Profittfri velferd

Sosialistisk Venstreparti skriver i sitt program at «når private selskaper skal tjene penger på velferd, går det ut over lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte og kvaliteten på tjenestene. De ansatte og deres kompetanse er den viktigste faktoren for gode velferdstjenester.» Det som skiller SV og meg her er kun ett ord. Hvis ordet «går» ble erstattet med to de to ordene «kan gå», ville jeg vært helt enig. Men jeg skjønner jo at politiske partier ikke går til valg på en liste med forbehold.

I dagens Aftenposten kommenterer Kristin Clemet denne motstanden mot å slippe til private leverandører. Hun påstår ikke direkte at de tar feil, men sier at resonnementene som ligger bak må utforskes nærmere. Clemet tar selv utfordringen, og gjør det til et valg mellom markedsøkonomi eller offentlige monopoler. I en slik oppstilling er offentlige monopoler dømt til å tape. Det er ikke vanskelig å vise at markedsøkonomien har skapt stor velstand og mye innovasjon, drevet at sterke kommersielle krefter.

Om vi er tjent med kommersielle leverandører av offentlig velferdstjenester er imidlertid ikke et spørsmål om markedsøkonomiens eller planøkonomiens fortreffelighet, slik Clemet legger opp til. Markedsøkonomiens kommersielle aktører velger selv bort «markedsøkonomien» hver eneste dag. I markedsøkonomien finner vi mange store selskaper, med tusenvis av ansatte og egne avdelinger for HR, juss, IT, økonomi og finans, i tillegg til produksjonsavdelinger – ofte i mange land og kontinenter. Mye av kompetansen og tjenestene som leveres internt i store konserner kunne vært kjøpt i markedet. Noen ganger gjøre de det, men ikke alltid. Det er derfor vi har store private selskaper.

Hva som får kommersielle aktører til å velge bort markedet gir oss også innsikt i hva som skulle tilsi at det offentlige bør produsere velferdstjenestene selv, fremover å sette oppgavene ut i markedet. Her kommer vi ikke unna «på den ene siden, og på den andre siden» – noen ganger er «outsourcing» det beste, andre ganger er interne avdelinger å foretrekke.

Fordelen med kommersielle leverandører og bruk av markedet er deres motivasjon og evne til å drive kostnadseffektivt. Motivasjonen skyldes at de beholder den økonomiske besparelsene ved å drive effektivt, og evnen skyldes at de kan profesjonalisere virksomheten gjennom storskala drift. Private kan drive i mange kommuner og i flere land, og kan oppnå effektiviseringsgevinster av det. Denne fordelen ved private leverandører snus til de privates problem dersom kvaliteten på tjenesten vanskelig lar seg måle og kontraktsfeste. Hvis anskaffelseskontrakten ikke kan styre kvaliteten, blir fristelsen stor for å kutte kostnader gjennom å kutte kvalitet.

Det er snakk om grader av måleproblemer. Få tjenester som leveres i private eller offentlig sektor lar seg måle perfekt. En grunn til at bedrifter ansetter fremfor å kjøpe tjenester av andre bedrifter, er at ansettelseskontrakter er lettere å følge opp enn kjøpsavtaler. Måleproblemet blir likevel litt for lettvint som et endelig argument for produksjon i offentlig regi. Det er ikke slik at kvaliteten automatisk blir målbar av å avstå fra kommersielle aktører. Ledere av offentlige tjenesteavdelinger må følge opp store grupper av ansatte for å få disse til å levere de tjenestene som brukerne verdsetter. Disse vil også slite med å følge opp kvaliteten.

En fordel ved markedet er at det skaper et mangfold, som i seg selv kan gjøre det lettere å evaluere kvaliteten på tjenestene. Mangfoldet gir ikke bare muligheter for å evaluere bedre i etterkant, det gir også muligheter til å utvikle selve tjenestene før kontraktsinngåelse. Konkurrerende leverandører bør trekkes inn i en dialog om utforming av velferdstjenestene før avtalen inngås. En kommunal innkjøper vet ikke nødvendigvis best hva som skal kjøpes. Kompetansen finnes mange steder – hos ansatte, hos private leverandører og hos brukerne. Konkurransen utløses dermed ikke på pris alene, men også på selve tjenesteutformingen.

Avtalene må være tidsbegrenset, og leverandørene vil derfor måtte ut i ny konkurranse med jevne mellomrom. Hvis det kreves store investeringer for å utvikle gode tjenester, og disse investeringene bare har verdi dersom leverandørene får fornyet tillitt, vil slike gjentatte konkurranser fungere dårlig.

Da er jeg tilbake til mitt forrige blogginnlegg, der jeg argumenterte for at universitets- og høyskolesektoren i Norge ikke er et sted for kommersielle krefter. Tar vi for oss andre tjenesteområder, tror jeg konklusjonen noen ganger bør bli en annen. Et absolutt nei til kommersielle leverandører av alle velferdstjenestene er verken brukerne eller skattebetalerne tjent med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s