I budsjettforliket ligger det inne en økning i kontantstøtten fra 6000 til 7500 kroner per måned. Kontantstøtten utbetales til foreldre av ettåringer som ikke benytter barnehage med offentlig tilskudd. Helt siden ordningen ble innført i 1998 har den blitt kritisert for å gi en sterk økonomisk stimulans til å være hjemme med barna fremfor å jobbe. Ekstrakostnaden ved å gå tilbake i jobb med en ettåring i familien er lik kontantstøtten pluss egenandelen for barnehageplassen. Med en kontantstøtte på 7500 kroner, blir det en høy skatt på jobbeslutningen – ikke minst for lavinntektsfamilier.

Har ordningen voldt stor skade på grunn av dette? Jeg blir ikke veldig bekymret når jeg ser på utviklingen siden 1998.

Da ordningen ble innført, ble over 70 % av barn i alderen 13 til 36 måneder kontantstøttemottakere (ordningen inkluderte også toåringer frem til 2011). For barn i familier med afrikansk eller asiatisk bakgrunn kom andelen raskt opp i 80 %. Det som overrasket meg ved en titt inn i SSBs statistikk er hvor kraftig disse andelene har falt – både i gruppen med innvandrerbakgrunn og uten. Andelen ligger nå på litt over 20 % for alle ettåringer. For gruppen med afrikansk og asiatisk bakgrunn har andelen falt under 50 %.

Etablering av flere barnehageplasser er en viktig årsak til fallet. Det var rett og slett mye ufrivillig uttak av kontantstøtte gjennom 2000-tallet.

Antall ettåringer som tilbrakte hele arbeidsuken i en barnehage økte fra 10.000 i 2000 til 38.000 2009. I samme periode økte antall årsverk i barnehagene med nesten 30.000.

Vi vet ikke hvordan denne kurven hadde sett ut uten kontantstøtten, men med en så kraftig vekst, og dessuten mangel på kvalifisert barnehagepersonell, er det liten grunn til å bekymre seg for at veksten ble bremset av kontantstøtten. Det var nok tilbudssiden som var den begrensende faktoren.

Bekymring dukker opp når vi titter bak de aggregerte gruppene. Andelen ettåringer med pakistansk familiebakgrunn som får kontantstøtte er hele 70 %, men også familier med irakisk, marokkansk og tyrkisk bakgrunn holder ettåringene oftere hjemme. Men igjen blir jeg overrasket over tallene. Det viser seg nemlig at andelen som er i barnehage øker raskt etter fylte 2 år. I Oslo går 60-70 % av treåringene med innvandrerbakgrunn i barnehage, i fireårsalderne har andelen økt til nær 90 %. Det er derfor en relativt liten gruppe barn som ikke får muligheten til sosial integrering og læring i barnehagen.

Kontantstøtten har ofte fått en noe karikert begrunnelse med at den skal gi støtte til dem som avstår fra å bruke et offentlig finansiert tilbud. Da skulle vi også fått støtte dersom vi avsto fra å kjøre bil, ta trikken eller spise gulrøtter.

En slik kritikk har ikke vært særlig treffende de første 10-15 årene av kontantstøttens levetid. Tilbudet av barnehageplasser møtte ikke den stigende etterspørselen, og mange ble sittende frustrert uten et barnehagetilbud. En kontantstøtte til de som tapte kampen om et begrenset antall plasser virker som et godt fordelingstiltak.

Nå har imidlertid situasjonen endret seg. Med nærmest full barnehagedekning blir kritikken mot ordningen mer treffende. Takket være det ferske budsjettforliket har vi blitt minnet på en ordning som har utspilt sin opprinnelige rolle – slik den ble spilt gjennom 2000-tallet. Påminnelsen kostet 18 millioner kroner.

Alle tallene er hentet fra SSB og Bufdir.