Denne sto på trykk i Dagens Næringsliv 25. april 2015:

Utvalget som fikk i oppdrag av Kunnskapsministeren å vurdere ny finansieringsmodell for universiteter og høyskoler la frem en omfattende analyse. I sin diagnostisering peker de på blant annet på den lave andelen av studentene som fullfører på normert tid. Det kraftige økningen i antall studiepoeng vi har sett de senere årene skyldes økning i antall studenter, ikke at flere fullfører. Få studenter fullfører en bachelorgrad på tre år.

Hvorfor fullfører ikke studentene på normert tid? Utvalget åpner for at det er kan være en kombinasjon av at utdanningsinstitusjonene ikke har insentiver til få kandidatene uteksaminert og at studentene selv planlegger å bruke lengre tid. Jeg tror sistnevnte er viktig, både basert på det jeg hører fra BI-studenter og det jeg leser i utvalgets innstilling: «Gjennomføringsprosenten målt ved gjennomførte studiepoeng i forhold til planlagte studiepoeng har derimot økt betydelig, fra 75,8 pst. i 2004 til 82,8 pst. i 2007. Siden har den økt til 85,1 pst. i 2010 og 86 pst. i 2011,[...] Dette tyder på at en del studenter ikke planlegger å være heltidsstudenter.»

Økt studieprogresjon er isolert sett bra. Studentene kommer raskere ut i samfunnet med kompetansen sin, og vi bruker litt mindre tid på hver kandidat. Studentene har imidlertid blitt deltidsstudenter av en grunn. De ønsker å kombinerer jobb og utdanning. En kartlegging fra Statistisk sentralbyrå viser at 94 prosent av studentene i 2010 hadde arbeidsinntekt, og at gjennomsnittsinntekten var 113 800 kroner. For studentene på BI og Campus Kristiania, viser samme undersøkelse en gjennomsnittsinntekt på 127 700, og at 97 prosent av studentene hadde inntekt.

Lønnen bedriftene betaler deltidsansatte studenter er en god indikator på studentenes økonomiske verdiskapningen utenfor lesesalen. I 2010 var det om lag 230 000 registrerte studenter. Antar vi at 94 prosent av disse jobbet og at de i gjennomsnitt mottok en bruttolønn på 114 000, vil den samlede verdiskapningen utenfor lesesalen være 32 mrd. kroner.

Dersom vi klarte å få alle disse å si opp jobbene sine og bli heltidsstudenter, som kun levde på støtten fra Lånekassen og familien, ville det den samfunnsøkonomiske bruttokosten være 32 mrd. kroner per år. Den kostnaden må vurderes opp mot det eventuelle økte studieutbyttet som heltidsstudentene ville fått. Det er imidlertid ikke opplagt at det gir bedre læring og kunnskapsutvikling å stenge studenter i 20-årsalderen ute av arbeidslivet i 3 til 5 år mens de studerer for å bli sykepleiere, strategikonsulenter, revisorer eller app-utviklere. For mange vil nettopp mulighetene for å kombinere jobb og utdanning være avgjørende, både for selve beslutningen om å bli student og for selve studieutbyttet.

Vi bør derfor slutte med bruke gjennomføring på normert tid som en kvalitetsindikator, og heller utvikle differensierte studieløp som tilpasses unge deltidsstudenter. Det vil være bedre enn å bruke mye ressurser på å få deltidsstudentene til fullføre såkalte heltidsstudier på normert tid.

Nye undervisningsformer, som kombinerer nettbaserte forelesninger og gruppearbeid med attraktive læringsaktiviteter på campus, øker mulighetene for en mer fleksibel studiehverdag. Det skal gjøres uten å senke kravene til innsats og resultater. Det er det faktiske læringsutbytte av utdanningen som teller, og andelen som fullfører på normert tid er en dårlig indikator på det.