Vil du vite alt?

Skal vi tillate norske helseforetak å inngå avtaler med legemiddelprodusenter uten å offentliggjøre prisene de har blitt enige om? Jeg mener ja, til tross for at hemmelighold har sine mørke sider. Hemmelige priser vil i noen situasjoner sannsynligvis være lavere enn offentlige priser. Siden vi ikke liker mørket, bør offentliggjøring være hovedregelen, så får man heller åpne opp for unntak når «noen situasjoner» inntreffer og akseptere hemmelighold for disse.

Hemmeligholdets problem er at pasienter og befolkningen for øvrig ikke får innsyn i avveiningene sykehusledere foretar på våre vegne. Når vi hører at helseforetakene omsider har kommet til enighet med Biogen om å bruke det kostbare legemidlet Spinraza, vet vi at det er en kostbar behandling, men ikke hvor kostbar. Like lite vet vi om prisen de tidligere sa nei til, og som førte til at pasientene ikke fikk startet opp behandlingen.

Har Biogen utnyttet sin markedsposisjon til å ta en «uetisk høy pris», slik Beslutningsforum for nye metoder hevdet under forhandlingene? De mener fremdeles at prisen er svært høy, men at den nå har blitt forhandlet ned på et nivå som gjør at hensynet til disse pasientene veier tyngst.

Professor Jon Magnussen hevdet nylig at hemmeligholdet svekker legitimiteten til en offentlig finansiert helsetjeneste, og at prisene derfor må frem i lyset. Jeg har to innvendinger mot en slik konklusjon. For det første synes jeg ikke det er opplagt fra argumentasjonen at slike hemmelige avtaler svekker legitimiteten til det offentlige helsevesenet. Det kan gjøres mye for å forebygge at det skjer. For det andre, og som nevnt innledningsvis, kan offentlig priser bli høyere enn hemmelige priser.

Befolkningen bør ha innsyn i kriteriene for behandlingsvalg og godkjenning av nye behandlingsformer. Det gjelder hvilke effekter, både for pasientene og samfunnet, som skal telles med, og hvordan kostnadene skal beregnes. Effekten av behandlingen, målt som ekstra leveår, står sentralt. Vi kan etablere tilsynsordninger som gjør at befolkningen får den nødvendige tryggheten for at avtalene som inngås er til samfunnets beste, og i tråd med politiske føringer og prioriteringer.

Det usedvanlig krevende spørsmålet, er hva den offentlige helsetjenesten er villig til å betale for ekstra forventede leveår. Svaret på spørsmålet påvirker hvor mye ressurser vi bruker på helse og hvordan vi prioriterer innenfor gitte helsebudsjetter. Skal det defineres en maksimal betalingsvilje for et ekstra leveår finansiert med skattekroner, som helsebyråkratene så må forholde seg til når de godkjenner både priser og behandlingsmetoder? En slik eksakt grense eksisterer ikke i Norge i dag, men like fullt er det myndighetsorganer som treffer godkjenningstiltak basert på en vurdering av nytte opp mot behandlingskostnad. Det tror jeg er en god praksis, men vi trenger et godt tilsyn med grunnlaget for beslutningene.

For behandlingsområder som tiltrekker seg mye forskningsinnsats, kommer nye legemidler inn i markedet, om ikke på rekke og rad, så i hvert fall i tur og orden. Et selskap som lykkes, kan få noen gode år med høy inntjening før neste nyvinning dukker opp med bedre treffsikkerhet og effekt. Dette tidsvinduet er kritisk for lønnsomheten av investeringene, og markedsadgang og utfallet av prisforhandlingene med myndigheter og forsikringsselskaper verden over avgjør om avkastningen blir høy. Med forhandlinger som pågår parallelt i ulike deler av verden, er det forståelig at selskapene ønsker å holde de enkelte avtalene hemmelige. Tvinger myndighetene gjennom offentlige avtaler, vil prisene derfor trolig øke, og kanskje særlig i Norge siden vi både har en godt koordinert innkjøpsside og er kjent som dette rike, lille landet. Informasjon om solide rabatter i Norge, av alle steder, tar kraften ut av forhandlingsstyrken i andre land. Det påpekes ofte at det ikke er empirisk belegg for at offentlige priser reduserer rabattene. Det er helt riktig, men det er lov å bruke hodet: Sannsynlige utfall lar seg ikke nødvendigvis bevise.

For mange anskaffelser vil nok argumentasjonen for hemmelighold bli ganske så tynn. For velkjente forbruksvarer, enten det er legemidler eller medisinsk utstyr, skader ikke offentlige priser. Tvert imot kan det tenkes å gjøre det lettere å opprettholde effektiv konkurranse. Offentlige priser kan derfor være standardvalget, men med en innkjøpers mulighet til å søke om unntak. Vi klarer nok å finne en et sted å sende slike søknader som gjør at legitimiteten til den norske helsetjenesten ikke forvitrer dersom de innvilges.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s