Hvordan skal vitenskapelige tidsskrifter finansiere sin virksomheter?

Den dominerende forretningsmodellen har vært at leserne og bibliotekene betaler tidsskriftene. Alle skjønner imidlertid at forskningsresultater bør spres og leses av alle som har nytte av det. Kunnskap er et kollektivt gode som ikke kan brukes opp, og det er hovedargumentet bak en nyere finansieringsmodell – Open Access. Tidsskrifter med slike forretningsmodeller eksisterer allerede, og norske myndigheter og forskningsrådet vil stille krav om at forskningen publiseres i disse fremfor i tidsskrifter med leserbetaling.

I tidsskrifter med åpen tilgang er det forfatterne av artiklene som betaler forlagene, og når en artikkel er vurdert og funnet god nok for publisering, er den gratis tilgjengelig for alle som ønsker å lese. Til tross for at hovedargumentet for åpen tilgang virker veldig robust, finnes motforestillingene som Gudmund Hernes etterlyste i DN. Noen av disse har fremkommet gjennom god forskning, publisert i gode tidsskrifter.

Et tidsskrift utfører to viktige oppgaver for samfunnet. Det sprer kunnskap og det vurderer kvaliteten på forskningen (ved å organisere fagfellevurderinger og et redaktørkorps). Økonomene Doh-Shin Jeon (Toulouse) og Jean-Charles Rochet (Zurich) har studert effekten av å gå fra den tradisjonelle modellen til åpen tilgang, og de gjør det med ulike forutsetninger om hva som får champagnekorkene til å gå i taket i redaksjonsrommet. De vurderer tre ulike suksesskriterier for et tidsskrift: profitt, samlet lesernytte og tidsskriftets rennommé (kvalitetsstandard).

De viser at en overgang til Open Access reduserer kvaliteten på artiklene som publiseres. Det berømte nåløyet blir ikke bare større, det blir for stort. Det er imidlertid ikke en endring bort fra det perfekte. Med lukket leserbetaling er nåløyet for trangt, og for få artikler er tilgjengelige for leserne.

At tidsskrifter på jakt etter profitt vil publisere for mye med forfatterbetaling, er ikke overraskende. Mindre opplagt er det imidlertid at tidsskrifter som ønsker å maksimere samlet lesernytte vil sette publiseringsterskelen for lavt når forfatterne betaler. I analysen til de to økonomene skjer dette fordi tidsskriftene ikke tar innover seg forfatternes egne kostnader ved å ferdigstille artiklene for publisering.

Når gjennomsnittskvaliteten på artiklene går ned, reduserer også nytten av å lese artiklene. Nytten av å lese en forskningsartikkel må vurderes opp mot tiden og den mentale anstrengelsen som kreves. I verste fall kan vi ende opp med at færre vil lese forskningsartikler når disse blir gratis tilgjengelig. Det ville vært et kjedelig utfall av en politikk med gode intensjoner: Færre lesere, som sitter bøyd over artikler av dårligere kvalitet.

Artikkelen jeg refererer til er publisert i det brukerbetalte tidsskriftet American Economic Journal: Microeconomics.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s