Jeg leser verken Stortingsmeldinger eller NOU-er, jeg leser i dem. De er svært ordrike, og inneholder mye tekst på autopilot. For så vidt interessant fenomen i seg selv, som sikkert har flere interessante forklaringer, uten at det er tema her. Nå har jeg lest litt i Perspektivmeldingen som kom forrige uke, og hoppet rett til kapitlet om prioriteringer og effektivisering av offentlig sektor, en sektor som sysselsetter hver tredje arbeidstaker i Norge. Offentlig sektor er stor fordi den har tatt ansvaret for utdanning, helse og omsorg og de kollektive forsikringsordningene som uføretrygd, arbeidsledighetstrygd og alderspensjon. Premisset for perspektivene er de underliggende drivkreftene som legger press på offentlig finanser. Kreftene er kraftige og skyldes aldring av befolkingen og fall i oljeinntektene fremover.

Etter å ha lest kapitlet (og forøvrig gledet meg over å se at analysen av privat arbeidsformidling som Espen Moen, Christian Riis og undertegnede utførte for Arbeids- og administrasjonsdepartementet for 14 år siden fremdeles leses) har jeg en generell refleksjon og en spesifikk kommentar.

En generell refleksjon

Når de eldre blir flere og oljekronene færre, er det uheldig å si at det legger press på offentlig sektor. Det er bedre å si at det legger press på norsk økonomi og samfunn, og at det vil få konsekvenser for den offentlig delen av økonomien også. Når den arbeidsføre andelen av befolkningen blir mindre, vil levestandarden falle, og det betyr stort sett å konsumere mindre og jobbe mer. Og her snakker vi ikke om små justeringer. Antall eldre over 67 år som andel av befolkingen i yrkesaktiv alder vil øke fra 20 % til 40 % de neste 30 årene. Det er kun kraftig produktivtetsvekst som kan hindre at det tvinger frem redusert levestandard. Når vi tillegg må planlegge med lavere oljeinntekter fremover, er det ikke rart temaet får stor plass i perspektivmeldingen.

La oss holde produktivitetsveksten utenfor – for tankens skylds – og anta at levestandarden må ned av grunner som nettopp nevnt. Levestandarden kan svekkes på flere måter: Bo tettere og dårligere, reise mindre, bruke mer tid på egen tjenesteproduksjon (matlaging, omsorg av barn og eldre), kjøre billigere og mindre, utvide normalarbeidsdagen, heve pensjonsalderen, vente lengre på sykehusbehandling, avlyse tannlegebesøket, slutte å bruke medisiner mot høyt blodtrykk eller depresjon. Mulighetene er mange, og noen ligger i den private delen av økonomien, mens andre ligger i den offentlige. Det er land i EU som etter 2008 stort sett måtte velge alle disse samtidig, om enn av helt andre akutte grunner, så dette er ikke bare teori.

Når offentlig sektor skal omstilles ved å prioritere hardere (les: kutte i tilbudet), må vi holde tunga rett i munnen. Jeg fulgte Agenda-debatten om fremtidens velferd på nettet i dag morges, og hele panelet fra NHO, LO, Agenda til Civita er enige om at det vi bør anstrenge oss for å beholde en sammenpresset lønnsstruktur og omfordeling også i fremtiden. Den norske velferdsmodellen er har ikke blitt mulig som følge av et høyt velstandsnivå, tvert imot hevder forskere at den har skapt velstand. Sett fra mitt lille skrivebord, burde det dermed være mulig tilpasse seg utfordringene fremover på en måte som opprettholder grunntrekkene i dagens norske samfunn, med relativt små ulikheter og kollektive forsikringsordninger.

Det er nettopp derfor det er viktig få frem at det er norsk økonomi og innbyggerne som står ovenfor utfordringer, og ikke offentlige budsjetter alene. Tror man det siste, kan politikerne fristelses til å kutte i et tjenestetilbud som samfunnet ønsker å prioritere, relativt sett, selv med lavere levestandard. Skjer det, vil tjenestene leveres også etter kuttene, men ved å flytte over til den private delen av økonomien. Kommer slike kutt i helsesektoren, blir helsesektoren mer privatfinansiert enn det som vi kanskje ønsker i den «norske modellen». Kommer slike kutt i eldreomsorgen, blir også den privatisert. Ønsker vi ikke det, må skattene, arbeidstiden og pensjonsalderen økes i en passende kombinasjon.

Jeg har forståelse for at dette er krevende i praksis, men poenget mitt er det ville vært synd om vi går over til en omfattende privatisert finansiering av helse- og omsorgstjenestene fordi politikerne trodde at det bare var offentlig budsjetter som var under press. Det er norsk økonomi som kommer under press.

En spesifikk kommentar

Når budsjettene kommer under press, må nye inntekter skaffes eller aktivitetsnivået ned. En politikk som vil kunne sørge for begge deler er økte egenandeler for bruk av offentlige tjenester, og om dette skriver regjeringen i meldingen:

Velferdstjenestene i Norge er i hovedsak finansiert over offentlige budsjetter. Innenfor tjenester som sykehjem, barnehage og skolefritidsordning er brukerbetaling utbredt som delfinansieringskilde. Privat finansiering kan også virke regulerende på etterspørselen og kan være et verktøy for det offentlige til å få fram den reelle nytten av en offentlig tjeneste.  (min understrekning)

Privat finansiering kan være et godt virkemiddel, men ikke fordi det avslører den reelle nytten av tjenesten. Slikt bør ikke dyktige byråkrater skrive. Brukerbetalinger avslører betalingsvilje, ikke nytte, av tjenestene. Hvis brukerbetalingen øker, vil noen kanskje avstå bra å bruke tjenesten, og i så fall har vi fått avslørt nettopp det – at noen har en betalingsvilje som er lavere enn egenandelen. «Betalingsvilje» som begrep får mening fordi vi har budsjettbetingelser som tvinger oss til å velge. Hvis betalingsviljen er lav, er vi ikke villig til å ofre mye av noe annet for å få tjenesten. Grunn kan like gjerne være at vedkommende er lut fattig, som at «nytten» er lav. Om nytten er høyere eller lavere enn egenandel er ikke bare uvisst, det gir knapt mening som spørsmål.

For tjenester som det offentlige normalt har ansvar for, tror jeg betalingsviljen er høyt korrelert med inntektsnivået. Hvis brukerbetaling virker etterspørselsbegrensende, vil vi ofte ha en stikk motsatt fordelingseffekt enn det vi søker på andre områder: de med lav inntekt og utdanning rammes.