Kaffe og helsetjenester kommer i mange varianter

Aftenposten fortsetter sine interessante reportasjer om helsetjenestene, og på torsdag fikk vi møte en av de 500.000 nordmennene med privat behandlingsforsikring. Han fortalte oss at den private forsikringen sørget for at han kom seg raskere tilbake i jobb etter en ryggoperasjon. Sintefforskeren, Karl-Gerhard Hem, finner ikke støtte for dette i sine studier av sykefravær i bedrifter, men ser at slike anekdoter gir forsikringsselskapene gode salgsargumentene. Professor i helseøkonomi, Jon Magnussen, følger opp med å slå fast at

«..slike forsikringer i det store og hele er ganske unødvendige. I de aller fleste tilfeller er det god nok dekning i det offentlige.»

Hem sier dessuten at det er feil å sammenligne behandlingstiden i de private ordningene med gjennomsnittlige ventetider i det offentlige, siden de offentlige sykehusene har store variasjoner, med lengre ventetider for de lavt prioriterte lidelsene. Jeg er enig i at en slik sammenligning dermed kan bli misvisende, men den viser jo nettopp hvorfor den private delen av helsetilbudet sannsynligvis står foran en vekstperiode. Vår vilje til å være tålmodig dersom vi får en lavt prioritert lidelse faller når kjøpekraften øker, noe den har gjort lenge.

De offentlige helseprioriteringene er ikke lett å bli klok på, i hvert fall ikke for en frisk person med en realistisk forståelse for at sykdom og lidelser kan dukke opp i fremtiden. For en slik person hjelper det lite å studere dagens ventetider, eller regjeringens prioriteringsmeldinger. En privat behandlingsgaranti fremstår kanskje som både mer presis og bindende enn den offentlig finansierte helsetjenesten. Jeg mener ikke med dette at det offentlige ikke må prioritere mellom alvorlige og mindre alvorlige lidelser, men påpeker at disse valgene påvirker hvor stort det private markedet blir.

Det er en krevende oppgave å fortelle folk som ønsker helsetjenester at det offentlige standardtilbudet er godt nok. Markedsøkonomiene kjennetegnes av et enormt mangfold av tjenester og produkter. Selv noe så homogent som elektrisk strøm har markedsaktørene klart å skape et mangfoldig marked av. Økonomer har studert om markedsøkonomien kan gi oss for mye mangfold, i den forstand at samfunnets kostnader ved fremskaffe mangfoldet overstiger den samlede verdien for bedriftene og konsumentene. Det kan den. Det kan rett og slett bli for mange varianter av både frokostblandinger og kaffesorter, og hvem vet, kanskje også helserelaterte tjenester. Heldigvis har ikke politikerne så finstyrte reguleringsambisjoner at de av den grunn forsøker å bestemme hvor mange og hvilke kaffetyper vi skal finne i butikkene. Vi får garantert servert mer enn rød, grønn eller blå kaffe etter høstens valg.

Selv om det er langt fra kaffe til helsetjenester, blir det også for mange av helsetjenestene mindre relevant å komme med faglige vurderinger av hva vi egentlig trenger. At en av Norges fremste helseøkonomer mener at det offentlige tilbudet burde være godt nok, gir meg assosiasjoner til de blåhvite Domusproduktene. Kaffe er kaffe og kaviar er kaviar. Hva skal vi egentlig med alle disse variantene av kaffe – en litt billigere «kaffe» burde da slå an? Eller mer til saken: «Siden vi alle har en fastlege, trenger vi ikke en personlig veileder fra private forsikringsselskaper dersom vi blir syke.»

Det kan godt være at Magnussen har rett i det, og i så fall ser vi kanskje en annen fare ved fremveksten av det private helsemarkedet. Vi får en drening bort fra det særegne «helsevesenet» til en kostbar konsumentorientering som ikke nødvendigvis gir god helsegevinst for befolkningen, verken mentalt eller fysisk. I følge den kjente amerikanske økonomen og Marginal Revolution bloggeren, Tyler Cowen, er det USAs store svakhet, slik han nylig formulerte det i sin Bloomberg-spalte:

Americans nonetheless seem to mentally treat a lot of health care as similar to personal consumption. They may want a particular doctor, or a sufficiently comfortable hospital, the latest technology or the very best prescription drug to make them feel better as quickly as possible. As a nation, we are relatively intolerant of long waits, and we’re not sufficiently focused on the long-term solutions of exercise and good diet. We love the quick fix, we want it on our terms, and we hate being told no. We’re willing to go to extreme lengths to keep medical patients alive, rather than giving up hope, even when less intervention might be the more rational medical decision.

I do think these tendencies reflect a kind of American national weakness, and that we would be better off if we had a less consumerist, more philosophical, and indeed more Spartan, approach to our health and well-being. That would lead to less overtreatment, less strain on health-care resources, and in the longer run a healthier nation with a sounder fiscal position for the federal government.

Istedenfor å sette oss til dommere over konsumentenes og pasientenes valg i den private delen av markedet, bør vi studere betydningen av rammebetingelsene for dette markedet og hvordan slike politiske valg påvirker utviklingen av det private helsemarkedet, på godt og vondt.

Helseøkonomer og andre forskere på feltet bør være normative og gi råd, men på en annen måte enn å fortelle den enkelte pasient, forsikringstaker og bedrift hva som er godt nok. Til det har helsetjenester og kaffe alt for mange likhetstrekk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s