Norske Skog sliter med massiv gjeld, etter år med store oppkjøp verden rundt, og nå leser vi at konkurs kan bli utfallet dersom de pågående forhandlingene med kreditorene ikke fører frem. Det er en alvorlig situasjon for de ansatte, aksjonærene, kreditorene og norske skogeiere som leverer trevirke. De som er minst bekymret er nok Norske Skogs sine kunder. Jeg er overbevist om at noen vil produsere papir til dem også i fremtiden, enten det er Norske Skog eller andre.

Jeg kjenner verken papirmarkedet eller de krevende forhandlingene som nå pågår under tidspress, og skal avstå fra å servere lettbente råd som ingen har etterspurt. Det fine med å være økonomiprofessor er imidlertid at vi på gode dager kan si fornuftige ting om saker vi ikke kan så mye om. Det gjelder bare å holde seg de rette tingene.

Da hjelper det når DN skriver at statsministeren nå åpner for krisehjelp til Norske Skog. Det er et forståelig politisk standpunkt en drøy måned før stortingsvalget, men er det et godt standpunkt for samfunnsøkonomien? Det kan vi si noe om, selv langt fra forhandlingsbordet.

Jeg skal forsøke å følge rådet som Daniel Kahneman, psykologiprofessor og nobelprisvinner i økonomi, gir til studentene:

«If someone says something, don’t ask yourself if it is true. Ask what it might be true of»

Sitatet er hentet fra Michael Lewis’s siste bok The Undoing Project.

Før jeg forsøker å omfavne krisehjelpen, kan det være greit å minne oss selv på hva en konkurs er, og ikke er. Konkurs er et rettslig begrep, og en endelig beslutning om konkurs fattes av domstolen, som oftest etter anmodning fra kreditorer som har lånt selskapet penger. Konkurs inntreffer dersom selskapet har pådratt seg gjeldsforpliktelser som verken nåværende eller forventede fremtidige inntekter er i stand til å håndtere, og en i slik situasjon slettes alle aksjene og rettslig oppnevnt bostyre tar over kontrollen med selskapet.

Et selskap som har gått konkurs er derimot ikke verdiløst. Det er nettopp derfor konkurser er krevende. Alle med krav i selskapet ønsker å få mest mulig av gjenstående verdier, og det er ikke opplagt hvordan verdiene av selskapet best realiseres i avviklingsperioden. Det er inn i denne «kampen» om restverdier en eventuell statlig krisehjelp kanaliseres.

Krisehjelp kan innebære flere ting, men mye av det staten vil kunne gjøre er prinsipielt det samme som det kreditorene forhandler om i disse dager, dvs. refinansiering av gjeld, overtakelse av aksjer og innskudd av ny kapital. Statens krisehjelp griper derfor inn i en forhandlingssituasjon mellom bedriften og kreditorene, og det har nok skjedd allerede, indirekte, ved at de som sitter ved forhandlingsbordet vet at staten vil kunne banke på døren.

Hva ønsker vi å oppnå med god konkursbehandling, slik den er regulert med en egen lovgivning?

Skadekontroll

Vi ønsker å sikre at verdiene som er bygget opp i selskapet utnyttes best mulig etter konkursen. En fabrikkbygning må for all del ikke bli stående tom bare fordi kreditorene ikke klarer å enes om hvordan verdiene skal fordeles. Verdiene i Norske Skog er alt fra kompetansen til de ansatte, relasjonene til trevirkeleverandørene til de fysiske fabrikkene til Norske Skog. I en konkurs vil de ansatte bli sagt opp, og fabrikkene i Norge og utlandet vil bli solgt med det formål å maksimere verdiene til kreditorene. Nye eiere kan drive fabrikkene videre eller demontere dem for bruk i andre deler av verden. Nærheten til norske skogeiere og kostnaden ved å demontere trekker i retning av det første alternativet.

De som både har kapital og tro på papirmarkedet, vil bli nye eiere av hele eller deler av konkursboet. Hvor stor del av den utestående gjelden som kan dekkes inn avhenger av hvor mange som har troen, og hvor sterke de er i den. Markedet er normalt en god mekanisme for å sikre at kapitalen blir brukt der den gir størst verdiskapning. En statlig krisehjelp vil kunne påvirke «hvor» konkursboet havner, og dersom det skal være en påvirkning til det bedre, må statens menn og kvinner enten ha bedre forståelse av papirmarkedets fremtid eller mer fri kapital enn private investorer. Med et slikt krav, bør ikke statlig krisehjelp være hverdagskost. Kanskje like sjelden som vi har finanskriser. I en konkurs som oppstår samtidig med at det er kriser i finansmarkedene, vil statlige krisehjelp kunne være avgjørende for god skadekontroll. Det fine med den konklusjonen, er at det ikke er vanskelig å finne ut av om vi er i en slik krisesituasjon.

Forebygging

Avkastningen på investeringer i selskaper avhenger ikke bare av flaks og uflaks, men av de bevisste valgene selskapenes styrer og ledelse . Siden kreditorene kan anmode om konkurs dersom renter og avdrag ikke betales, har gjeld en god disiplinerende effekt på styret og ledelsen som er gunstig for aksjonærene. Det blir mindre fristende for ledelsen å velge prosjekter som kan være attraktive av andre grunner enn lønnsomhet, f.eks. prestisje. Konkurstrussel er derfor nyttig både for kreditorene og for aksjonærene.

Statens krisepakker kan dempe den disiplinerende effekten av konkurstrusselen, men i praksis tror jeg ikke den trenger være så mye å bekymre seg for. Til det er krisepakkene for sjeldne og politisk uforutsigbare.

Ro i rekkene

I store konkurser er det mange kreditorer som står i kø. Hvis det ikke er kjente prioritetsregler som rettsinstansene håndhever, ville lysten til å låne penger til store bedrifter dempes, eller sagt på en annen måte prisen på gjeldsfinansiering ville øke kraftig. En god konkursbehandling skal skape ro i rekkene, og gjennom det både forsøke å unngå fastlåste situasjoner med uenighet mellom kreditorer som kan blokkere hverandre og hindre forsøk på skjulte avtaler mellom ledelsen og enkeltkreditorer.

Om en statlig krisepakke bidrar til ro i rekkene vet jeg ikke, med mindre den reduserer tapet for kreditorene. Da tror jeg nemlig det kan bli plagsomt stille i rekkene – for skattebetalerne.