positive for de aller fleste av oss. Vi innser at kontroll over kostnadene er nødvendig, enten det gjelder egen privatøkonomi eller bedriftenes regnskaper, selv om det kan smerte aldri så mye.

På et område har imidlertid ordet fått en helt spesiell status, og det er i helsesektoren. I helsepolitiske diskusjoner er utfordringene med å kontrollere kostnadene et kjærkomment tema. Slike diskusjoner kan ta flere retninger, men ofte er det tilgangen til stadig nye, kostbare behandlingsmuligheter og legemidler som får oppmerksomhet.

Hvorfor dette sterke behovet på å begrense kostnadene akkurat i helsesektoren? Vi ser ikke tilsvarende bekymringer for kostnadsveksten i restaurantbransjen, kjøpesenterbransjen, eller oljenæringen for den saks skyld. Hvorfor ikke? Aktivitetene i disse sektoren er markedsbaserte, og kundene må stort sett selv betale for kostnadsveksten. I helsesektoren er det annerledes. Pasientene skjermes for kostnadene ved behandling hvis sykdommen inntreffer. Det er fornuftig, og heldigvis ukontroversielt.

Dermed oppstår også problemet med kostnadskontroll. Et offentlig finansiert helsevesen må ha køer, og si nei til noen typer kostbare behandlinger. Det skaper store utfordringer for både politikerne og helseledere. Hvordan skal helsesektoren dimensjoneres? Bruker vi for mye – eller for lite – på helsesektoren i dag? Er køene et uttrykk for nødvendig kostnadskontroll, eller er det mer et uttrykk for at helsesektoren kan organiseres på en bedre måte?

Historisk statistikk kan gjøre oss fartsblinde. I 1970 var bruttoprodukt for helse- og sosialtjenester per innbygger på 7.600 kroner (i 2014-verdi). I 2014 var det økonomiske aktivitetsnivået per innbygger økt til 57.500 kroner. Deri ligger effekten av tilgang på moderne behandlings- og diagnostikkteknologi – ikke minst innenfor kreft- og hjertemedisin. Jeg tror få i Norge i dag ville valgt 1970-tallets helsetilbud mot at de fikk 50.000 kroner. Hva er produksjonsverdien i helsesektoren om 15 år? Sannsynligvis lagt høyere enn i dag.

Til tross for et offentlig finansiert helsevesen i kraftig vekst over flere tiår, har etterspørselen etter private behandlingsforsikringer skutt i været. På er par år har antall personer med private helseforsikringer dekket av arbeidsgivere blitt fordoblet, og var i 2014 kommet opp i 400.000 personer. 15 % av arbeidstakerne har nå en slik forsikring.

Gevinsten ved å tegne en privat forsikring er at vedkommende får rask behandling der «standardpakken» i den offentlige helsesektoren har lengre ventetider.

Hva sier dette om «standardpakken»? Her er to litt ulike forklaringer, en knyttet til etterspørselssiden og en knyttet til tilbudssiden. Begge taler for heve kvaliteten på standardpakken:

  1. Økonomisk vekst og lav arbeidsledighet kan ha økt både bedriftenes og de ansattes betalingsvilje for å unngå å behandlingskø. Dermed er etterspørselen skapt.
  2. Finansnæringen har oppdaget et udekket behov i deler av befolkningen, skapt av den offentlige standardpakken. Over en relativt kort periode har finansaktørene etablert og markedsført et nytt tilbud.

Hvis forklaringen er å finne i realinntektsveksten (etterspørselen), er det mye som taler for at standardpakken i det offentlige har sakket akterut, og det mer enn vi faktisk ønsker. Det vil generelt være større betalingsvilje (også over skatteseddelen) for å få raskere og bedre behandling enn før.

Hvis forklaringen er at aktørene har «sett noe» som har ligget der en lengre stund, hvorfor skulle det tilsi at standardpakken i det offentlige skal gjøres bedre av den grunn? Det er et par fordelingsargumenter for det. For det første vil det private tilbudet isolert sett skape helseulikhet mellom de med og de uten slik forsikring. Hvis vi misliker inntektsskapt helseulikhet i samfunnet, bør vi redusere denne formen for ulikhet ved å heve kvaliteten på det offentlige tilbudet. For det andre kan den private løsningen trekke behandlingskapasitet ut av dagens offentlige tilbud, slik at ventetiden her blir ytterligere forlenget. Det tilsier at vi øker ressursbruken i det offentlige for å hindre at behandlingstilbudet her svekkes.

Det private forsikringsmarkedet er et nyttig supplement til det offentlige helsetilbud, men det vil nok alltid føle seg truet av helsepolitikerne. Ikke nødvendigvis fordi private løsninger kan oppleve politisk motvind fra venstresiden, men fordi markedet gir verdifull informasjon om hvor det offentlige tilbudet bør styrkes. Er det noe markeder er gode til, er det å fremskaffe informasjon. Enten vi liker den eller ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s