For et år siden skrev BI-kollega Christian Riis og jeg i Dagens Medisin om hvorfor det bør tenkes nytt om legemiddelpriser og forhandlinger med industrien, og i et foredrag på Sykehusinnkjøp sin første store dialogkonferanse 6. og 7. mars i år minnet jeg meg selv og tilhørerne på hvorfor. Kostnadsstrukturen for legemiddelprodusentene har mange likehetstrekk med det vi finner i selskaper som leverer infrastrukturtjenester som telefoni, strømmetjenester og eldistribusjon. Store faste og ugjenkallelige kostnader og nesten neglisjerbare løpende produksjonskostnader.

Denne likheten finner vi ikke igjen i måten tjenestene og produktene prises på. Noen grunner til det er åpenbare (reklamefinansiering), mens andre er det ikke. Tenk hvis Netflix heller valgte å skaffe alle sine inntekter gjennom betaling per episode kundene strømmer. Det hadde neppe blitt den store suksessen.

Hva så med legemidler? Legemiddelselskapene og forhandlingsmotparten har valgt å beholde det vi innenfor andre bransjer med samme kostnadsstruktur ville kalt en verdiødeleggende prisstruktur. All inntekt kommer gjennom en fast pris per solgte pakning, til tross for at kostnadene ved å produsere «pillene» som ligger i disse pakningene er svært lave sammenlignet med det det kostet å utvikle legemidlet og dokumentere effekten.

Et bedre alternativ kan være å forhandle om et fast beløp som staten betaler legemiddelprodusenten for å gjøre legemidlet tilgjengelig til en lav pris, som kun skal dekke de variable produksjonskostnadene. Da ville leger og beslutningstakerne i sykehusene kunne foreta budsjettmessige prioriteringer som ikke står i veien for å realisere helseverdien av et legemiddel som allerede er utviklet.

Hvis all bruk av legemidler i Norge, både fra resepter og sykehusbehandling, er upåvirket av legemiddelprisen er det ingen grunn til å stresse med å endre dagens praksis. Det er en påstand som det ikke er helt enkelt å avkrefte eller bekrefte. Jeg tror imidlertid beslutningene også her i Norge er prisfølsomme. Når det besluttes hvilke pasientgrupper som skal ha et gitt legemiddel som førstevalg, spiller behandlingskostnader ved de ulike alternativene inn. Hvis det er tilfeller, kan vi altså få bedre behandling uten økte kostnader og uten redusert avkastning for legemiddelindustrien – dersom vi lar oss inspirerer av mobilselskaper og Netflix. Siden legene fremdeles tar beslutningene, trenger vi ikke av frykte tilstander som gir assosiasjoner til binge-watching.

I USA er etterspørselseffekten av reduserte priser mer åpenbart til stede enn i Norge, og forrige uke lanserte en forskergruppe ved USC-Brookings Schaeffer Initiative for Health Policy et forslag om å fastsette prisen på hepatitt C medisiner på denne måten (Dagens Medisin må ha mange lesere). Det er et stort problem at store pasientgrupper ikke får tilgang til disse dyre legemidlene. Deres forslag vil øke tilgangen kraftig, uten å øke kostnadene til Medicaid-programmet og uten å redusere inntjeningen til industrien.

Nye legemidler kan være svært kostbare å utvikle. Desto større grunn å ta ut hele helsegevinsten når de først har kommet på plass i hyllene.