Kongsberg er en fin by å kjøre gjennom. Byen som, takket være Dag Solstad, ansatte sosialøkonom og frivilling rullestolbruker, Bjørn Hansen som kemner. Byen som blir delt på midten av et kraftfullt elveløp, og som møter alle vinterbilister fra Oslo med et lysende skianlegg når de bikker over kanten ved Plantasjen. Denne søndagen ble bilturen gjennom Kongsberg annerledes. Glemt var sosialøkonomen, og ikke fikk jeg sett om Numedalslågen var stor. Bare fordi NRK P2s søndagsprogram «Ytring» kjørte en debatt om det tellekantsystemet. Det var først da debatten var ferdig, sånn cirka ved Saggrenda, at det gikk opp for meg at jeg allerede hadde passert Kongsberg.

Når noe blir omtalt som «tellekantystemet» er det ikke vær godt ment, og dets kritikere våknet til liv med Frank Aarebrots bortgang. Aarebrot var en synlig akademiker som villig delte sine synspunkter med journalister og avislesere, og ble hele Norges historieforeleser. Heldig var Universitetet i Bergen som hadde en slik formidler.

Aarebrot var derimot ikke god til å sanke publiseringspoeng i tellekantsystemet. En professor får slike poeng dersom vedkommende skriver ut et forskningsbidrag som en artikkel, og får denne antatt i et vitenskapelig tidsskrift etter evaluering av anonyme fagfeller. Noen slike tidsskrifter er ekstremt krevende å komme på trykk i, mens andre har rykte på seg for å ta inn mye, for ikke å si det meste. Fagmiljøene vet hvilke tidsskrifter som henger høyt, og hvilke som nærmest gir forskeren et renomméproblem å publisere i. Det at en folkekjær professor og formidler som Frank Aarebrot ikke hadde mange slike publiseringspoeng, mener noen viser hvor galt det bærer av sted når publiseringspoeng får så mye å si for karriere, lønn og opprykk ved universiteter og høyskoler. Alt som er bra er ikke perfekt, og her mener jeg kritikerne blir for kritiske.

En faglig ansatt på et universitet har en fantastisk fri stilling. I løpet av et år er det ikke uvanlig å gi mellom 100 og 150 timer undervisning og veiledning av studenter. De resterende timene av et normalt årsverk styrer den enkelte selv på oppgaver som å forberede undervisning, delta i diverse komiteer og ikke minst organisere sine egne forskningsaktiviteter. I tillegg er friheten til den enkelte vitenskapelig ansatte beskyttet av loven. Den pålegger universitetene å fremme og verne om den akademiske frihet. Med så mye fri akademisk tid er det er lite ved de ytre rammebetingelsene, bortsette fra budsjettenes størrelse, som avgjør om et forskningsmiljø blir godt eller dårlig. Det er fagmiljøenes egne ønsker om å lykkes med forskning som er avgjørende, eller som den fremdeles sittende kunnskapsministeren ville sagt det: den handler om «kultur for kvalitet». Hvorfor trenger vi da disse tellekantene? Det er ikke universitetene som etterspør dem. De vet hva kvalitet er, og kan ansette, motivere og utsette seg for ekstern evaluering på en måte som gir samfunnet og studentene mye igjen for pengene og innsatsen.

Alle sitter imidlertid ikke på slik innsideinformasjon. Langt vanskeligere er det for dem som står på utsiden, for eksempel journalister, avislesere, lærere og elever, og ikke minst politikerne som deler ut skattekroner til forskning. Hvordan skal de vite at de lytter til forskere som gjennom vitenskapelige studier bringer til torgs tvil og analyser som både er verdt å lytte til og bruke skattepengene på å lønne?

Da tror jeg det er få alternativer til et tellekantsystem. Vitenskapelig ansatte som over tid ikke publiserer sine arbeider i vitenskapelige tidsskrifter, tror jeg enten ikke driver med forskning eller leverer forskning som rett og slett ikke holder mål. Publiseringssystemet har sine utfordringer, og som kanal for forskningsformidling står det til stryk. Likevel har vi ikke råd til å velge bort et tellekantsystem som kvalitetsgarantist for skattebetalerne. Det vi derimot har råd til, er å videreutvikle tellekantene slik at de gir best mulig informasjon om kvalitet og kvantitet i forskningen.

Forskningsformidling har heldigvis fått økt oppmerksomhet på universitetene og høyskolene, men dersom gode formidlere blir brukt som et bevis på at vi klarer oss uten et system som teller publiseringspoengene til de vitenskapelig ansatte, vil universitetene undergrave sin samfunnsrolle og den frie rollen vi nyter blir krevende å forsvare.

Uten forskning av god kvalitet blir forskningsformidlerne bare formidlere og samfunnsdebattanter. De er mange, de er gode, både med og uten professortitler, men vi skal ikke bruke for stor del av forskningsbudsjettet på å finansiere dem.