Tidligere i år holdt professor Caroline M. Hoxby den såkalte Martin Feldsteinforelesningen til NBER. Hun er en av USAs fremste forskere på samfunnsøkonomiske aspekter ved høyere utdanning, og tittelen på forelesningen var «The Dramatic Economics of the U.S. Market for Higher Education: The Full Spectrum from Greatness to Mediocrity».

Her presenterte hun analyser av utviklingen i det amerikanske markedet for høyere utdanning. Det er et marked med stort mangfold av institusjoner. 7500 universiteter og høyskoler fordeler seg i tre institusjonstyper (som her i Norge) offentlige, private, ikke-kommersielle og kommersielle. Ressursene som disse institusjonene kan tilby studentene i form av faglige ressurser og studiemiljø varierer kraftig, og finansieres av skolepenger, offentlige subsidier og private donasjoner.

Studentenes faglige forutsetninger for å ta høyere utdanning kan måles på flere måter, men standardiserte ferdighetstester er en god indikator på det som Hoxby kaller «college readiness». Det mest iøynefallende resultatet i Hoxbys analyse er hvordan studentene, målt etter faglige forutsetninger, fordeler seg på ulike universiteter, målt etter ressurser per student. Går vi tilbake til 1967, var det, med noen få unntak, nesten ingen sammenheng mellom universitetenes ressurser og de faglige forutsetningene til studentene som ble tatt opp. På 60-tallet gikk den amerikanske studenten på det lokale universitetet, enten det kunne tilby mye eller lite fagressurser. Hoxy viser dette slik:

Hvis studenter med høye faglige forutsetninger også er bedre i stand til å omsette ekstra universitetsressurser i økt læringsutbytte, skaper lav mobilitet ineffektivitet. Hvis vi ønsker mest mulig kunnskap ut av universitetsressursene, bør de motiverte og kloke hodene velge de mest ressurssterke universitetene. Det er nå situasjonen i USA.

Samme fremstilling basert på data for 2013, viser et helt annet bilde. Med unntak av de mange rene kommersielle aktørene med lite faglige ressurser, er det nesten en perfekt match mellom studentenes faglige forutsetninger og universitetets ressurser per student. De kloke og motiverte hodene  velger de mest ressurssterke universitetene, slik en annen figur fra Hoxby viser:

En slik endring er bare mulig dersom studenter vil flytte på seg, men det er ikke tilstrekkelig. De mest selektive universitetene må også kunne tilby rause stipender til dyktige søkere fra lav- og middelinntektsfamilier. Hoxby viser at den gjennomsnittlige subsidieringen av studentene på de mest selektive universitetene økte kraftig gjennom 2000-tallet.

Noen vil kanskje være kritisk til en slik utvikling fordi den skaper økte inntektsforskjeller. Studenter med sterke faglige forutsetninger kan se frem til høyere inntekter gjennom sin jobbkarriere, og den effekten forsterkes ytterligere når de samler seg på de mest ressurssterke universitetene.

Det kan også tenkes at det har en negativ effekt på studieprestasjonene og etterfølgende lønnsutvikling til studenter med svakere faglige forutsetninger. Svakere studenter kan blir bedre studenter dersom de omgås enda dyktigere medstudenter.

Dette var USA, men hva med Europa og Norge? I Norge har vi sett at studentene strømmer til de store studiebyene. Det blir stadig mer krevende å holde posisjon som en lokal høyskole utenfor de største byene.

Mer spennende blir det å se på utviklingen i Europa mer generelt. Vil vi se økt mobilitet, med samme resultat som i USA? Vi ser at antall norske studenter som drar ut øker, men vi vet ikke nok om hva som er drivkreftene. Er det de beste som dra til mer ressursrike utenlandske universitetene? Jeg tror ikke det er situasjonen ennå.

Kilde: http://www.nber.org/feldstein_lecture_2016/feldsteinlecture_2016.html