Jeg hadde egentlig tenkt meg på museum. Manchester har et industrimuseum som ble varmt anbefalt, og det virket som en troverdig anbefaling akkurat i denne byen. Været satte dessverre en stopper for det. Kaldt regn og vind gjorde det mer fristende å rusle over til puben i nærheten av hotellet, med Geoffrey Owens From Empire to Europe under armen. Boken tar for seg britiske industrielle opp- og nedturer etter 2. verdenskrig. Owen analyserer i alt 10 slike, fra tekstil og den triste bilindustrihistorien til den langt hyggeligere historien om britisk legemiddelindustri.

Selv om fusjonene har vært mange i legemiddelindustrien er det fascinerende å lese hvordan mange av dagens mestselgende og innovative legemiddelselskaper dominerte utviklingen allerede lenge før 2. verdenskrig. GlaxoSmithKline er i dag en av verdens største legemiddelfirmaer målt i omsetning. Merkenavnet «Glaxo» ble registret i England i 1906 av en New Zealandsk familie for salg av tørrmelk for barn – med slagordet «the food that builds bonnie babies». I 1935 etablerte de Glaxo Laboratories for å utvikle legemidler, og selskapet deltok i dugnaden for produksjon av penicillin under 2. verdenskrig, sammen med både amerikanske og andre britiske selskaper.

Dagens GlaxoSmithKline er skapt av fusjoner mellom selskaper som ble etablert på 1800-tallet. Den første store fusjonen var med Burroughs Wellcome & Company. Det selskapet ble etablert i 1880 i London av to amerikanske farmasøyter, herrene Burroughs og Wellcome. I 1995 fusjonerte de med Glaxo og ble til GlaxoWellcome. Den neste store fusjonen kom i 2000 med SmithKline Beecham, også det et selskap som kan spores tilbake til farmasøytisk virksomhet på slutten av 1800-tallet. Derfor har vi altså i dag GSK-navnet.

Selskapet er ikke enestående. Owens historiefortelling om legemiddelindustrien inneholder mange kjente navn. Amerikanske Pfizer gjorde for eksempel stor suksess med å videreutvikle metodene for penicillinproduksjon under krigen, etter at engelskmennene ga selskapet gratis lisens for å sikre krigsforsyningene.

Owen forsøker ikke å forklare hvorfor vi ser en slik overlevelsesevne. Jeg tror den høye overlevelsesevnen har to viktige forklaringer.

Det ene er at det krever store FoU-avdelinger for å utvikle spesialistkompetanse innenfor ulike sykdomsområder. Denne humankapitalen er gunstig å utnytte selv om inntektsstrømmen er i ferd med å stoppe opp, f.eks. på grunn av at patenter er i ferd med å utløpe. I slike perioder blir jakten på gode partnere avgjørende. Legger man godviljen til, synes i hvert fall jeg at Owens detaljerte beskrivelse av utviklingene gjennom tiårene etter krigen bekrefter denne forklaringen.

Men hvorfor kommer ikke nye selskaper opp og utkonkurrerer de etablerte? Her er vi ved den andre forklaringen. Vi ser ofte at innovasjoner skjer i små selskaper som springer ut av miljøer på sykehus og universiteter, men at disse så kjøpes opp av de store legemiddelselskapene. Det er stor usikkerhet, med kostbare kliniske studier, knyttet til det å få et nytt legemiddel ut i markedet. Sjansene for å mislykkes er store. For investorer bak slike små selskaper, med kanskje bare ett lovende legemiddel i utvikling, vil salg «halvveis i tilløpet» ofte være en gunstig exit-strategi, når store selskaper med kapital, og ikke minst infrastruktur for store kliniske studier, dukker opp på kjøpersiden. Kapitalen gjør de store til legemiddelfirmaene til «banker», men de er «banker» med kunnskap og kompetanse til å dra nye legemidler gjennom hele fasen til endelig markedsadgang. Her kommer ordinære banker og investorgrupper til kort.

På 1960-tallet ble kravene til de kliniske studiene mye strengere, særlig etter Talidomidtragedien, der et legemiddel som hadde passert alle testene, viste seg å forårsake alvorlige fosterskader når det ble brukt under svangerskap. I følge Owen økte tiden fra oppdagelse til markedslansering fra 3 år tidlig på 1960-tallet til mer enn 10 år på 1980-tallet. En så kraftig økning i etableringskostnadene skjermer de allerede etablerte selskapene, men uten nødvendigvis å bremse innovasjonsinsentivene.