De neste par ukene vil landets universitets- og høyskolerektorer ønske velkommen til nye og forventningsfulle studenter. Det studentene kommer til å høre i immatrikuleringstalene er at utdanning og forskning er en viktig investering – ikke bare for deres egen personlige karriere, men for samfunnets fremtidige velstand. Derfor bruker staten over 30 milliarder på å finansiere universiteter og høyskoler i Norge. Uten kunnskapsutviklingen i UH-sektoren, ville vi hatt et fattigere samfunn. På mange måter. Det har rektorene selvfølgelig helt rett i, og det er dessuten aldeles ukontroversielt.

Norge har derfor økt bevilgningene til sektoren – gjennom hele finanskriseperioden som har plaget deler av Europa. I perioden 2009-2013 økte realverdien av bevilgningene til norske universiteter med 12 % – ifølge tall fra European University Association.

Hva så med andre deler av Europa? Krisen i Hellas får mye oppmerksomhet for tiden på grunn av problemene med å betale store avdrag. Innstramningspakkene er kraftige, og skaper nye kriser. En slik kriseskapt krise, er universitetskrisen. Kuttene i budsjettene til landets universiteter og høyskoler er kraftige. Dermed står de elendige statsfinansene og innsparingspakkene i fare for å ødelegge landets langsiktige evne til utvikling, innovasjon og læring.

Figuren nedenfor viser den reelle endringen (inflasjonsjustert) i de offentlige bevilgningene for et knippe land, fra 2009 til 2013.

Kilde: European University Association, Public Funding Observatory.

Greske universiteter måtte i 2013 klare seg med halverte budsjetter sammenlignet med 2009. I samme periode opplevde disse universitetene en vekst i studenttallet på 40.000. Et halvert budsjett på fem år er et krevende utgangspunkt for ta imot økte studentkull. Høsten 2013 måtte for eksempel rektoren ved Universitetet i Athen nærmest over natten klare seg med nesten 500 færre administrative stillinger.[1] Det utløste en tre måneders lang streik.

I tillegg til massive kutt i administrative heltidsstillinger og akademiske deltidsstillinger, samt reelle lønnskutt i størrelsesorden 20-30%, har greske universiteter gjennom den samme perioden hatt full ansettelsesstopp for professorer.

Selv om situasjonen er mest dramatisk i Hellas, viser figuren at også tilstanden på universitetene i Italia, Spania, Portugal og Irland har vært svært krevende.

Konsekvensene av denne utviklingen kan vi se av ansattlistene på universiteter i Norden. Rekrutteringsstillingene i Norge, både stipendiater og post-doc, mottar for tiden store søkerbunker fra Sør-Europa, og mange av dem ender opp med å få ansettelse. Det er hyggelig for oss, men for landene ved Middelhavet er det et trist uttrykk for kraftig nedbygging av deres egne universiteter. De kan det ta lang tid å bygge opp igjen.

Forskning og utdanning på universitetsnivå har noen kraftige selvforsterkende krefter. De beste forskerne ønsker å være der andre gode forskere holder til, og gode studenter søker seg gjerne til universiteter som er kjent for å ha mange andre gode studenter. Det gjør det krevende for nye universiteter å hevde seg i rennommékonkurransen. Hvis først det faglige rennomméet til et universitet svikter, kan skadevirkningene bli langvarige.

De som taper på dette på kort sikt, er dagens studenter og professorer. På lang sikt taper hele samfunnet – hvis da høyere utdanning og forskning er viktig for fremtidig velstand. Men det vet vi jo at den er.

[1] http://www.theguardian.com/world/2013/sep/25/austerity-measures-push-greek-universities-collapse