Hva bør legemidlene koste i Norge?

Dette er nok et spørsmål de færreste i Norge tenker særlig mye på. Blåreseptordningen tar vare på alle med kroniske sykdommer og sykehusene dekker de kostbare behandlingene for sine pasienter. I 2014 ble det solgt legemidler for 28 mrd. kroner. Bare 6 av disse milliardene ble betalt direkte av kundene. Det blir ikke mer enn 100 kroner i måneden per innbygger.

Staten tar resten av regningen, og derfor er helsepolitikerne og –byråkratene mer opptatt av spørsmålet enn oss andre. De har et kort svar: «Minst mulig».

Vi lykkes ganske godt.

Alle reseptpliktige legemidler får en pris fastsatt av Statens legemiddelverk. Fremfor å gjennomføre tidkrevende og kompliserte forhandlinger om prisene på hvert enkelt legemiddel, har staten klart å etablere en enkel prisregel:

Prisen i Norge setter lik gjennomsnittet av de tre laveste prisene i et utvalg andre europeiske land: Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Nederland, Østerrike, Belgia og Irland.

Da er det ikke overraskende at vi kommer godt ut i internasjonale prissammenligninger. Som sagt, vi lykkes godt:

Vi har det høyeste inntektsnivået per innbygger i verden, vi får raskt tilgang på nye legemidler, og vi slipper å betale mer for disse enn våre mindre velstående naboer nedover i Europa.

Men hvor kommer disse legemidlene fra? Fra profitthungrige legemiddelprodusenter som stadig utvikler nye legemidler. Det koster mye. De årlige forsknings- og utviklingskostnadene ligger på 140 milliarder amerikanske dollar. Uten skyhøye marginer på salg av ferdigutviklede legemidler, ville investorene for lengst snudd ryggen til denne virksomheten.

Hvor er marginene høyest? I USA. Her finnes det ingen sentral regulering av legemiddelprisene. Produsentene setter prisene de selv ser seg tjent med, og USA har generelt ført en industrivennlig legemiddelpolitikk. Konsekvensene av dette er lett å få øye på. For mange legemidler er prisene i USA det dobbelte av det de samme produsentene oppnår i Europa, og legemiddelindustrien har lenge hatt en sterk forskningsbase i USA. Litt forenklet er det fra USA strømmen av nye legemidler har kommet til Norge – solid sponset av amerikanske innbyggere.

Det lille norske markedet påvirker ikke utviklingen av legemidler på verdensbasis. Dermed er det uten risiko norske politikerne kan svare «minst mulig» på det innledende spørsmålet.

Store land som USA, og kanskje i fremtiden også Kina, kan ikke som Norge rendyrke en innkjøpsrolle – der prisen må være lavest mulig. For disse landene er det en mer direkte sammenheng mellom «innkjøpspolitikken» og tilgangen må nye helsebringende legemidler.

Amerikansk helsepolitikk er dermed en del av den norske helsepolitikken. Så langt har den tjent oss godt.

Noen kilder:

http://www.economist.com/news/business/21603453-american-fight-over-expensive-new-treatments-has-global-implications-costly-cures

http://www.statista.com/statistics/309466/global-r-and-d-expenditure-for-pharmaceuticals/

http://www.lmi.no/media/3218978/tall_og_fakta_2014.pdf

http://www.europarl.europa.eu/document/activities/cont/201201/20120130ATT36575/20120130ATT36575EN.pdf

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s