Politisk verdsetting av næringslivet

Hva er verdien av et velfungerende privat næringsliv, og vet egentlig våre politikere hva den består av? I Aftenposten påsto Kristin Clemet nylig at alle vet hvorfor vi har en offentlig sektor som tar seg av helse, forsvar, utdanning og infrastruktur, men i likhet med vår næringsminister, stiller hun seg mer tvilende til politikernes innsikt i verdien av det private næringslivet. Jeg tror Rød-Isaksen og Clemet har helt rett, men jeg synes det er et forståelig og uproblematisk kjennetegn ved politikerne.

 

Politikere kan snakke lett og ledig om verdien av den nye motorveien som får oss både raskere og tryggere frem, om viktigheten av det lokale barnehagetilbudet og en god eldreomsorg – alt finansiert over statlige og kommunale budsjetter. Verre blir det når de samme politikerne skal forklare verdien av det private næringslivet. Da blir det vanskeligere å være presis, og ofte slår argumentene salto.

 

Saltoen ender ikke alltid godt, som for eksempel når man begynner å snakke om arbeidsplasser. Det å skape arbeidsplasser er ikke et mål i seg selv, verken i offentlig eller privat sektor. Likevel er det en forskjell i hvordan sysselsetting i offentlig og privat sektor omtales. Hvis sysselsettingen i en offentlig virksomhet øker, blir vi bekymret for ineffektivitet. Hvis en privat virksomhet ansetter flere, «skaper vi arbeidsplasser».

 

Denne forskjellen er ikke så merkelig. I private markeder tar vi beslutningene selv. Det lengste vi strekker oss, er å kjøpe noen råd fra private rådgivere (alt fra tannleger til strategikonsulenter), men beslutningene tar vi selv. Vi vil ha oss frabedt politikere som skal fortelle oss hvor høyt eller lavt vi skal verdsette tjenester og produkter som tilbys i privat sektor. Her spriker interessene hos innbyggerne. Noen får gåsehud av å se en Tesla, andre får svettetokter. Mye verdifullt i privat sektor vedgår bare noen få av oss, mens det meste i offentlig sektor vedgår alle. Det er rett og slett derfor privat næringsliv bør være privat.

 

Selv om vi ikke vil at politikerne skal være eksperter på våre vegne når private bedrifter vurderer å ekspandere eller nedbemanne, må de ikke melde seg helt ut. Politikerne må for eksempel forstå at også private bedrifter kan overleve selv om de verken er innovative eller kostnadsbevisste. For noen private bedrifter kan det faktisk være lettere å sende regningen videre til kundene enn det er for en offentlig virksomhet å sende den videre til skattebetalerne. De omtales ofte som monopolister. Vi trenger politikere som forstår at i noen markeder er det gode vekstforhold for monopolister, og som møter disse med en passende dose reguleringer – enten i form av konkurranselovgivning eller sektorregulering.

 

Sysselsetting er selvsagt en god ting, og vi ønsker alle tilhørigheten i samfunnet som følger med en jobb. Det er et svært viktig frynsegode. Verdien av disse arbeidsplassene er imidlertid helt vesentlig. Derfor er det bra at politikerne er mer kunnskapsrike om verdien av ulike offentlige virksomheter enn av de enkelte delene av privat næringsliv. Det er tross alt de samme politikerne som skal bestemme hvor store helse- og samferdselsbudsjetter vi skal ha. Politikerne er valgt til å representere våre interesser som pasienter, som foreldre med barn i skolealder, som bedriftseier som transporterer varer på norske veier, eller som dagpendler inn og ut av Oslo. De tar beslutninger på innbyggernes vegne i slike viktige verdispørsmål – og vi ønsker at de gjør det. Da bør politikerne også ha god forståelse av hvordan disse verdsettes, og kommunisere dette på en måte som tydeliggjør politiske skillelinjer.

 

Når private bedrifter levere velferdstjenester for det offentlige, blir oppgaven enda med krevende for de som forvalter våre skattepenger. Ikke bare må de ta stillingen til betalingsviljen på våre vegne, de må også være gode forhandlere og innkjøpere. Gode innkjøpere ønsker lav pris, høy kvalitet og forslag til nye og bedre tjenester. Det er derfor betryggende at politikerne er skeptiske til profitt som private bedrifter tjener på å levere velferdstjenester. Det er like naturlig som at private bedrifter legger press på prisene hos sine underleverandører.

 

Alt har imidlertid sin pris. Legger det for mye vekt på prisen, vil både kvalitet og tjenesteinnovasjon utebli. Begrepet «velferdsprofitører» er ikke et godt navn på forhandlingsmotparten. Jeg foretrekker det mer nøytrale navnet «velferdsleverandør». Profitt er ikke et problem i seg selv, heller ikke når staten eller kommunene betaler. Det er når profitten skyldes dårlig konkurransegrunnlag og svak konkurranse, med tilhørende høy pris og lav kvalitet, at vi har et problem. Verdien av private velferdsleverandører avhenger av anskaffelsesprosessene som gjennomføres med politikernes velsignelse. Frykter man at velferdsleverandørene blir uregjerlige monopolister, kan produksjon i offentlig egenregi være et bedre, om enn ikke et fullkomment, alternativ. Den frykten er ikke tilfeldig fordelt i norsk politikk – pussig nok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s