Akademikere diskuterer og kritiserer, ikke bare innad i faggrupper (som f.eks. i SSB-debatten), men også mellom fag (som f.eks. i den nylige debatten om ledelsesfaget som samfunnsøkonomen Eric Nævdal fremprovoserte). Visstnok er noen fagområder med utsatt for slike debatter enn andre, i hvert fall ifølge professor Scott Ashworth, professor i statsvitenskap på Universitetet i Chicago, med doktorgrad i økonomi fra MIT:

«The biggest culture shock moving from economics to political science was the scope of methodological debates, from this LATE vs. structural fight to that general exam when Mansfield and Tuck didn’t agree on whether Augustine was a Roman political philosopher.” (Twitter-melding, 2.oktober 2018).

Debatt og uenighet er nødvendig, selv om det av og til kan forsure både arbeidsmiljøet på institutter og debattsidene i DN. Det mente til de grader Milton Friedman, nobelsprisvinner i økonomi, som holdt til på samme universitet som Ashworth. Friedman skal ha sagt følgende:

“an academic is concerned not with being diplomatic, not with trying to avoid hurting people’s feelings, but an academic is concerned with saying what’s right. Telling the truth, or trying to get at it. And if you disagree with somebody you don’t say ‘well, now there may be something in what you say’ … You say ‘that’s a bunch of nonsense.”

Jeg hadde glemt denne herlige uttalelsen fra Friedman, men så leste jeg nylig en ny biografi om en annen avdød økonom, Arthur Cecil Pigou. Heller ikke mannen bak Pigou-skatten slapp unna sterke fagdebatter, og møtte sterk kritikk fra kollegaer i Cambridge. En av dem var historikeren Clapham, som kritiserte Pigou som virkelighetsfjern – verken kontakt med bakken eller maskinene, men som lekte godt med sine tomme bokser.

Pigou svarte på kritikken, og han brukte god tid på svaret. Tre måneder senere kom det på trykk – og han nøyde seg ikke med den enkle, kortfattede formen som Friedman anbefalte. Det ble isteden 8 tettskrevne sider. De tre månedene kastet godt av seg. For en debattstil! Som en liten «teaser», her er åpningsavsnittet:

“DR. CLAPHAM’S entertaining paper on Empty Economic Boxes in the September issue of the ECONOMIC JOURNAL is evidently designed to provoke one of his friends, » some analytic great or small,» to reply. For myself I am inclined to suspect that the boxes labelled » analytic » and » realitic » – if that is the corresponding term –  among economists are themselves empty, and that nobody in the world really falls into either category. Still «analytic» is a charming word and, for the purposes of this paper, I am ready to accept it as a label. In revenge, however, for letting myself be boxed in this way I claim the right, proper among friends, to indulge in whatever » brilliances » at Dr. Clapham’s expense the spirit of controversy may whisper to me.”

The Economic Journal, Vol. 32, No. 128 (Dec., 1922), pp. 458-465.

…og slik bare fortsetter det.