Jeg deltok nylig i en paneldebatt om globalisering av høyere utdanning (http://uniconference.com/index.php/en/). Det er slående hvor lett slike debatter kan spinnes i gang basert på et noe unyansert premiss om at studentmarkedet har blitt globalt. Riktignok har andelen utenlandske studenter i verden økt kraftig de siste 10-årene, men det skyldes forhold som innebærer at de samme tallene om noen år kan vise at studentene blir mer regionale enn globale.

Store strømmer av studenter går fra asiatiske land som Kina og India, og fyller opp lesesaler i Australia, Europa og USA. Det er kjærkomne studenter for mange universiteter og høyskoler av minst to grunner. Det gir gode inntekter i en tid der mange land har måttet skjære ned på den offentlige støtten til sektoren. I tillegg møter hjemlandets studenter andre kulturer, faglig bakgrunn og språk, som i seg selv er gunstig når de senere strømmer ut av lesesalen.

Hvordan ser så disse studentstrømmene ut. Tallene viser at studentenes mobilitet er høy både i Europa og Asia. Men det er en viktig forskjell mellom de to studentgruppene. Asiatiske studenter flytter til andre verdensdeler som Europa og Nord-Amerika, mens europeiske studenter i stor grad flytter til europeiske naboland.

Figur 1: Antall studenter fra Øst-Asia og Stillehavsområdet som studerer i Europa og Nord-Amerika. 2000 og 2010.

Kilde: UNESCO

Antall studenter fra Øst-Asia og Stillehavsområdet som studerer i Europa eller Nord-Amerika er mer enn fordoblet på 10 år, fra 310.000 til 660.000 studenter. Det største mottakerlandet i Europa er Storbritannia, og her har britenes lave studietilbøyeligheten til de grader blitt kompensert med asiatiske studenter. I 2012 var det det nesten 80.000 kinesiske studenter i Storbritannia.

Jeg har møtt rektorer på britiske handelshøyskoler som arrangerer egne gradueringsseremonier i Kina. De er selvsagt klar over at det skaper utfordringer for studentmiljøet. Det blir ikke lengre globalt, men kinesisk.

Deler av den massive økningen i antall asiatiske studenter i Europa og USA skyldes at den økonomiske veksten løper raskere enn den akademiske kapasiteten i asiatiske land som f.eks. Kina, Indonesia og Thailand. Universitetene har ikke det faglige nivået eller omfang som de finner her

Europeiske studenter har vært mobile en god stund allerede, men til forskjell fra de asiatiske, flytter de ikke langt. I 2010 var det 566.000 europeere eller nord-amerikanere som flyttet ut for å studere i et annet land i Europa eller Nord-Amerika. Som det fremgår av figur 2, velger de fleste av disse et europeisk land: Amerikanske studenter holder seg hjemme, mens europeisk ungdom lettere flytter ut for å studere, men altså til et annet land i samme regionen. Det er ikke store endringer i disse tallene siden 2000. Med lavprisflyselskapene, er heller ikke den økonomiske flytteavstanden stor.

Figur 2: Antall studenter fra Europa og Nord-Amerika som studerer i Europa eller Nord-Amerika. 2000 og 2010.

Kilde: UNESCO

….enn så lenge

Det er lett å overdrive hvor global den globale kunnskapsøkonomien har blitt (les for eksempel professor Gemawats bok World 3.0). Det tror jeg også gjelder for mange av de fagene og programmene som tilbys på universiteter rundt omkring i verden. Fagene er ikke så globale som det ofte fremstilles i disse online-tider. Den regionale konteksten fagene undervises i er viktig. Når kinesere velger å studere økonomi på handelshøyskolen i York, skyldes ikke det at York er det beste stedet å forberede seg på en næringslivskarriere i Asia. Det er mer et utrykk for at kinesere ikke har gode nok alternativer hjemme, eller at de ser på York som et springbrett for en varig karriere i et økonomisk mer velstående land i vesten.

Når de akademiske institusjonene i Asia får bygget seg opp både i antall og kvalitet, vil nok mange asiatere vende nesen hjemover. Særlig hvis den økonomiske veksten i regionen fortsetter. Når det skjer, må de mange lokale universitetene i Storbritannia omstille seg til færre internasjonale studenter og lavere inntekter. Det blir ingen liten omstilling.

I gjennomsnitt bruker universiteter i Storbritannia i underkant av 10.000 USD per student i form av lønn og infrastruktur. Hvis vi antar at de samme universitetene ikke skal tape penger på dagens 80.000 kinesiske studenter, vil inntektene fra disse studentene måtte være minst 800 mill. USD. I norske kroner, er det mer enn de årlige bevilgningene til hele Universitetet i Oslo.

Vil strømmen snu, slik at vesten også mister mange vestlige studenter? Det tror jeg ikke. De aller fleste vil se seg tjent med å studere i hjemmeregionen, slik europeere i dag velger bort USA til fordel for andre land i Europa, og slik amerikanere blir i USA. Som sagt, de asiatiske studentene kommer til oss på grunn av svake akademiske institusjoner hjemme og jakt på bedre levestandard i vestlige land, ikke på grunn av en globalisert kunnskapsøkonomi.

Så den globale studenten er asiatisk – enn så lenge.