Jeg har hørt mange ledere som er opptatt av å fortelle de ansatte om hva som får dem til å stå opp om «morran». Ledere som må hente frem bedriftens «mission statement» for å komme seg opp, gir meg en litt uggen følelse. Enten snakker de ikke sant, eller så er de i ferd med å nå karrieretoppen. Andre ansatte bare står opp. Vanligvis er det lett, men for det fleste av oss hender det nok at vekkerklokka får kjørt seg litt ekstra.

Heldigvis trenger jeg ikke BIs formålsparagraf for å komme meg opp, det holder lenge med tanken på morgenkaffe og to aviser­­­­­­. Derimot hender det at jeg runder av dagen med å takke BIs statutter. Der står det nemlig at BI er en stiftelse. Som en ikke-statlig høyskole, som i stor grad finansierer forskningen og utdanningen med skolepenger, er den selskapsformen god å ha. Vi har ingen eiere som skal ha avkastning, og for så vidt heller ingen eiere som ikke skal ha avkastning. Vi har rett og slett ikke eiere.

Lykkes vi med å utvikle programmer som tiltrekker seg betalende studenter, kan i grunnen bare en ting skje: økt kvalitet. Den kan vi for eksempel øke ved å ansette enda flere faglige, bygge campuser som studentene trives i og investere i undervisningsteknologi. Vi slipper å møte et styre som vil holde igjen på faglig kvalitet for å ta ut en økonomisk gevinst. Strengt tatt kan en annen ting også skje: Vi kan sløse bort pengene. Den faren er tilstede i enhver organisasjon som har mer enn en ansatt, enten det er et statlig organ, stiftelse eller et ordinært aksjeselskap.

Etter grundige utredninger slår et lovforslag, som nå ligger til behandling i Stortinget, fast at Norge ikke er stedet for kommersielle høyskoler eller universiteter. Det er ikke krav om at private aktører skal være stiftelser, slik som BI, men dersom en høyskole er organisert som aksjeselskap, videreførefører lovforslaget et forbud mot utbetaling av aksjeutbytte. Utbytte kan bare tas dersom høyskolen ikke mottar statstilskudd, men selv der er det lagt inn restriksjoner.

En ting er at stiftelsesformen sikrer nattesøvnen min, men hvorfor er samfunnet tjent med slike restriksjoner når profittmotivet både er ukontroversielt og vanlig i store deler av økonomien forøvrig? Høyskoler og universiteter skal drive forskning og forskningsbasert utdanning. Begge deler er lett å telle i form av publiserings- og studiepoeng, men vanskelig å måle verdien av. Utviklingen av de gode fagmiljøene krever dessuten langsiktighet. Selv om gode enkeltpersoner kan lokkes med gode lønns- og arbeidsbetingelser, forutsetter det at fagmiljøet allerede er godt.

Når staten bidrar med tilskudd for finansiere fagmiljøene og undervisningen, er det langt på vei en tillitsbasert kontrakt som inngås mellom staten og den enkelte høyskole. Selv landets fremste kontraktsjurister kan ikke endre på det. Jeg tror skattebetetalerne er tjent med at staten ikke inngår slike tillitsbaserte kontrakter med kommersielle aktører. Mulighetene for kontraktsoppfølging fra staten blir alt for krevende, både fordi verdiskapningen er vanskelig å måle og fordi den realiseres langt frem i tid. Da blir fristelsen for å fire på kvalitet for å øke avkastningen for sterk.

Til tross for det ser vi at kommersielle aktører er i sterk vekst innen høyere utdanning i mange land, ikke minst på grunn av ny teknologi som har utvidet tilbudet og økt kvaliteten på nettbaserte programmer. De bør også ønskes velkommen i Norge, men gevinstene som skapes er mer direkte knyttet til undervisningen og bruk av teknologi, og i den grad den er forskningsbasert, er den forskningskompetansen bygget opp av ikke-kommersielle universiteter. Slike aktører bør sikre sitt eksistensgrunnlag uten direkte statstilskudd.