Bare ordet kan få folk til riste oppgitt på hodet. Det er en interessant øvelse å spørre folk hva de forbinder med legemiddelindustrien. Ikke så sjelden er folks umiddelbare assosiasjoner negative: Kynisk og kostbar påvirkning av leger som skriver ut medisiner vi ikke trenger, overprising av legemidler som stenger fattige ute fra viktig behandling, politisk påvirkning for å sikre rammebetingelser som tjener eierne.

Industrien opererer innenfor omfattende reguleringer av medisinsk, patentrettslig, markedsføringsmessig og økonomisk karakter. Dette er en industri der marked og politikk er flettet godt sammen. I større grad enn de i fleste andre markeder som domineres av private produsenter.

Det negative bildet av industrien står i sterk kontrast til dens bidrag til folkehelsen. Utvikling av legemidler har hatt sterk innvirkning på behandlingen av kreft, hjerte– og karlidelser, astma, depresjon og angst, leddgikt og HIV. Frank Lichtenberg ved Colombia Business School er en av flere som har dokumentert effekten av legemiddelinnovasjoner på dødelighet og funksjonsdyktighet.

Nylig kunne vi lese i Financial Times’ Big Read-serie om industriens massive forskningsinnsats for å utvikle effektive legemidler mot Alzheimer – en diagnose i kraftig vekst på grunn av aldrende befolkning. Investorenes tro på at et gjennombrudd vil bli belønnet med gode inntjeningsmarginer i et voksende marked er stor. Biotechselskapet Axovant Sciences gikk på børs i New York i juni i år, og fikk raskt en markedsverdi på opp mot 3 mrd. USD. Det eneste selskapet har i sin portefølje er et usikkert Alzheimer-legemiddel som de kjøpte rettighetene til av GlaxoSmithKline for 5 mill. USD.

To betingelser må falle på plass for at investorene skal puste lettet ut etter denne investeringen. For det første må utviklingen og testingen av produktet lykkes slik at myndighetene godkjenner det som et effektivt legemiddel mot utvikling av Alzheimer. For det andre må myndighetsorganer og helseforsikringsselskapene rundt omkring i verden ha betalingsvilje for legemidlet. Politikerne må akseptere priser som gir store løpende inntjeningsmarginer.

Og det bringer meg til saken i dette, og et tidligere, blogginnlegg: Hva skal egentlig legemidlene koste?

I motsetning til de fleste andre prisene i vår moderne økonomi, kommer ikke politikerne unna å ta stilling til det, på en eller annen måte. Det er ikke den enkleste oppgaven politikerne er gitt av de folkevalgte. I USA har politikerne i stor grad overlatt prisspørsmålet til markedet og forhandlinger mellom produsenter og innkjøpere – både private og offentlige. Mange vil hevde at det skyldes effektiv lobbyvirksomhet, som blant annet førte til at politikerne i 2003 ble det vedtatt en lov som utrolig nok forbød Medicare å forhandle legemiddelprisene under de offisielle listeprisene som selskapene opererte med.

Det er derfor ikke tilfeldig at USA har verdens høyeste legemiddelpriser. Langt høyere enn det vi i Norge betaler for de samme legemidlene, fra de samme produsentene.

Hvorfor er dette prisspørsmålet så krevende?

1. Helsegevinsten

Verdien av en legemiddelinnovasjon er vanskelig å vurdere, og ikke minst verdien av å gå fra en «gammel» behandling til en «ny» behandling. En ny og mer effektiv behandling vil kunne overta store deler av markedet til eldre legemidler. Dette gir en sterkere økonomisk belønning av innovasjon enn det som er samfunnsgevinsten av innovasjonen. Samfunnsgevinsten er basert på økningen i helsegevinsten, mens den private gevinsten til eierne av legemiddelselskapet i større grad vil være basert på hele helsegevinsten av å behandle den aktuelle diagnosen. Fagbegrepet «replacement-effekt» sikter til nettopp denne virkningen av en forbedringsinnovasjon.

2. Store samfunnsmessige kostnader ved for streng regulering

Det er ikke vanskelig å peke på forhold som tilsier at dette er en industri som kan tjene gode penger på nye legemidler som har en tvilsom samfunnsøkonomisk lønnsomhet, når pris og ekstra helseeffekt tas i betraktning. Det er nettopp grunnen til at industrien er underlagt sterk regulering av økonomisk- og markedsmessig karakter. Samtidig er den samfunnsmessige effekten av en for streng regulering potensielt svært stor. Uten investeringsvilje i legemiddelindustrien er det til syvende og sist pasientene og skattebetalerne som lider.

Her er industrien sårbar siden den i stor grad er internasjonal. Pasienter i hele verden vil kunne nyte godt av gjennombrudd, mens rammebetingelse i hvert enkelte land i seg selv ikke er viktige nok til å sikre god avkastning – med unntak av store økonomier som USA og Kina. Internasjonale avtaler og koordinert politikk vil være verdifullt, men i praksis ofte vanskelig.

3. Markedsbelønning vs. statlig finansiert forskning og utvikling

Legemiddelindustrien er helt avhengig av et tett samarbeid med helseforetak, både forskningsmiljøer, leger og pasientgrupper. Medisinsk forskning finansiert av myndighetene kan kobles til utvikling av legemidler som kommersialiseres. Jo større grad av offentlig finansiert forskning og utvikling av legemidler, desto mindre blir kravet til inntjeningsmarginer i markedet for å sikre lønnsomhet. På den måten kunne et press for lavere priser på innovative legemidler kunne forsvares med økt offentlig støtte til å bære utviklingskostnadene. Hvordan dette skal omsettes til en faktisk politikk for å sikre gode investeringsinsentiver er ikke en triviell oppgave.

Hva legemidlene skal koste, blir en stadig mer aktuell problemstilling i legemiddelinnovasjonsmotoren USA. Nå vedtar flere amerikanske stater lovverk som krever mer innsyn i prissettingen til legemiddelselskapene. Det er nye takter.

Selv om Norge er et behagelig lite land i denne sammenheng, bør vi ha en godt begrunnet politikk ovenfor en industri som på så mange områder er politisk.