Snart er det mai, epletreblomstring og dagen da 17. maisløyfene festes på bunader og dresser.

Da BI fikk sin etterlengtede akkrediteringsstatus fra organisasjonen AACSB, var det noen som brukte en 17.maisløyfemetafor for å få frem at det må da holde med én sløyfe. Det ser jo unektelig litt rart ut med brystet fremtungt av sløyfer. Bak sløyfene er det imidlertid en historie som betyr noe mer.

Nå er jeg i Tampa og skal snart holde et foredrag på årskonferansen til AACSB (ICAM 2015) om hvordan den fem år lange prosessen med å oppnå akkrediteringen har gjort BI til en bedre skole.

Det er mye som kan nevnes om de fem årene, men jeg nøyer meg med to ting her.

Tilstrekkelig fagkompetanse

Den norske tradisjonen, og for så vidt den europeiske, for å vurdere om en skole har et tilstrekkelig stort og godt fagmiljø til å tilby studiene, er å telle opp antall faglige, og ikke minst antall med doktorgrads- og professorkompetanse. Det gjør blant annet NOKUT som et ledd i vurdere institusjonene hjemme i Norge.

Det gjør ikke AACSB. De er opptatt av at skolene har et godt og relevant fagmiljø som «leverer». Hvis en med doktorgrad ikke har levert faglige resultater i form av publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter de siste fem årene, faller den ut av kategorien akademisk kvalifiserte fagpersoner, slik AACSB vurderer det. En professortittel hjelper ikke da.

Med neste 400 faglige har vi fått på plass systemer som gjør det mulig å følge utviklingen på de ulike instituttene og de ulike programmene. Forskningsresultatene til fagmiljøene kommer frem på en bedre måte, også for instituttledere og de programansvarlige.

Mål og mening med studiet

Som mange andre institusjoner har BI et rikholdig programtilbud, og det jobbes mye med å kvalitetssikre og evaluere hvordan disse programmene gjennomføres.

AACSB stiller krav til begrunnelsen for programmene. Hva skal kjennetegne kandidatene fra «akkurat dette programmet»? Hva er programmet læringsmål? Det har nok mange allerede har formulert svarene på. Måten AACSB stiller krav til at den enkelte skole må kunne gå god for disse utsagnene, har endret evalueringsarbeidet på BI. Det er ikke tilstrekkelig å sette opp en rekke kurs som fyller programmet, og si at så lenge kursene bestås med gode karakterer er læringsmålene oppnådd. For å unngå «cheap talk» hos skolene (det er lett å strø om seg med fyldige formuleringen om hva kandidatene vil mestre etter graduering), stiller AACSB krav til at det pekes på konkrete aktiviteter, oppgaver og eksamener som gir signal om studentene faktisk lykkes med det vi har ambisjoner om.

De siste tre-fire årene har alle programansvarlige på BI brukt mye tid på å formulere nye læringsmål, i en situasjon der de samtidig må identifisere på hvilken måte de skal kunne vurdere om målene nås. Det disiplinerer pennen.

Stas å tjuvstarte med sløyfe i Tampa.