Mens den egentlige «SSB-saken» nå tar en pause, i påvente av Statistikklovutvalget og forhandlinger om SSB-direktørens sluttpakke, kan vi som jobber på universiteter og høyskoler la oss inspirere av Christine Meyers uredde krav om internasjonale publikasjoner for å forbli SSB-forsker.  Forstår jeg Meyers mange kritikere rett, er innvendingene mot omorganiseringen i vesentlig grad begrunnet i SSBs oppdrag, slik det er formulert i statistikkloven og etablert i praksis som sentral leverandør av analyser og utredninger for Finansdepartementet og offentlig forvaltning.

Oppdraget til SSB skiller SSB-forskeren fra professoren på universitetet. Selv om SSB-forskerne ikke skal styres politisk, vil SSBs formål snevre inn forskernes frihet til selv å bestemme hvilke forskningstemaer som skal forfølges.  Universitets- og høyskoleloven gir derimot professoren fantastiske privilegier. Deres forskning er helt fri, i hvert fall slik lovens vern av den akademiske friheten rettmessig kan tolkes. Ikke bare er forskning fri, den enkelte vitenskapelig ansatt nyter en stor grad av frihet til selv å innrette sin forskningshverdag. Tiden brukes på å undervise og veilede, forske, delta i komiteer i inn- og utland og formidle egen og andres forskning i debatter, kronikker og utredninger.

Den ærverdige universitetstradisjonen dyrker akademiske prestasjoner, kritikk og selvkritikk. En professortittel tildeles først etter at en tilstrekkelig mengde forskningsarbeider har sluppet gjennom publiseringsnåløyet – et nåløye som det internasjonale forskerkollegium selv bestemmer størrelsen på. Privilegiene som professorer nyter godt av kan bare forsvares dersom forskerkollegiet har en kollegial selvdisiplin som sikrer den vitenskapelige kvaliteten på forskningen.

En økonomiprofessor i Norge forventes å levere mellom 100 til 150 timer undervisning i året. Resten er ikke bare tid til egen forskning, men tradisjonelt er det kun undervisningstiden som direkte styres og følges opp av nærmeste leder. Hva klarer så norske økonomiprofessorer å levere av internasjonale publikasjoner innenfor disse frie rammene? I gjennomsnitt vil vitenskapelig ansatte samfunnsøkonomer i Norge publisere mellom 1 til 1,5 artikkel på nivå 2 (avhengig av på hvilket universitetet eller høyskole vedkommende er ansatt) – i løpet av en femårsperiode. Er det bra eller dårlig? Vel, gjennomsnittet blant samfunnsøkonomene på universitetene ligge med dette «hårfint» over det foreslåtte minstekravet i SSB. Ingen tvil om at Meyer hadde ambisiøse mål på vegne av SSBs forskningsavdeling.

Hva skjer dersom en professor ikke leverer på nivå med minstekravet til SSB? Svært lite. Vedkommende vil kanskje bli bedt om å ta litt mer undervisning, og sitte i noen flere interne komiteer, men ellers svært lite. Det som garantert ikke skjer er at vedkommende mister sin professortittel eller blir omplassert.

Hvorfor er slik akademisk ledelse problematisk? Jo av samme grunn som SSB ville kreve publiseringsresultater fra sine forskere. Internasjonale publiseringer er ikke et perfekt mål på kvalitet i forskningen, men det er det beste blant kjente alternativer. Det betyr ikke, som noen av og til synes å tro, at forskningen dermed ikke vil kunne være direkte relevant for næringsliv og offentlig forvaltning. Relevant forskning er alltid god, vitenskapelig forskning, men god, vitenskapelig forskning vil ikke alltid oppleves som direkte relevant forskning.

Universitetsprofessorer som leverer forskningsrapporter uten å publiserer disse i vitenskapelige tidsskrifter er derfor en høyst problematisk praksis, utfra nøyaktig samme grunn som Meyers tilhengere fremholder i det pågående ordskiftet: De er ikke underkastet kritisk, anonymisert vurdering av andre forskere. Jeg tror faktisk det er mer problematisk at en professor leverer «upublisert» forskning enn at en forsker på andre type institusjoner gjør det. Professortittelen oppfattes som en garanti i seg selv, og bidrar til å gi upublisert forskning større innflytelse enn det den kanskje fortjener.

Siden frontene i debatten er skapt av SSBs spesielle oppdrag, er min gjetning er at de fleste faglige debattantene i «SSB-saken» ville funnet sammen i en harmonisk enighet dersom det var kravet til forskere på universitetene – og ikke i SSB det var snakk om. Da er det kanskje paradoksalt at gjennomsnittet her er lik det foreslått minstekravet i SSB.